Det er lenge siden noe norsk band eller noen artist har gitt oss det John Olav Nilsen og hans fantastiske gjeng har gjort med debutalbumet sitt. Bandet som kommer fra den lille drabantbyen Loddefjorden utenfor Bergen synger til og med på norsk. Albumet de har valgt å kalle “For sant til å være godt”, ble sluppet den 14. september i år. Plata varer i litt over en halv time, og er fylt opp med elleve låter av virkelig god kvalitet.

”Har du noen gang sett en ung mann bli skutt til himmels” er det første Nilsen synger. Svaret er nei, men lukker jeg øynene kan jeg nå se det klart for meg.

For sant til å være godt er meget godt gjennomført. Det virker som om de har tatt seg god tid til å finpusse på låtene slik at resultatet har blitt så bra som det har. I låten ”Der eg bor” tar de i bruk piano, noe som er veldig utypisk for denne plata. Og i låten ”Diamanter og Kirsebær”, gjør de noe av det samme, men denne gangen er det med strykere. Dette er viktige detaljer og de får det absolutt til å fungere på en god måte.

Tekstene er godt skrevet og er veldig poetiske. Kombinerer man det med stemmen til Nilsen som høres ganske uslipt ut, får man det særpreget som denne plata representerer. Det kjennes til tider ut som et livealbum, uten at det er negativt ment. Men oppi alle prestasjonene til Nilsen, er det viktig å ikke glemme de seks gutta i gjengen. De står for det instrumentelle innspillet og ikke minst koringen på sangene. Koringen kan beskrives som litt rufsete og allsangpreget, og det blir lagt mer vekt på å synge høyt enn det å synge rolig og kontrollert. Dette bidrar sterkt til å forme denne plata, og får den til å fungere slik den skal; rocka og fengende. Sjangeren Nilsen & Gjengen spiller er en blanding av rock og pop, eller ”gatepop” som gruppa selv liker å kalle det.

Nilsen vandrer opp og ned gatene og leter etter kjærligheten i låten ”Ikke fåkk med kjærligheten”. Gjennom hele plata foregår vandringen og letingen. Nilsen tar oss med innom flere stadier på veien, som håpet, nederlaget og oppnåelsen. Tempoet skifter stadig, men det finnes ikke noe tidspunkt der det er kjedelig å høre på. Til og med i pausene mellom sangene sitter jeg og gleder meg til neste låt skal komme flytende.

Selv om albumet er jevnt bra, vil jeg trekke fram ”Ti ganger tusen”, ”Ting eg lærte mens eg ventet på bussen” og ”Sånne som oss” som sanger som skiller seg positivt ut.

Sett cd-spilleren på repeat og len deg tilbake. Dette er et album som kan nytes igjen og igjen.