Kremen av norsk ungdom føler seg lurt. I stedet for å fly F-16 og beskytte fedrelandet, må de jakte etter rene kaffekopper og wienerbrød. Servitører i stram uniform for 145 kroner dagen.

Verneplikten er en viktig tradisjon i overgangen fra ungdom til voksen. Men som alle tradisjoner, må den passe seg for å ikke bare bli en tom, meningsløs tradisjon. Det er den dessverre blitt.

La oss gi ungdommen noe de virkelig fortjener. Et år med mening. Et år man lærer å bli voksen. La oss slå to fluer i et smekk.

Si farvel til gamle doktriner, Ludvig-sekken og porselen med våpenmerker. Hils ungdommen velkommen til å surfe på eldrebølgen.

Helsesektoren trenger kremen av norsk ungdom. I 2030 vil den mangle 38 000 årsverk i følge beregninger fra SSB. Et pliktår i helsesektoren kan åpne øynene på ungdommen og bedre rekrutteringen. Etter en begrenset rekruttid kan ungdommen stille med 120 000 tiltrengte hender.

Man trenger ikke utdannelse for å være et medmenneske. Ungdommen skal ikke erstatte de faglærte, men utføre en meningsfylt støttefunksjon. De eldre savner tid til den gode samtalen, tid til å gå turer, dra på kafé og generellt hygge seg i lag med andre mennesker. Grunnleggende sosiale behov som faglærte i dag dessverre sjelden har tid til å dekke.

Glasurgenerasjonen har behov for perspektiv på livet. De kan lære mye av våre klokeste borgere. Om livet og det å bry seg om andre mennesker. Helt uegoistisk. Det er sjelden man ser en klarere vinn-vinn situasjon.

19.40-21.30 på NRK 1 Langrenn: Stafett kvinner. Det norske laget består av: Vibeke Skofterud, Therese Johaug, Kristin Størmer Steira og Marit Bjørgen.

21.30-23.00 på NRK 1 Kombinert: Langrenn menn. Gutta legger grunnlaget i hoppbakken, og Sørnetts selverklærte OL-ekspert spår OL gull til Norges Magnus Moan

23.10-0200 på NRK 1: Curling: Semifinale Norge-Sveits menn.

Utfallet etter Norges tre øvelser i Vancouver ender med sølv til langrennsjentene, gull til Magnus Moan og finaleplass på Thomas Ulsrud og resten av de norske curlinggutta. Takk undertegnede hvis dere går til bookmakerne med dette tipset, for dette er hva amerikanerne kaller “a sure thing”

å puste inn
kald luft som gjør at alt inni nesa di fryser til
å puste ut
nesten like kald luft som du pustet inn

å ha snø på maten
på taket
på hjernen
å måke
til krampa tar knekken på de som ser på

å sitte inne en kveld
fremfor å våge seg ut i frykt for å blåse bort

å trøste seg med at
“det kommer alltids en vår”

er ikke nok.
Jeg er så ufattelig lei

av vinteren

NYTT FORSLAG: Sylvi Listhaug provoserer med nye forslag om voldtektsmenn. FOTO: frp.no

Kommentar: Nå har de altså gjort det igjen, denne gangen med FrP-byråd Sylvi Listhaug i spissen. Man kan spekulere på årsakene til at FrP stadig kommer med umoralske og provoserende forslag i media, men de har iallefall klart å lage overskrifter nok en gang. Denne gangen vil de henge ut voldtekstforbrytere i plakatform med navn og bilde, på åpen gate så alle vet hvem de er.

Jeg sympatiserer på ingen måte med voldtektsmenn, og synes det de gjør er ytterst frastøtende. Likevel mener jeg at som medmenneske, og som alle andre straffedømte, har de rett på å gjøre opp for seg ved å få en dom, gå i psykiatri og prøve å få orden på livet sitt igjen.

FrP tenker tydeligvis ikke på personen bak en sak. Det er ALLTID en person bak en sak. Hvordan skal en person som tidligere har gjort noe dumt, noe de angrer på, komme videre med livet om de skal bli hengt ut på denne måten? Holder det ikke at de må leve med seg selv?

Det tenkes heller ikke på familien, på venner, på alle andre som kommer til å bli berørt av forslaget til FrP. Det er en stor påkjenning for familien når et familiemedlem blir hengt ut i media for noe negativt de har gjort, det er vanskelig nok å komme videre i livet etter å ha funnet ut en så gjemt hemmelighet om en i familien.

