Enter the ad code for 468x60 ad spot

Møttes gjennom ensomheten

Av Iris Elin Ullvang Send e-post til forfatteren - Publisert: 24. mai, 2016

Nathalie Fredriksen og Sindre Thorbjørnsen opplevde begge å føle seg alene i verden - helt til de fant hverandre.

Bedre sammen: Nathalie Fredriksen og Sindre Thorbjørnsen har funnet mye hjelp i hverandre. Foto: privat.

 

- Vi møttes gjennom en ungdomsgruppe for psykisk helse – veldig spesielt egentlig.

Nathalie Fredriksen (19) sitter i sofaen sammen med Sindre Thorbjørnsen (21) i deres felles leilighet. De to har snart vært kjærester i 4 år og møttes på noe utradisjonelt vis.

Det har aldri vært større fokus på ensomhet enn nå, og det er ikke uten grunn. I følge Statistisk Sentralbyrå er hele fire av ti personer i aldersgruppen 16 – 24 ensomme. Dette har ikke endret seg mye de siste årene, men er like fullt et stort problem for dem det gjelder.

Hør radioreportasje under:

 

Thorbjørnsen hadde vært med i ungdomsgruppen hos Avdeling for Barn og Unges Psykiske helse Kristiansand siden han var rundt 13 og var derfor med på å starte opp en ungdomsleir i samarbeid med ABUP og kommunen. Her fikk han og Fredriksen en fin mulighet til å bli bedre kjent.

- Det er bare en leir som vi ungdommene fant opp, vi tenkte at: hva skal vi gjøre for at ungdommen skal ha det bedre?

Leiren som kalles Kick Off har siden blitt holdt en gang i året på et leirskolested på Knaben. Hovedfokuset er på psykisk helse og terapeuter, psykologer og frivillige fra Røde Kors er med og hjelper til.

- Vi hadde temaer, med samtaler og gruppesamtaler. Da var det egentlig ungdommene da som tok initiativet til å prate med hverandre, fortsetter Thorbjørnsen.

 

Ensom i andres selskap

Fredriksen har blant annet en mor som er psykisk syk og opplevde derfor i oppveksten å føle seg tilsidesatt. Hun fikk høre om ungdomsgruppen gjennom morens venninne som er frivillig i Røde Kors.

- Det var veldig mye fokus på mine foreldre, med oppfølging og psykisk helse og sånt, så jeg ble litt sånn.. glemt. Når jeg ble med i den gruppen møtte jeg veldig mange ungdommer som hadde gått gjennom det samme.

Hun forteller at hun aldri har hatt en diagnose på depresjoner, men opplevde at følelsen av ensomhet påvirket hverdagen kraftig.

- Jeg var ganske langt nede. Jeg slet veldig på skolen og sosialt, og var veldig sjenert og innelukka. Jeg hadde liksom to masker – jeg følte meg veldig ensom i andres selskap. Så kom det tilbudet og det var virkelig et vendepunkt.

Jeg hadde liksom to masker.

Thorbjørnsen ble flyttet helt fra Finnmark til Kristiansand i fosterhjem hos slekt når han var liten. Han har fått god hjelp av ungdomsgruppen, både for ensomhet og depresjoner.

- En gang var jeg veldig, veldig langt nede, og da var det ille.. da var det farlig. Det største vendepunktet jeg har hatt er at jeg skjønte at nå måtte jeg nesten gjøre noe annet. Jeg var ikke noe, tilhørte ikke noen plass.

Han følte ofte at han måtte endre på seg selv for å få venner.

- Det var liksom sånn at hvis de likte å gjøre noe, så gjorde jeg også det. Jeg ble bare en del av det. Jeg hadde aldri spillt fotball hvis ikke de i klassen gjorde det. Jeg visste ikke hvem jeg selv var en gang.

 

Viktig med humor: Paret har selvironi og har her byttet klær for anledningen. Foto: privat.

 

Ikke alene

Begge to har det mye bedre i dag og har ikke lenger behov for profesjonell hjelp. Fredriksen jobber fulltid på Håndverkeren pub, mens kjæresten studerer på Universitetet i Agder og er frivillig i Røde Kors ungdom.

- Vi har det veldig godt i dag, konstaterer hun.

Foruten hverandre har de også møtt på venner for livet gjennom ungdomsgruppen.

- Vi har funnet veldig mange venner. Vi har blitt en ganske god gjeng fra gruppen.Vi har kanskje ikke like mye kontakt som før, men vi vet at vi alltid kan snakke med hverandre. En av mine beste venner er fra den gruppen, fortsetter Fredriksen.

Vi har det veldig godt i dag.

De opplever at det som hjelper best er å vite at en ikke er alene. De har selv holdt foredrag for ungdommer i samme situasjon, nettopp på grunn av det.

- Jeg følte at i stedet for å være lei meg og sitte hjemme å syns synd på meg selv, så ville jeg heller bruke min erfaring til å hjelpe andre, sier Fredriksen.

- Da vet du at du ikke er alene, og at det er normalt. Når jeg var 9 – 10 år så snakket ikke folk om det, legger Thorbjørnsen til.

Begge har fått gode tilbakemeldinger fra ungdommer som har hørt på foredraget deres, og utbyttet er gjensidig; det hjelper å snakke med hverandre – uansett hvilken historie en har.

- De føler liksom at det hjelper. Når jeg var 15 år og kom inn i det miljøet, så følte jeg at det som hjalp meg ikke var en terapeut som satt der å skrev ned i boka si, det var ungdom som hadde gått gjennom det samme og som kunne snakke om det veldig åpent, forteller Fredriksen, mens samboeren nikker samtykkende.

 

Som en bestefar

Gunnar Eide som jobbet ved Avdeling for Barn og Unges Psykiske helse er også en person som paret definitivt mener skal ha mye av æren for at de har det så bra i dag.

- Vi er veldig takknemlig ovenfor Gunnar Eide.

Nyttige linker

Det var liksom en type person som ikke kunne sove på grunn av at han var redd for at vi ikke hadde det greit, sier Fredriksen.

Thorbjørnsen har kjent Eide helt siden han var bare ni år gammel.

- For meg så er jo Gunnar mer som en, jeg må si, en bestefar, for han var den første personen som var ærlig. Han sa det – sånn som det var, avslutter han.

Logg inn
Utgiver: NLA Høgskolen Mediehøgskolen Gimlekollen. Postboks 410 Lundsiden, 4604 Kristiansand. Telefon: 38145000
Kontakt ansvarlig redaktør for mer informasjon

Utviklet av Edney Media & Design Kristiansand