Enter the ad code for 468x60 ad spot

Med døden som arbeidsplass

Av matias strand rud Send e-post til forfatteren - Publisert: 19. april, 2017

Reidun Borøy og Per Hemstrøm er gravferdskonsulenter og håndterer døden på daglig basis, de er ofte de siste som ser avdøde før kisten skrues igjen.

Per Hemstrøm og Reidun Borøy er ofte de siste som får se våres kjære. (foto: Matias Strand Rud)

 

I Norge er det kun lovlig med begravelse på godkjente gravplasser eller med kremasjon i henhold til loven. Dersom man ønsker askespredning må man søke om tillatelse. Det finnes mange forskjellig syn på livet, og livet etter døden. Men en ting som er likt uansett hva man tror på, det er den praktiske delen av døden. Enten man er hindu, kristen eller ikke troende må vi mer eller mindre forholde oss til døden på lik måte på det praktiske aspektet av døden. Det finnes lover og regler som regulerer det praktiske rundt håndtering av etterlevningene, selv om man er fri til å tro hva man vil om hva som skjer etter døden.

Ikke alle er klar over at man kan ha en seremoni utenom Den norske kirke eller andre tros- og livssynsamfunn, man kan også ha det som heter Livssynåpen seremoni ved gravferd.

-Det hadde vært feil om vi ikke klarte å gjøre jobben vår uten å være livssyns åpne. Da hadde vi hatt et problem. Uansett hva de spør om, så skal vi gjøre det de pårørende ber om så lenge det er innenfor norsk lov. Dersom jeg ikke kunne gjort noe på grunn av  min tro, da måtte jeg ha funnet meg en annen jobb, Forteller Reidun Borøy og legger til at det er få som kommer til dem som snakker om “etterpå døden”.

-Det jeg gjør på min fritid kommer aldri i samtalene med pårørende. Så om jeg møter en muslimsk eller jødisk familie så hjelper jeg uansett. Men man merker at noen kanskje er veldig trygg i troen og er sikker på hva som skjer etter. Kanskje noen er mer mentalt forberedt. 
man savnet etter den avdøde er like stor om man er troende eller ikke, forteller Per på spørsmål om hvordan de forholder til pårørende med et annet livssyn.

 -De som kommer til oss er ute etter en praktisk hjelp på hvordan de skal klare å håndtere det rett og slett, legger Per Hemstrøm til.
-Vi er tilretteleggere og legger til rette det praktiske i en vanskelig situasjon. Ofte når folk kommer inn til oss ser man at de har høye, anspente skuldre og bleke i ansiktet. Også når de går herfra, er skuldrene senket, fargen tilbake i ansiktet også får  vi kanskje en god klem. 

VERNEUTSTYR: På hent og stell er det viktig med riktig utstyr for å blant annet unngå smitte. (foto: Matias Strand Rud)

Reidun og Per gjør mer enn å bare planlegge gravferdsseremonier, de henter og steller de avdøde før seremoniene finner sted og er ofte de siste som ser avdøde.

 

Hent og stell av avdøde

Vi er på morsrommet på et sykehjem, her skal Per og Reidun hente og stelle en eldre mann som for kort tid siden gikk bort. Navn og ID dobbelsjekkes. Den avdøde ligger på et rom som ofte blir kalt “morsrommet”, et rom med kjøleanlegg for at kroppen skal holde seg. Her flyttes den avdøde over fra sengen den har død i og over i kisten som skal fraktes til kapellet, for så å bli fraktet videre til seremonien som skal finne sted noen dager senere.

Hva føler dere når dere er her inne og holder på med hent og stell?

- Jeg kjenner at jeg blir veldig stille her inne. I respekt for avdøde og i respekt for det vi gjør. De pårørende har overlatt noe av det kjæreste de har til oss. Tenker at det er viktig å gå inn med varsomhet og forsiktighet. Jeg kjenner at jeg ikke har et behov for å snakke,
 sier Reidun med en rolig stemme mens hun gjør seg klar til å løfte avdøde over i kisten.

Etter at vedkommende er flyttet over i kisten blir siste finpussen gjort. Det kan være at vedkommende trenger å barberes, vaskes eller noe ekstra. Reidun grer håret til den vedkommende tilbake og lukker kisten igjen. Per og Reidun legger vekt på at det er viktig at personen blir behandlet med respekt og verdighet og at selv om det ikke skal være det det som kalles “syning”, at familien får sett den avdøde en siste gang i kisten før gravferden så må vedkommende alltid være stelt på en verdig måte.

Jeg pleier å tenke sånn at det kunne vært min egen mor eller far, og jeg vil gjøre med de som med dem, med respekt og verdighet.

TRADISJON: Duken over ansiktet stammer fra gammel tradisjon, da det var vanlig å svøpe avdøde inn i laken. (foto: Matias Strand Rud)

Påvirkning av å jobbe tett på døden
Når man selv har hatt en døden nær opplevelse, eller noen nære har dødd settes ting ofte i perspektiv. Hvordan påvirkes man av å jobbe så tett på døden?