Man har en slik type erfaring fra USA, og alle vet hvordan det er der. Pedofile og voldtektsdømte blir skydd av folket, og blir sett på med avskum. De er nektet boliger i barnevennlige strøk, og har ingen mulighet til å gjøre opp for seg og glemme, og komme tilbake til virkeligheten.

Nei, dette blir jeg skikkelig provosert over. Det er tydelig at Listhaug ikke har tenkt over dette lengre enn til tåspissen sin, og at hun ikke er for likeverd for mennesker i samfunnet. Jeg håper – faktisk forventer, at disse planene blir revet fra hverandre like kjapt som de kom, og at FrP framover tenker flere ganger over hva de faktisk foreslår. All PR er ikke god PR, fru Listhaug.

Les om saken her.

Er du ekstra glad i mor i dag? Foto: Flickr.com

Morsdagen feires den andre søndagen i februar, og i år falt den på 14. februar, samme dag som St. Valentinsdagen – også kalt ‘alle hjerters dag’.

- Om dette skaper krangler om oppmerksomhet, eller rett og slett sparer deg tid for telefonsamtaler, har du hvertfall en gyllen mulighet her til å sende en hilsen til hvem du vil.

Den eneste boka jeg har lest (to ganger, forøvrig) av Knausgård, er “En tid for alt”, som fengslet meg ganske kraftig. Men jeg skulle ønske boka hadde sluttet før det siste kapittelet, der han tar opp de pinlige opplevelsene rundt forholdet til faren. Plutselig følte jeg meg som en kikker, samtidig som jeg fikk inntrykk av at Knausgård var en sjeleblotter, og ikke nødvendigvis sin egen. Men kanskje det var det han ville? Etter å ha levd seg inn i andres liv, andre familieforhold og skrevet hypotetiske familiesagaer var det kanskje på sin plass å avslutte med sin egen, påstått sanne historier til slutt? Selv om det føltes som å være en Big Brother-titter.

Knausgård provoserer med sin litterære nakenhet. Han blir elsket og hatet. Det fins ingen fasitsvar på akkurat hvilke personligheter som elsker eller hater ham. Kanskje er de mest offentlige kritikerne de som i hemmelighet setter mest pris på ham. Kanskje, bare kanskje, har vi godt av en slik åpenhet. Om ikke annet så tvinger det oss i det minste til å se inn i vårt eget selv. Og hvem har vondt av det på sikt? Han sier selv at det er “direkte ubehagelig” å gå så dypt inn i seg selv. Men det er også der man finner at det som gjør oss ulike, egentlig er det som gjør oss like. Eller omvendt. Livet skal ikke alltid være rosenrødt. Vi vokser av det vonde også, om vi vil det eller ikke. Hvem har ikke vært barn, i den forstand at du i det minste har vært liten?

Jeg kommer til å drøye en god stund før jeg plukker opp en bok i “Min Kamp”-serien. Jeg trenger blanke ark når jeg skal møte Knausgård. Jeg vil vente til hysteriet legger seg.

Er det kulturen som skal få æren for jenta som blir født, vokser opp og engasjerer seg for verdens fattigste, og fremmer livskvaliteten for tusener? Er det kulturen som skal få æren for gutten som blir født, vokser opp, og lager musikk som oppmuntrer tusener av ungdommer til å sette pris på livet selv om det kan være hardt? Skal vi berømme kulturen for de som blir født på tross av og ikke på grunn av, og som kommer til å berøre livene våre? Skal kulturen få æren for at vi møter et annet menneske, forelsker oss, stifter familie – alt dette sammen med et menneske som “egentlig” skulle vært abortert?

Skjønner du hvor jeg vil hen? Kan vi ikke heller feire livet istedenfor å sette fingeren på utfordringene det kan være med en overraskende graviditet? Jeg skal ikke bastant påstå at jeg aldri har tenkt på abort. Jeg kan si at jeg aldri ville tatt abort overhodet. Om jeg hadde kommet i en overgrepssituasjon som hadde ført til graviditet, er det likevel lett å tenke at enkleste utvei hadde vært å tatt abort.

Men det er ikke barnets feil at det blir til.

Det finnes alternativer. Det er mulig å gi barnet bort til adopsjon. Det må uten tvil være smertefullt å bli voldtatt og bli uønsket gravid, og alle de negative assosiasjonene dette barnet ville gitt deg – helt uten det selv vil det. Det er aldri barnets feil.

Hvis vi vil kalle det kultur at flere fostre i disse fylkene blir båret frem til livet, syns jeg vi kan slå et slag for kulturen. Lenge leve kulturen!!!

