Fornøyd: Egil Gundersen fra NAF var godt fornøyd med avviklingen av årets olabilløp i Dyreparken. (Foto: Paul André Sommerfeldt)

For niende år på rad ble olabilløpet arrangert i Dyreparken, og i år var arrangørene ekstra heldige med været. Sol og høy temperatur la forholdene godt til rette for de omlag 45 påmeldte til årets løp.

Løpet startet med en testrunde, før hver av deltakerne satte av gårde ned den oppmerkede løypa til heiarop og applaus fra publikum. Primus motor for olabilløpet, Egil Gundersen fra NAF, var svært fornøyd med avviklingen.
- Dette gikk veldig bra, og vi fikk ingen store skader. Oppmøtet var bra, og det er trivelig når sola skinner, forteller Gundersen til Sørnett. Han kommenterer også at olabilløpet i år fikk god sponsing fra Dyreparken, som blant annet stilte med ekstrapremier til deltakerne.

Etter selve løpet fikk alle olabilsjåførene medalje og diplom, og det ble i tillegg utdeling av pokal og priser til enkelte av deltakerne. Sjåføren av den bilen som kjørte raskest, fikk tilbud om å delta på NM i Olabilkjøring i Oslo den 18. august. I år var det Kristian Arnesen Vik fra Kristiansand som kjørte raskest i mål.

Se bildegalleri fra olabilløpet under.

Muna Eahmed setter stor pris på hjelpen hun får av flyktningeguide Guro Langmyr Gregersen. Veien inn i det norske samfunnet er lettere med hennes hjelp. (Foto: Cecilia Breivold)

Ut på tur
Sola skinner fra skyfri himmel. Vinden blafrer i håret og i hijaben. Oppover bakkene til Odderøya går fire bein jevnt og trutt. Et par har turbukser og joggesko. De andre er dekket av skjørt og høye hæler. Dette er Munas første tur.

- Du får ikke vondt av å gå? spør Guro flere ganger.

Muna rister på hodet.

- Vi får sprettrumper når vi går så mye oppover, smiler Guro.

Muna stopper opp og tenker. Guro skjønner at det ikke er et ord hun kjenner til. Derfor prøver hun på nytt.

- Vi får skikkelig faste rumper, forklarer hun. Da smiler også Muna.

Språk
Muna Eahmed flyktet fra Somalia og kom alene til Norge for litt over et år siden. Etter et kort opphold i Oslo ble hun sendt videre til Kristiansand i fjor sommer. Da kunne hun verken norsk eller engelsk.

- Språket er egentlig det eneste som av og til kan være litt vanskelig. Siden Muna ikke kan engelsk, snakker vi bare norsk sammen. Det er ikke mulig å forklare vanskelige ord på engelsk. Jeg prøver å finne andre norske ord, men det er ikke bestandig like lett, sier Guro L. Gregersen.

Jeg har ikke kontakt med mange andre norske

Siden oktober har Muna gått på Kongsgård skolesenter. Men hun har store planer om å studere videre, og tar derfor samtidig norsk, engelsk, samfunnsfag, naturfag og matematikk. En viktig oppgave til flyktningeguiden er å hjelpe til med å integrere flyktninger i det norske samfunnet, lære vekk norsk og den norske kulturen.

- Hadde det ikke vært for Guro, ville jeg ikke snakket så mye norsk. Hun har lært meg utrolig mye, og nå er ikke norsk så vanskelig lenger, forteller Muna Eahmed.

Muna lærer masse norsk av flyktningeguide Guro. – Hun forteller meg alt jeg vil vite, sier Muna. (Foto: Cecilia Breivold)

Munas gode hjelper
Nesten framme stopper Muna opp og ser på et stort, svart anker. Automatisk snur hun seg mot flyktningeguide Guro.

- Dette er et anker. Sånn som båtene har for å stå stille, forklarer Guro.

Anker er ikke i Munas vokabular. Ikke før nå.

- Dette her oppe er rester etter krigen. Her sto de og kikket etter båter, fortsetter Guro mens Muna kikker nysgjerrig inn i en gammel utkikkspost og kanonstilling.

