Enter the ad code for 468x60 ad spot

HOVEDPROSJEKT: Tidsvitnet

Av Jeanette Brubakken Send e-post til forfatteren - Publisert: 20. april, 2017

Som 19 åring ble han arrestert av Gestapo under arrestasjonsbølgen i Agder. Fra 1942 og frem til krigens siste dager satt Torstein Axelsen fra Risør fengslet i den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, og er i dag en av de siste gjenlevende tidsvitnene.

Tidsvitne: Torstein Axelsen satt fengslet i den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen fra 1942 til krigens slutt i 1945. Foto: Jeanette Brubakken

Risør høsten 1942:

19 år gamle Torstein Axelsen er som ungdommer flest. Han går på gymnasiet og skal snart ta studiekompetanse. I tillegg er han med i noe som heter Frivillig Militæropplæring, som kan sammenlignes med dagens heimevern.

KZ Sachsenhausen

  • Konsentrasjonsleir i Tyskland
  • Åpnet 12.juli 1936
  • Om lag 200 000 mennesker var fanger i leiren fra 1936 til 1945
  • Om lag 2500 var norske
  • Rundt åtte prosent av de norske fangene døde i leiren på grunn av forholdene. Ingen av de norske fangene ble henrettet
  • Det totale dødstallet i leiren er ikke kjent, men historikere antar at det døde 35 000 - 40 000 mennesker her under krigen
  • Minnestedet Sachsenhausen åpnet i 1961, og har siden fungert som museum

Tre år tidligere, i 1939, hadde Tyskerne okkupert Østerrike, Tsjekkoslovakia og Polen.

- Det var da de så hva som skjedde ute i Europa at de etablerte Frivillig Militæropplæring, og de som var instruktører var gjerne byens politifolk, sier Torstein da jeg møter ham på hans gamle arbeidsplass, Kragerø Politikammer.

Det var da krigen kom til Norge at den Frivillige Militæropplæringen gikk over til å bli en motstandsbevegelse.

- Vi møtte opp og fikk utlevert ammunisjon, men det ble jo bare tull. Den tyske krigsmakta var jo så mye større enn den norske, og vi vet jo hvordan det gikk rundt i landet, sier Torstein.

Arrestasjonsbølgen går i Agder

Høsten 1942 blir han arrestert av Gestapo. Han blir fraktet fra Risør til Kristiansand, for deretter å tilbringe en kortere periode på Grini like utenfor Oslo.

Fra Grini går ferden videre med båt. Sammen med flere kamerater fra Risør blir han fraktet til Tyskland med fangeskipet M.S Monterosa.

- På denne tiden går arrestasjonsbølgen i hele Agder. Fremme på Grini var det noen som hadde blitt arrestert for å gå med rød topplue, for eksempel. Alt var straffbart og farlig på denne tida, sier Torstein og humrer.

Fremme i Tyskland blir mange av de norske fangene plassert i tukthus i Hamburg, men for Torstein er ikke reisen over ennå. Etter noen dager blir han og en rekke andre fanger fraktet med jernbane til Sachsenhausen, om lag 35 km nord for den tyske hovedstaden Berlin.

- Vi hadde hørt om tyske konsentrasjonsleire, men vi visste ikke hvordan forholdene var der, sier Torstein.

Nr. 67753

I Sachsenhausen er noe av det første de møter en fullastet vogn med lik. Torstein og de andre nye fangene blir registrert, tatovert og skamklipt. Fra den dagen, og to og et halvt år frem i tid, heter han bare ”nr. 67753”, og hans nye hjem er Blokk 23.

- Vi fikk utdelt stripete fangedrakter, og deretter skulle vi lære leirdisiplin. Det var på vei dit vi møtte den første likvogna, sier Torstein.

Kort tid etter ankomst blir han, i påvente av en arbeidskommando, plassert i en såkalt ”skokommando”.

Her får de utdelt støvler som skulle testes for det tyske militæret på en bane som strakk seg over fire mil.

- Tyskerne er systematiske, og fant ut av at de måtte ha ekstra slitesterke sko. Da holdt det ikke med vanlige lærsåler. De hadde satt i gang en eksperimentering med ulike sålestoff, så da skulle vi gå i en løype innenfor leiren som bestod av ulike terreng. Løypa bestod av blant annet pukkstein, vann, sement og grus, sier Torstein og fortsetter:

- Skoene var nummererte, så når kvelden kom kunne de måle hvilke som holdt best.

Han er sterk mentalt. Det har han alltid vært. Like vel trodde han den første tida at han aldri skulle komme ut av leiren i live.

- Jeg stålsatte meg og bestemte meg for at de ikke skulle ta knekken på meg mentalt, men det første året tenkte jeg at her blir jeg til jeg stryker med, forteller Torstein.

SS regime

Han vil like vel beskrive seg selv som heldig. I leiren skulle alle ut på arbeidskommando, og Torsteins jobb ble å losse og laste utstyr til vaktmannskaper av og på jernbanevogner.

Det har blitt laget utallige filmer og dokumentarer fra konsentrasjonsleirene. Like vel er det ikke lett å forestille seg en hverdag under et knallhardt tysk regime.