- Jeg tenker at , jeg har alltid hatt respekt for livet. Men jeg får enda mer respekt for det livet handler om. Og jeg tror nok at jeg setter mer pris på hverdagen og øyeblikkene, det tror jeg. Det blir mange inntrykk i det man står i det, også må man legge det fra seg på en viss plass på vei hjem. Nå må jeg ta fri, nå må jeg prøve å legge fra meg det jeg har opplevd i dag. Spesielt hvis det har vært noe som er veldig tragisk, så det å kjenne på øyeblikkene kjenner jeg oftere på tror jeg, forteller en litt betenkt Reidun Borøy.

I samtale med Per Hemstrøm forteller han at det ikke er døden i seg selv som er det vanskeligste å håndtere i jobben.

-Det er ofte møtene med de pårørende som setter mest spor i meg. Ikke det vi nettopp har gjort. Det er naturlig når det er et eldre menneske som går bort. Men når man møter familien og de pårørende kan det være mye mer krevende,å se savnet og sorgen og alt det der, da har man lyst til å gjøre noe for å hjelpe de.

Når døden kommer tett på

For noen år tilbake gikk faren til Reidun bort. Da gjorde hun det hun og Per forteller om som de gjorde i gamledager, nemlig å ta seg av stell på egen hånd. Folk har forskjellige måter å bearbeide sorgen på. For Reidun var en av måtene å ta seg av stellet selv.

 -Det var jo hardt. Mannen min sa jo at jeg ikke måtte utsette meg for det, men jeg sa jo det skal jeg. Fordi det er min sorgbearbeidelse, så når jeg stelte pappa, trillet og trillet tårene, og jeg brukte all verdens tid, jeg gjorde det alene og stod der og pratet med han og grein, og pakket han fint inn i kisten. Hun forteller at seremonidagen ble en veldig fin dag for henne tiltross for at savnet var der, men at hun kunne være til stede på en helt annen måte på seremonien.

Selv om jobben deres går ut på å ta seg av døde og pårørende, kan døden komme innunder huden på en. Per forteller om at en nær venn av han mistet sin datter og kom til han for hjelp, da stilte han opp både som venn og og profesjonell.

Jeg merker det nå, det føltes veldig urettferdig, det var helt grusomt. Det er klart at det var spesielt, da gråt jeg mange kvelder. Det er godt på et sett og vite at man kan være til hjelp der og da. Det var tøft, jeg vet ikke om jeg helst ville vært foruten eller ikke. Det er så mye fint i det også, men det er veldig krevende når man står oppi det hele. Man kan liksom ikke gjemme det vekk, kan ikke ta frem noe profesjonalitet også fikse det bare, man må bruke seg selv.

Tørr vi å snakke om døden?

For Per og Reidun er vandt med å forholde seg til døden på en annen måte en folk flest, de ønsker at det skal bli mindre tabu å snakke om døden. Per forteller at han merker mer åpenhet rundt døden enn da han begynte i bransjen for 24 år siden.

- Jeg tror man gikk med sorgen uten å snakke noe særlig om det. Også spurte man heller ikke noe om det. Man fikk gå med sorgen selv. Mister man et barn kan man gjerne legge ut et innlegg i avisen eller skrive om det på nettet. Det gjorde man ikke før, sier Per.

- Før kunne man gå forbi folk på butikken man visste hadde mista noen, men man sa ikke noe. Det tror jeg er mer vanlig nå. Også tror jeg også det at samfunnet i seg selv er mer åpen for det, både på læringsarenaer og alt, skoler snakker mer om døden, selv om jeg tror de kunne gjort det mye mer. En ting er jo sikkert og det er at vi skal dø.

Per Hemstrøm og Reidun Borøy forteller at mange voksne overbeskytter barna mot døden og oppfordrer til å la barna få være med i begravelser.
Les mer: Ta med barna i begravelsen
 

 

Yrkesvalg
Per Hemstrøm jobbet i mediebransjen i Sverige og Reidun Borøy på folkehøyskole før de begynte i bransjen som begravelsekonsulenter. DaReidun mistet sin søster for 12 år siden, gjorde menneskene hun møtte hos begravelsesbyrået så stort inntrykk at hun tenkte at dersom hun fikk sjansen til å jobbe med det, ville hun ta den. Da hun flyttet til Sørlandet for omtrent tre år siden fikk hun muligheten til å få jobben som hun hadde tenkt på i så mange år.

Både Reidun og Per følte at verdiene som kreves for å jobbe i bransjen tiltalte dem. Per forteller at han etter å ha lest en avisartikkel lik denne fikk mersmak på tanken på jobb som begravelseskonsulent.
-Det han skrev tiltalte meg så mye, med verdier og respekt for andre mennesker og jeg liker å jobbe med andre mennesker. Også fikk jeg tilbud om jobb i Norge gjennom familie. Jeg var i tanke boksen flere ganger og til slutt bestemte jeg meg får å ta jobben. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, og jeg angrer ikke på det. Jeg vet ikke hvilken annen jobb jeg kunne hatt, hvor jeg ville mottatt så mye takknemlighet og gode klemmer.

Logg inn
Utgiver: NLA Høgskolen Mediehøgskolen Gimlekollen. Postboks 410 Lundsiden, 4604 Kristiansand. Telefon: 38145000
Kontakt ansvarlig redaktør for mer informasjon

Utviklet av Edney Media & Design Kristiansand