[sniplet faktaboks]Som flyktningeguide hjelper Guro Langmyr Gregersen somaliske Muna Eahmed med å bli integrert i det norske samfunnet. En viktig del av denne oppgaven er å snakke norsk og fortelle om Norge.

- Hadde det ikke vært for Guro hadde jeg ikke fått snakket noe norsk. Jeg lærer utrolig masse når jeg er sammen med henne. Hun forteller også så masse om landet, byen og alt mulig. Nå begynner jeg å føle meg litt norsk, sier Muna Eahmed fornøyd.

Muna får også hjelp til mer hverdagslige for å bli integrert. Til sommeren håper hun på å få sommerjobb. Derfor satte de seg ned en ettermiddag og skreiv cv-er som de leverte ut til hoteller i byen.

Å gjøre en forskjell
Til vanlig studerer Guro Langmyr Gregersen for å bli vernepleier. Det var via skolen hun hørte om Røde Kors flyktningeguide og valgte å jobbe med det i stedet for vanlig praksis. Muna er den første hun er guide for.

- Jeg er så glad for at jeg valgte dette. Det er så lite som skal til for å hjelpe noen. Jeg ser at det gjør en forskjell, sier flyktningeguide Guro.

Noen timer i uka er alt som skal til. Det er opp til guiden og flyktningen å bestemme hvor ofte de møtes og hva de skal gjøre.

Se bildeserie fra en dag som flyktningeguide i bunn av saken

Det er så lite som skal til for å hjelpe noen

- Jeg ønsker å være en del av det norske samfunnet. Det er bare gøy å treffe nordmenn, men hadde det ikke vært for Guro og flyktningeguidetjenesten, ville ikke det ha skjedd. Jeg har ikke kontakt med mange andre, sier flyktning Muna Eahmed.

Ikke kulturkrasj
Vel fremme på toppen finner Guro fram et sitteunderlag, juice og sjokolade.

- I Norge spiser vi alltid Kvikk Lunsj på tur. Kvikk Lunsj, appelsin og kakao er typisk norsk, forklarer hun Muna som følger nøye med.

Muna er på sin første tur. Guro har tatt med Kvikk Lunsj og lærer henne om denne norske turtradisjonen. (Foto: Cecilia Breivold)

Det er stor forskjell på den norske og somaliske kulturen. Guro L. Gregersen trodde på forhånd at dette kunne by på litt vanskeligheter. Før det første møtet deres var hun både spent og nervøs for hvordan det kom til å bli.

- Jeg tenkte det kunne bli en kulturkrasj mellom oss. Det ble det ikke. Jeg bestemte meg for å være åpen for en annen kultur og nye ting. Åpenhet og litt tid er alt som trengs for å være flyktningeguide, sier Guro Langmyr Gregersen.

Muna derimot bare gledet seg til å treffe Guro.

- Vi snakket om familiene våre, oppveksten og alt mulig. Allerede da følte vi at vi kjente hverandre godt. At vi kommer fra to forskjellige kulturer gjør ikke noe. Ifølge min kultur skal jenter bruke hijab, og Guro var skikkelig fin en dag hun prøvde min, men det gjør ikke noe at hun ikke bruker det. Vi må respektere hverandre uansett kultur, fastslår Muna.

Nye perspektiver
Sjokoladen er spist opp og juicen drukket. Jentene kikker utover byfjorden hvor sola speiler seg i vannet. Samtalen går lett om vær, vind, skole, sommeren, planer videre og alt som alle ellers også snakker om. Selv om ikke alle norske ord er innlært ennå, er ikke det noe problem for å gjøre seg forstått. Muna må bare lete litt de rette ordene. Det er stille en liten stund før hun uttaler:

- Dette er nydelig for øynene.

- Utrolig godt sagt! Det er dette vi i Norge kaller balsam for sjelen, utdyper Guro.

Muna har ikke problemer med å beskrive det hun ser. – Det er nydelig for øynene. (Foto: Cecilia Breivold)

Muna synes Guro er flink til å vise henne byen. Like viktig er alt Muna lærer til flyktningeguide Guro.