- Vi ble vekket hver morgen klokken fem. Da var det bare å få på seg fillene, og gå ut til appellplassen. Vi fikk ikke mat om morgenen, så hvis vi skulle ha frokost måtte vi spare litt av det vi fikk på kvelden, sier Torstein.

Under appellene var det opptelling, og samtlige 25.000 fanger skulle telles. Stemte ikke antallet ble alle stående på appellplassen til det stemte.

- Jeg husker en gang at antallet var feil. Da var det en som hadde hengt seg i den ene brakka, forteller han.

Hver dag klokken 18 var det klar for ny appell med opptelling, men også avstraffelser. Rømningsforsøk ble straffet med døden, og for å disiplinere de andre fangene ble de hengt slik at alle skulle se det.

- Det var jo bare noe tull, for det døde nær sagt hundrevis i leiren hver eneste dag. Jeg tenkte på de første månedene, at her skal jeg jobbe og så å si sulte i hjel og forkomme på grunn av sykdom og underernæring, mens han som ble hengt fikk i hvert fall en rask død, sier Torstein.

Knappe matrasjoner

Hver kveld fikk de utdelt 225 gram brød og ¾ liter suppe. Måltidet skulle holde dem gående frem til neste kveld, og for mange av de hardtarbeidende fangene strakk ikke dagsrasjonene til.

Mot slutten av krigen, i 1944 kom det som trolig ble redningen for mange. Da begynte mange av fangene å motta pakker fra Røde Kors. Pakkene inneholdt viktig næring til de ellers utsultede fangene.

- Når vi fikk Røde Kors pakkene, så var ikke sulten så hard lenger, og etter hvert fikk vi høre hvordan krigen utviklet seg, sier Torstein.

I alt tilbragte han to og et halvt år i Sachsenhausen, før han ble hentet av de velkjente hvite bussene ved frigjøringen i 1945.

Dødsmarsjene

Under krigens siste uker visste de like vel lite om hvordan det skulle ende. Fangeantallet nærmest doblet seg de siste månedene av krigen, og ved krigens slutt satt det 45 000 fanger i Sachsenhausen.

- Vi visste ingenting om hvordan slutten ville bli. I ettertid hørte vi at leirkommandantene hadde fått ordre fra øverste hold om at noen overgivelse ikke kom på tale. De hadde sagt at ”Ingen fange skal falle levende i hendene på fienden”, sier Torstein.

Ettersom Sachsenhausen ligger tett inntil Oranienburg by, fant leirkommandantene ut av at det ikke lot seg gjøre å bombe leiren. De foreslo derfor for ledelsen at de skulle anskaffe ferjer, transportere dem opp til Østersjøen, for så å drukne fangene der.

- De klarte ikke å skaffe ferjene, så fangene ble delt inn i grupper på 500 mann og startet å gå nordover. Det var den såkalte dødsmarsjen, og mange var syke og svake allerede før de begynte å gå. På grunn av de russiske og amerikanske styrkene nådde de heldigvis aldri Østersjøen, sier Torstein.

Gjenforent

I hans tilfelle ble han sammen med andre norske og danske fanger igjen i leiren og hentet av de hvite bussene kort tid etter. Derfra ble de fraktet til Hamburg, gjennom Danmark, og på den norske frigjøringsdagen 8.mai var de hvite bussene fremme i Sverige. Gjenforent med bestekameraten fikk de i Sverige godt stell og rikelig med mat og drikke. Kameraten hadde blitt frigjort fra konsentrasjonsleiren Natzweiler i Frankrike, og var i vesentlig dårligere forfatning enn Torstein.

- Han døde i Sverige, og jeg måtte ta med meg urnen hans hjem. Foreldrene mine fikk meg hjem igjen i live, men det gjorde ikke hans, og jeg måtte bære urnen hans til graven, forteller Torstein.

Risør våren 1945:

Tilbake i Risør trenger byen nye politifolk, og Torstein melder seg.

- De to politifolkene som hadde ledet den frivillige militæropplæringen var jo politimenn, og de var helter i mine øyne, sier Torstein.

Etter en kort periode som politimann i Risør, jobber han ett år for politiet i Arendal. Deretter blir han ansatt ved Kragerø politikammer i 1947, og jobber her frem til han går av med pensjon i 1983.

Det er liten tvil om at det er vanskelig å forestille seg livet i konsentrasjonsleirene under 2.verdenskrig. Selv bærer ikke Torstein nag for deg som skjedde for over 70 år siden.

- I følge tyskerne var alt som var galt i verden jødenes skyld, og etter krigen var det mange som var forbanna på tyskerne. Tyskerne var ikke annerledes eller verre enn andre folk, det var styresettet, sier han.

I dag har han rukket å fylle 93 år. Han er sprek som få, og bidrar fortsatt som tidsvitne når Kragerøungdommer drar på skoletur til Tyskland og Polen med selskapet Aktive Fredsreiser. I september skal han bli med på nok en tur for å fortelle ungdommer om sine opplevelser under krigen.

Logg inn
Utgiver: NLA Høgskolen Mediehøgskolen Gimlekollen. Postboks 410 Lundsiden, 4604 Kristiansand. Telefon: 38145000
Kontakt ansvarlig redaktør for mer informasjon

Utviklet av Edney Media & Design Kristiansand