Enter the ad code for 468x60 ad spot

Facebook update: Jeg ble voldtatt

Av Cecilie Line Anderssen Send e-post til forfatteren - Publisert: 25. januar, 2017

«Da jeg var 12 år ble jeg utsatt for det utenkelige. Da jeg var 12 år ble jeg voldtatt… Er dette ”innenfor” å skrive på sosiale medier? Antagelig ikke. Spiller det noen rolle? Visst faen gjør det det.»

Dette var statusen Anniken (26) publiserte på sin Facebookprofil i 2016. De fleste venner og familie var klar over dette fra før, men mange andre reagerte også med å fortelle at det var sterkt og modig gjort. Folk var og er stolte over at hun turte stå frem som hun gjorde om noe så vanskelig.

- Jeg var så dritt lei av å late som at alt var greit. Folk viser den sminkede versjonen av virkeligheten, alle vet det ikke stemmer, men vi fortsetter å lure hverandre. Det hjelper ingen, sier Anniken.

Hvert år blir mellom 8000 og 16000 voldtatt i Norge. 1 av 10 gutter og 2 av 10 jenter oppgir at de er blitt voldtatt. Tallene kommer frem i årsrapporten til SmSo.

Foto: Cecilie Line Anderssen

Anniken forteller sin sterke historie.

Kafélukt og en sterk historie.

Anniken kommer inn på kafeen med rødrosa leppestift og sort hår. Kafeen lukter kaffe og nybakte boller. Hun smiler og ler. Jenta som setter seg ved siden av meg er utrolig sterk og modig. For første gang kan hun si at hun føler seg frisk. Hun flyttet til Kristiansand fra Vestfold for litt over et år siden og har fått seg samboer fra Rogaland. Hun smiler et lykkelig smil. Et smil som kunne fått meg til å tenke at det kom fra en person som aldri har opplevd noe vondt. Slik har det likevel ikke alltid vært. Da Anniken var 12 år skjedde noe som forandret livet hennes. Hun hadde invitert en venn av en venn over på besøk for å se på film. Som 12 år og i starten av puberteten var det vanskelig å forstå hva som skjedde, men gutten som var fem år eldre tok ikke et nei for et nei. Og livet til Anniken ble snudd på hodet.

Anniken drikker en slurk av colaen sin. Mange år med hjelp har gjort henne godt, men hun forteller at hun slet mye som yngre. Etter hendelsen tok hun en angrepille og la esken bakerst i skapet sitt. Hun skjønte at det var galt det som hadde skjedd, men tenkte egentlig at det skulle gå over av seg selv til slutt, tiden skal jo lege alle sår? Da hun var rundt 14 år ryddet moren i skapet.

- Jeg fortalte mamma og pappa hva som hadde skjedd da mamma fant esken i skapet mitt, og det var da det egentlig gikk opp for meg selv også.

Det vonde gikk ikke bort.

Anniken har ikke anmeldt hendelsen, men har vurdert det i ettertid. Likevel har hun valgt å ikke gjøre det fordi hun har kommet seg videre. Foreldrene har vært til stor støtte. I likhet med ganske mange andre hadde ikke foreldrene til Anniken veldig mye kunnskap om psykiske lidelser eller overgrep fra før, men både de og Anniken fikk hjelp og informasjon av leger og hjelpesentraler. Anniken fikk likevel aldri snakket ordentlig ut om overgrepet. Det vonde gikk ikke over, det var hele tiden noe som ikke stemte. Hun ble blant annet sjekket for ADHD på grunn av sinne og utagerende oppførsel. I samtaler med barnepsykologer kom hun aldri  helt frem til hva problemet var fordi hun ikke turte å fortelle alt. Det var først hos Distrikts Psykiatrisk Senter (DPS) at problemet ble tatt tak i. Hun havnet i kontakt med dem etter at hun søkte på nett etter hva det kunne være og satt da sammen hva som hadde skjedd med hvordan hun hadde det. Det var dette som fikk henne til å ringe fastlegen som henviste henne til DPS. Konkusjonen var at Anniken aldri hadde fått jobbet seg ordentlig gjennom det som hadde skjedd. Hun var rundt 20 år da hun igjen begynte å snakke om det som hadde hendt og fikk den hjelpen hun trengte.

Snakke med noen.

Anniken har selv merket at å snakke ut om det som skjedde var det eneste som fikk henne til å få den hjelpen hun trengte. Nå føler hun seg endelig frisk. DPS er likevel ikke det eneste tilbudet man har. SmSo Agder (senter mot seksuelle overgrep) ligger i Kristiansand og er ett av lavterskeltilbudene man kan velge mellom. Lavterskeltilbud  betyr ikke at man får dårligere hjelp, forklarer Anniken, men de har mulighet til å ta deg i mot når du kommer for å snakke uten ventetid.

- Når man sliter med noe så må man på en måte lære ting litt på nytt, forteller Anniken og sier at det å få snakke om det har vært veldig viktig.

Åpenhet til hjelp.

Det å være åpen, spesielt med familie og terapeut har vært den største hjelpen. Det er også det hun anbefaler for de som har opplevd lignende. Hjelpesentraler, helsesøster, leger, venner, familie eller andre personer du er fortrolig med, er der for å hjelpe, eller i noen tilfeller bare høre.

- Jo mer vi vet, jo mer vil det hjelpe. Når flere snakker om det vil det i noen tilfeller hjelpe flere andre også, forteller Ellen Øyna fra SmSo (senter mot seksuelle overgrep Agder) i et intervju med Sørnett.

Foto: Cecilie Line Anderssen

Inngang til Senter mot seksuelle overgrep (smso).

Det er individuelt.

Anniken tar en slurk til av colaen sin og presiserer at man må kjenne på sin egen grense. Hver hendelse og hver person fungerer på individuelle måter. Alle trenger ikke fortelle alle de kjenner hva som har skjedd, men familie og terapeuter kan være greit å snakke med og være så ærlige med som mulig, uansett på hvilken måte du sliter etter det som har skjedd.

Mer åpenhet vil hjelpe flere med å hjelpe seg selv. Det skal ikke være tabu å snakke om et problem som mange har, det hjelper ingen forteller Anniken. Når noen står frem så følger flere etter, dette har blitt sett etter saker som Hemsedalsaken og Mann Utsatt. SmSo Agder hadde i 2016 hele 2800 henvendelser og 218 nye brukere fordelt på sine 8 ansatte. Det er en stor økning fra 2015 som var på 133 nye brukere. Kanskje er det folk som Anniken og saker tatt opp mye i mediene som Hemsedalsaken og Mann utsatt, som har ført til den store økningen?

Logg inn
Utgiver: NLA Høgskolen Mediehøgskolen Gimlekollen. Postboks 410 Lundsiden, 4604 Kristiansand. Telefon: 38145000
Kontakt ansvarlig redaktør for mer informasjon

Utviklet av Edney Media & Design Kristiansand