- Det er en spesiell opplevelse å være guide. Jeg blir kjent med noen jeg ellers ikke hadde gått sammen med. Det er spennende å være sammen med utlendinger. Jeg lærer om en annen kultur, andre mennesker, får høre andre historier og ser ting i nye perspektiver, sier Guro Langmyr Gregersen.

Språket er ikke alltid like lett, men det er ikke noe hindrer for gode samtaler sammen. (Foto: Cecilia Breivold)

Heldig
Muna er en av de heldige som raskt fikk en guide. Det er mange som venter lenge. Av mangel på frivillige er det heller ikke alle som får det noen gang.

- Fra jeg søkte gikk det bare tre uker før jeg og Guro hadde vårt første møte. Jeg er kjempeheldig, sier Muna Eahmed og smiler til Guro.

To dager i uka helt fram til mai skal jente tilbringe noen timer sammen. Selv om Guro er ferdig som flyktningeguide da, blir ikke det slutten på vennskapet deres.

- Vi kommer til å treffe hverandre etter det også, men det blir nok ikke like ofte, må Guro erkjenne.

Guro snur seg med åpne armer mot Muna. Turen er over. Etter nok en ettermiddag sammen med læring og sosialt samvær er det på tide å gå hver til sitt.

- Ha det bra. Så er det ikke lenge til vi sees igjen, smiler begge to mens de gir hverandre en god klem på hvert kinn.

Noen skal slite seg gjennom hele turen, mens andre skal bare sykle enkelte etappe» av turen. Betzy Dutton er en av alarmtelefonens representanter fra Kristiansand på turen.

- Jeg gleder meg veldig til å komme i gang med turen. Nå er jeg lei av bare å forberede meg til turen. Det blir deilig å komme i gang, sier Dutton.

Lang tur
De som velger å sykle hele turen, må totalt trille rundt 310 mil på hjulene, før de er fremme ved Nordkapp. Dette regner de med å bruke rundt en måned på. Betzy Dutton er av de som skal være med på hele turen.

Betzy Dutton er klar for Lindesnes - Nordkapp

- Det blir spennende. Jeg har ikke syklet så veldig mye før, og da jeg begynte treningen i fjor, klarte jeg ikke engang å fullføre en hel spinningtime. Jeg er mest spent på de første dagene. Da er det mye opp og ned, ellers er det ganske slakt, sier Dutton med et smil.

Hun er spent på hvordan turen vil gå, og håper hun greier å gjennomføre turen.

- Vi har to følgebiler med oss, og vi skal jo motivere hverandre underveis til å holde oss gående. Ada Sofie Austegard (leder av Stine Sofie Stiftelsen) har et fint motto, så jeg sier som henne «Dette har jeg ikke gjort før, så det skal jeg klare», forteller Dutton.

Profilerer alarmtelefonen 116111
Deltakerne skal kun tilbringe dagene på sykkelsetet, mens om kveldene står andre aktiviteter på programmet.

- Vi skal holde foredrag på stedene vi overnatter, der vi skal fortelle om «en barndom uten vold». Vi fra alarmtelefonen skal selvfølgelig fortelle litt om den, sier Dutton.

Hun tror prosjektet blir vellykket.

- Det er et veldig flott initiativ av Stine Sofies Stiftelse. Dette er en svært god mulighet til å gjøre arbeid for en barndom uten vold og gjøre 116111 kjent. Det er viktig at folk for kjennskap til dette, mener Dutton.

-Verdt å sykle for
Det er totalt over 70 mennesker som skal være med på turen som starter 19. mai fra Lindesnes. Leder av Stine Sofie Stiftelsen Ada Sofie Austergard skal selve være med på turen. Også en annen med en lignende historie som Austergard skal være med på turen, Gunn Kristin Berg fra Rogaland. Hun fikk sin datter Ingrid Elisabeth drept bare 17 år gammel.