De er opptatte av å bedre parkeringsforholdene for handleglade bilførere i Kristiansand. Antydningsvis kan hver etasje ha plass til 200 bilder, men det er uklart hvor mange etasjer som kan bygges. Det er også usikkert om den gamle kirkegården vil være til hinder for bygginga av parkeringshuset, men teknisk direktør Ragnar Evensen tror det er mulig å finne en løsning, melder NRK Sørlandet.

Holder koken

Endgame er kanskje ikke like fengende som 2007-platen United Abominations, men her er det likevel nok å glede seg over for hungrige trashfans. Det hele starter med en heftig instrumental åpning med låten Dialectic Chaos. Her får den nye gitaristen Chris Broderick virkelig vist seg frem. Det lynraske tempoet hans gir deg nesten pusteproblemer. Etter det fortsetter det med den krigerske låten This day we fight, og låten 44 minutes som handler to amerikanere som ble drept da de prøvde å rane en bank. 

Ytringer i fokus

Her er det innholdet som er viktigst. De politiske ytringene står i kø. En sang handler for eksempel om avgangen til George W. Bush. Det melodiske i platen skiller seg ikke så mye ut fra annet trash, om du klarer å finne noe melodisk her i det hele tatt. Kvaliteten på innholdet er likevel solid når historiene og ytringene fremstår så bra som de gjør. Mustaines stemme virker videre litt rusten, men det  funker likevel greit for denne sjangeren. Sangene har god variasjon og er satt i fornuftig rekkefølge. Dette gjør at platen aldri blir kjedelig og makter å underholde deg hele veien ut. Endgame anbefales for de som liker metal og hardrock, men det kan likevel gå for raskt i svingene for de som ikke er vant til slikt.

Terningkast 5.

Varm på øret

Noen dager i medieredaksjonen går med til å snakke i telefonen. Det ringes i øst og vest, og alle som kan tenkes å ha interesse i sakene det jobbes med kontaktes. Kildene kan ha mange unnskyldninger for ikke å stille opp for mediet. De er ofte travle, sitter i møter, er redd for hva andre skal tenke om de står fram.

Noen synes det rett og slett er ubehagelig å få ansiktet sitt, eller sine mer eller mindre velformulerte sitater, smurt over flere spalter.

I noen situasjoner er det lett å forstå kildene, særlig om det gjelder betente og vanskelige saker, og kildene ikke er særlig medievante.  I andre saker er det fortvilende, fordi journalisten skjønner at kilden ikke vet sitt eget beste med å nekte å komme på trykk.

Overtramp

Noen avslår henvendelser i mediene fordi de er redd for å bli feilsitert, eller overtolket for å passe inn i en historie. Det kan skyldes egne erfaringer, eller at de har dannet et inntrykk av mediene som useriøse og overflatiske. Mediene har selv et ansvar for å rydde opp i slike inngrodde forestillinger, og motbevise dem med å opptre profesjonelt og seriøst.

Det er ikke til å stikke under en stol at noen journalister gjør alt de kan for å skape sensasjonelle oppslag, og derfor tar seg i overkant stor kunstnerisk frihet i utformingen av sakene. Vi kjenner alle til krigstyper i løssalgsavisene – om trivielle saker som blåses opp til det absurde. Likevel er det verdt å minne om at det også kan skje overtramp andre veien, ved at kilder manipulerer media.

Medievante kilder har nemlig svært ofte et nettverk rundt seg med PR-rådgivere og andre som er betalt for å selge positiv omtale til pressen. Journalisten får instrukser til hvordan saken skal se ut, og hvis ikke de instruksene følges så kan hele intervjuet gå i vasken.

Samfunnsoppdraget

Pressens samfunnsoppdrag er ettertrykkelig slått fast i Vær Varsom plakaten punkt 1.

1.1 Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.

Media har en viktig samfunnsfunksjon. Det kan være vanskelig å se relevansen i små og lokale saker. Likevel er det også viktig å vite om hva som skjer i nærmiljøet. Mens opplaget for de store, nasjonale løssalgs- og abonnementsavisene går ned, opplever lokalavisene framgang. Folk er glad i å lese om det nære. Små hverdagsproblemer er viktige for folk.

Derfor: Stå fram!

Min oppfordring er at kildene tenker gjennom dette før de avslår neste henvendelse fra media. Saken kan oppleves som betydningsløs og uinteressant, men den er likevel viktig for mange.

Også vanskelige saker er viktige. Om en part avslår å uttale seg i saken vil den bli ubalansert og tendensiøs, og det tjener neppe denne partens sak. Selv om man har en dårlig sak så er det ofte bedre å si noe enn å nekte å la seg intervjue. På den måten får leserne selv muligheten til å gjøre seg opp en mening om rett og galt.