Enter the ad code for 468x60 ad spot

– Fotballen hjalp meg psykisk

Av Siri Stensland Send e-post til forfatteren - Publisert: 27. mai, 2016

Fotballen ble terapi for Aram Khalili da han som åtteåring måtte flykte fra Kurdistan til Norge. Han tror sport generelt vil kunne hjelpe mange enslige mindreårige flyktninger under 15 år.

– Psykisk sett var det en terapi i seg selv å komme til et så fantastisk flott og fredfullt land. Vi fikk masse tilbud om psykisk hjelp, men for meg ble fotballen den beste “doktoren” og “læreren”. Fotballen hjalp meg både språklig og psykisk, forteller han.

– La ut på flukt som åtteåring

Aram Khalili og familien hans måtte i 1997 flykte fra Hawler nord i Irak – hovedstaden i det gamle Kurdistan. For en åtteåring ble det mange sterke inntrykk og opplevelser å fordøye. Fotballen hjalp Khalili med å bearbeide følelsene sine, i tillegg til at han lærte det norske språket fortere.

– Fotballen hjalp meg med å bearbeide følelsene mine, i tillegg til at jeg lærte det norske språket fortere. Den gjorde at jeg ble inkludert, jeg ble en del av noe større. Det er det som er så fantastisk med sport – man blir inkludert uansett hvor man kommer fra, forteller han.

Selv om Khalili ankom Norge sammen med familien sin, vet han hvordan det er å måtte forlate sitt eget hjemland og tilpasse seg et helt nytt land og livsstil som barn.

– Jeg merket tidlig at det var store forskjeller på kulturen i hjemlandet og på kulturen i det landet vi nå skulle bosette oss i. Det var først og fremst helt nytt og kaldt, men også utrolig spennende. Vi var selvfølgelig veldig glade og takknemlige for å bli mottatt som flyktninger her i Norge – vi fikk rett og slett en ny start på livet, utdyper han.

– Vi må være flinke til å lytte

Gunnar Eide, familieterapeut ved Avdeling for barn og unges psykiske helse ved Sørlandet Sykehus, mener det viktigste overfor enslige mindreårige flyktninger under femten år, vil være å vise omsorg og tillit, samt være flinke til å lytte til hva de har å si.

– Vi må være flinke til å lytte til hvor tøft det har vært, men også hvor mye de har klart. De er tross alt ikke bare ofre og aktører – mange er også overlevere. Vi må hjelpe og erstatte vonde minner, samt prøve å normalisere at det er normalt å savne noen – det livet som en gang var – og slite på skolen, utdyper Eide.

– Viktig med et kvalifisert, engasjert og tilgjengelig hjelpeapparat 

Sølvi B. Helland og Gunnar Eide tror noe av det viktigste i integreringsarbeidet av enslige mindreårige flyktninger under femten år, vil være å vise omsorg og tillit. Foto: Siri Stensland

Eide synes det er viktig å sette spørsmålstegn ved om kommunens tjenester overfor enslige mindreårige flyktninger under 15 år er fleksible nok.

– Ettersom Kristisand kommune aldri før har bosatt enslige mindreårige flyktninger under 15 år står vi overfor en helt ny problemstilling – iallfall når det kommer til mengden. Verktøyet for å hjelpe denne gruppen flyktninger må utvikles, utdyper Eide.

Sølvi B. Helland, spesialpedagog ved Avdeling for barn og unges psykiske helse ved Sørlandet Sykehus, er enig med Eide om at et kvalifisert, engasjert og tilgjengelig hjelpeapparat vil være svært viktig for å få de enslige mindreårige flyktningene under 15 år godt integrert.

– Selv om vi verken har mye kunnskap eller erfaring ved å bosette enslige mindreårige flyktninger under 15 år, må vi forberede oss på å ta imot og hjelpe de som trenger det, avslutter hun.

– Fotballen ble en slags terapi
Khalili fikk selv erfare hvor betydningsfullt det som ung flyktning var å bli aktivisert og bli en del av et miljø så tidlig som mulig.

– Fotballen ble som en slags terapi for alt det vanskelige jeg hadde vært igjennom, og jeg vil i stor grad tro at sport generelt vil kunne hjelpe mange enslige mindreårige flyktninger under 15 år på samme måte som den hjalp meg, avslutter han.

 

Logg inn
Utgiver: NLA Høgskolen Mediehøgskolen Gimlekollen. Postboks 410 Lundsiden, 4604 Kristiansand. Telefon: 38145000
Kontakt ansvarlig redaktør for mer informasjon

Utviklet av Edney Media & Design Kristiansand