«13. mai 2011 ringte Ada og spurte om jeg ville være med å sykle Norge på langs for en barndom uten vold. Jeg tenkte lynkjapt – eg like ikke å sykle – men svarte uten å tenke mer; JA!
Dette er vel verdt å sykle for. En god sak, og jeg sykler for Ingrid-Elisabeth. Hun hadde ledd godt og sagt ”skjerp deg mamma, dette klare du”. Da Ada ringte var jeg langt nede både psykisk og fysisk. Vi hadde nettopp vært gjennom en vanskelig flytteprosess fra Hommersåk. Den siste tiden vi bodde på Hommersåk greide jeg nesten ikke å gå ut, hadde mye smerter i kroppen som skyltes frykt og det traumet vi har vært gjennom,» skriver Berg til norgepalangs.com.

dvergsnes-skole

IVRIGE: Ungene er ivrige etter å klappe de nyklekte endene. FOTO: Stine Elise Jølsett

Det første man hører når man kommer inn døra til barnehagen er latter fra kontoret, hvor andungene befinner seg. Inne på kontoret sitter det fire barn lent over andebingen og klapper de nyklekte endene.

Gro Anita Hegg, avdelingsleder for Blå avdeling, mener endene har mye å si for ungene i barnehagen, med tanke på at barna lærer mye om både naturen og dyrelivet. Hegg har også fått mye god respons fra foreldre om at de er fornøyde med at barna lærer om «livets gang».

- Barna lærer mye om stell av dyr, som at de må skifte vann regelmessig, gi dem mat og rydde i buret. I tillegg må man være forsiktig når man løfter dem opp og koser på dem, forteller en smilende avdelingsleder.

Lucas Nilsen (5), Nina Pedersen (6), Hanna Seim (6) og Karolina Konradsdottir (6) er fire av ungene som ofte er inne og koser med andungene. De strekker seg over innhegningen for å kose med de små, gule endene. «Den beit meg i fingeren» roper Lucas ut, idet han trekker til seg hånda, mens jentene ler smått av utropet hans.

Andelærdom

Gro Anita spør ungene spørsmål om hva slags type mat ender spiser. Nina og Hanna mener det viktigste med andestell er kosing, Gro Anita sier seg enig, men legger til at det også er viktig med fôring, stell av bur og å holde temperaturen på 27.6 grader, slik at andungene ikke fryser. Barna har også lært hvordan de skal holde andungene, uten at de skader dem.

- Man kan ikke klemme på dem, for da knuser skjelettet, så man må være forsiktig når man løfter, forklarer Hannah.

Lucas lener seg tilbake fra andebingen og forteller at man må passe på beina til andungene når man løfter dem, hvis ikke så kan man skade svømmeføttene deres.

- Hvis man skader beina, så kan de ikke gå mer, og da kan de dø, sier den lille gutten bekymret.

FAVORITT: Kokt egg er favorittmaten til andungene. FOTO: Stine Elise Jølsett

Andemat

Gro Anita deler opp et kokt egg, og gir hver av barna en liten del med eggeplomme, i tillegg til eggehvite til barna.

- Eggeplomme er endenes favorittmat, forteller en glad Gro Anita.

Alle barna strekker armene over innhegningen med åpen hånd, slik at andungene kan spise rett fra hendene til de glade barna. Mens barna håndmater endene forteller avdelingsleder at i tillegg til kokt egg spiser endene også kyllingfôr. Da skyter Hanna ut med at de i tillegg spiser sin egen avføring.

- De spiser sin egen bæsj, og det er ekkelt!, roper Hanna ut.

Andenavn og andekos

Barna maser om de kan få lov til å holde endene. Gro Anita løfter en and forsiktig ut av bingen. Barna får en etter en holde den gule andungen. Etter andekosen blir det snakk om å navngi endene.

GLAD: Hanna Seim blir glad når hun får holde den gule andungen. FOTO: Stine Elise Jølsett

- En kan hete Molly! Men hvis det er gutt kan det hete Fredrik eller Jonas, smiler Hanna.

Hegg spør deretter hvordan man ser forskjell på gutte-and og jente-and. Nina svarer med at guttene har lang stjert mens jentene har kort stjert, hun avslutter med å si at hun håper alle, unntatt én, er jenter. Avdelingslederen forteller videre at barnehagen har planer om å skrive ned alle navneforslagene og deretter navngi endene, når man kan begynne å se forskjell på dem.

Når alle fjærene er på plass skal de slippe ut endene i bukta utenfor barnehagen.

- De må få alle fjærene sine på plass, før de er klare for å tåle uteluften.

Andesøvn

- Den ene gjespet! sier Lucas og peker på den gule andungen.

Alle barna hysjer på hverandre, idet man ser andungene sovne i en stor gul klump med fjær, inne i huset sitt.

Før barna og de ansatte drar hjem for dagen, synger barna nattesang, slukker lyset og lukker døra inn til kontoret, hvor andungene befinner seg.

TRØTTE: Andungene ble trøtte etter all maten og kosen de fikk fra barnehageungene. FOTO: Stine Elise Jølsett

Ulykken

En lastebil kjører inn i parets bil, og Paige blir slengt gjennom (!) frontruta. Leo klarer seg imidlertidig bra, men får sjokk da hans kone våkner opp uten å huske hvem han er. Ulykken har rammet hennes minne, og hun husker ingenting av deres tid sammen. Dette motiverer Leo til å få sin kone til å forelske seg i ham enda en gang, noe som fører ham ut i ukjent terreng. Familien til Paige vil ta seg av henne, og Leo havner i en anstrengt situasjon. Er det best å la hennes rike familie forsørge henne, eller skal han kjempe for deres glemte kjærlighet? Hans søken etter sin kone fører ham inn i et spindelvev av løgner, svik og sosietetsliv.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Channing Tatum og Rachel McAdams som Leo og Paige. Foto: Filmweb.no

Karakterbygging

Noe som mangler i denne filmen er karakterbygging. Det blir etablert at Leo og Paige er del av et slags kunstnermiljø, men man blir aldri skikkelig introdusert for noen i miljøet. Siden filmen spiller mye på kontrastene mellom to miljøer, er det rart å ikke fremheve dette andre miljøet skikkelig. Filmen har en god del humoristiske øyeblikk, men svikter spesielt i slutten. Tidsrammene legges ikke klare nok, noe som kan virke overraskende. På tross av dette er det en film jeg gjerne kan anbefale, spesielt for par. Dette er Michael Sucsys andre film som regissør, og han lykkes med å lage en film for nyforelskede. Filmen har premiere 18. mai.

Fort lei: Håkon øver helst når han er alene. Han mener folk fort kan bli lei av å høre på beatboksing. (FOTO: Martine Haug Nysether)

- Beatboksing er noe nytt, det er ikke så mange som driver med det i forhold til sang, sier 19-åringen til Sørnett.no.
Under dagens casting til Norske talenter i Kristiansand er Færøvig en av få som skal prøve å overbevise dommerne med beatboksing. De aller fleste som deltar har sang som sitt talent, og castingansvarlig Margrethe Blandsø, tror mange sangere vil bli skuffet.
- Det hjelper ikke å være flink til å synge. For å gå videre må du være ekstremt flink. Vi skal ikke utvikle en superstjerne, men finne noen som allerede har et talent, påpeker Blandsø.

Fikk trommeforbud
Færøvig har beatbokset i fire år, og forteller at det beste med talentet er å se reaksjonene til folk. Han anbefaler alle som har lyst til å bli god i beatboksing til å øve så mye som mulig. Selv øver han gjerne opptil tre timer om dagen.
- Du kan øve hvor du vil, men det aller beste stedet er dusjen. Der er det god lyd, og du finner på masse nytt, sier en spent deltaker.

Kristiansanderen begynte med beatboksing fordi han ikke fikk lov til å spille trommer lengre.
- Det ble litt mye bråk for foreldrene mine, så da måtte jeg finne på noe nytt, forteller han med et smil.
Nå er Færøvig neste deltaker som skal inn til talentspeiderne.

Skyhøyt nivå

Fornøyde: Talentspeiderne Anne Skaardal (t.v.) og Katrine Chi synes nivået på årets deltakere er høyt. (FOTO: Martine Haug Nysether)

Etter en gjennomført audition er dommerne samstemte, Færøvig har et talent. Likevel er de ikke overbevist om det holder helt inn.
- Det er veldig mange beatboksere totalt, og nivået er skyhøyt. Men det er ikke i tvil om at han var kjempedyktig, understreker talentspeider Anne Skaardal.
Også talentspeider Katrine Chi, som har vært med på alle rundene av Norske talenter og Idol, synes 19-åringen var flink.
- Selv om han var litt forsiktig i dag, har han en bra plan bak det han gjør. Tar han det helt ut, kan han virkelig lage et sceneshow, avslutter hun.

Ikke avgjort
Av 2000-3000 fremføringer på nasjonal basis skal talentspeiderne skjære ned alle fremføringene til 25o. Derfor får de fleste deltakerne en negativ tilbakemelding. De deltakerne talentspeiderne mener er for gode til å sendes hjem, men som de heller ikke er helt sikre på om kan få plass blant de 250 utvalgte, plasseres i kanskje-boksen. De deltakerne som havner der, får svar fra Norske talenter innen 28. mai om de er videre eller ikke. Færøvig er en av dem.

Vinneren av Norske talenter får den nette sum av 500 000 kroner. Hvis youtube-læringen skulle være Norges neste talent, er han ikke i tvil om hva han skulle brukt pengene til.
- Jeg ville utviklet talentet mitt, samtidig som jeg ville prøvd å gjøre det mer kjent i Norge.

Han forteller at han selv lærte beatboksing av å se på youtube-filmer, og ved å møte de han selv mener er verdens beste beatboksere.
- Jeg har dratt og sett på dem når de har vært her i Norge og opptrådt, sier Færøvig.
Avslutningsvis innrømmer han at den store drømmen er å leve av beatboksingen.

Se film av talentet her. (Video: Sindre Lindstrøm Andersen)

John Cusack i rollen som Edgar Allan Poe i The Raven. Pressefoto: Filmweb

En rekke mystiske drap skjer i byen Baltimore. Den sorte ravnen dukker opp på åstedene og varsler død og ulykke. Detektiv Evan Fields blir satt på saken, og sporene fører raskt til den beryktede poeten og forfatteren Edgar Allan Poe. Drapene er nemlig inspirert av verkene hans. Poe er en upopulær, alkoholisert pengesnylter med en vaskebjørn til kjæledyr, og hans spesielle vesen passer perfekt som mistenkt. Men saken tar en uventet vending når Poes vakre forlovede Emily Hamilton blir bortført, og Poe selv må hjelpe til å fange seriemorderen. Det oppstår et spennende spill i jakten mellom Poe og morderen. Vil han rekke frem i tide og redde sin elskede, eller vil alt håp gå tapt og Emily bli levende begravd?

[sniplet faktaboks]

Rollen som Edgar Allan Poe spilles av John Cusack, kjent fra filmer som America’s Sweethearts, High Fidelity og 2012. Han gjør en overbevisende jobb som anti-helten Poe. Poes forlovede Emily Hamilton spilles av Alice Eve, som kanskje ikke er fullt så kjent for de fleste, men har dukket opp i Sex and the City 2 og har hovedrollen i She’s Out of My League. Hun spiller også i The Decoy Bride og Men In Black 3 denne våren. Utseendemessig ligner hun i filmen litt på en yngre versjon av Nicole Kidman, og hun gjør en god jobb med å spille de nervepirrende scenene filmen byr på.

Filmen er veldig spennende, men har mange blodige scener som blir litt for grusomme for sarte sjeler. Men hvis du liker mye action, blod og gørr er denne filmen perfekt for deg. Det er fullt forståelig at filmen har 15 års-grense, da en rekke scener lett fester seg på hjernen og kan gi mareritt til de fleste. Anbefaler ikke å gå alene hjem om kvelden etter å ha sett denne filmen i hvert fall.