Et land uten pressefrihet

Da Xi Jinping overtok som leder i 2012, har jobben som journalist blitt mye mer vanskeligere enn før. Staten har makten over alle journalistene og det er de som bestemmer hva som skal publiseres offentlig og ikke.

Starten på media 

Det er ikke før 1890-årene at media begynte å praktisere seg i Kina. Det startet smått med noen småblader, hvorav bare noen få nådde opp i opplag over 100 000. Det tok litt tid før pressen klarte å utvikle seg. Mediene har i hovedsak vært talerør for styremaktene. Det kom frem under kulturrevolusjonen i 1996, da mange aviser ble nedlagt og de resterende fungerte som regjeringen propagandakanaler.

Etterhvert ble også kringkastingsvirksomheter etablert som radio, film og fjernsyn. De har et staslig kringkastingsselskap som heter China National Radio og sender nasjonale programmer på kinesisk, kinesiske dialekter og minoritetsspråk i 6 kanaler. Kina har også en utenlands radio, China Radio International, som sender på 38 språk og gjør det til en av verdens største radiostasjoner. Det er først i 1958 de første fjernsynssendingene startet i Beijing.

Les også: Kina: En introduksjon

China Times, en av de største avisene i Kina

Ikke alt kan bli sagt offentlig

Det er ingen ytringsfrihet i Kina, derfor er begrenset på hva man kan si høyt offentlig. Pressen er strengt kontrollert av myndighetene og de fører streng sensur på at og alle. Det er ikke tillatt å søke på det man vil i Google, eller se på hva man vil på YouTube. Kina har et strengt system som har stengt flere av de tingene vi vanligvis søker på nettet. Alt som ligger på internett i Kina, blir gått gjennom en sannhetsministeriet. Nettsteder som viser til å kritisere eller uttaler seg om Kinas styrerett, eller har lett tilgang til åpen flyt av informasjon, blir sperret av brannmuren.

Det er ingen tilgang til verken Facebook eller Twitter. Kineserne har tross det, skapt sine egne sosiale medier, hvor de har tilgang til det som er lovlig i landet. På grunn av stadig utvikling innenfor sosiale medier, er det på den måten Kina får med seg hva som foregår i andre steder i verden. På grunn av sensur er det mye som ikke kan søkes på, men sosiale medier gjør det mulig.

Peter Svaar som var korrespondent i Beijing og Kjersti Strømmen som har tatt over han nå, sier at pressefriheten i Kina er ikke-eksiterende.

– Her er det propaganda i landet, det er staten som bestemmer hvilke saker som er relevant å dekke og hva som er viktig for befolkningen å få med seg. Her har ikke journalisten sin frihet til å skrive akkurat det han vil. Det er sannhetsministeriet som skal godkjenne det før det blir publisert offentlig, sier Strømmen.

Kjersti Strømmen Foto: PRESSFOTO

Ifølge World Press Freedom Index eller rsf.org, ligger Kina på 176 plass av 180. Dette slår veldig hardt på hvor strengt det er i Kina og hvor vanskelig det kan være å jobbe som journalist.

Den kinesiske grunnloven slår fest på ulike punkter som de kinesiske borgere plikter til: de kinesiske borgere ikke må utøve sine friheter og rettigheter på en måte som krenker statens, samfunnets eller kollektivets interesser. De plikter også å beskytte landets enhet, sikkerhet, ære og interesser. Strømmen forteller at mediene får bare rapportere positive nyheter om partiets vilje.

– Journalistene har ingen rett på å skrive hva de vil og heller ikke intervjue hvem de vil, det er nemlig fordi det ikke skal komme noen negative kommentarer om styre i Kina, sier Strømmen.

Les også: Det dekkes mye, men lite kritisk

Demokratiske utviklingen i landet 

Da Xi Jinping tok over ledelsen av partiet og landet i 2012 ble alt mye mer omfattende og innstrammet. Strømmen og Svaar forteller at de har hørt flere journalister i Kina stresse med sin jobb og at det å være journalist har ingen mening lenger.

– Journalister i Kina står ovenfor en stor utfordring hver dag. Flere av journalistene føler at de ikke gjør den jobben de egentlig vil, de står under staten som bestemmer over deres frihet til å skrive, forteller Svaar.

Peter Svaar Foto: medier24.no

Det ser ikke ut som demokratiet i landet skal brått endre sin retning. Kina står veldig sterkt når det kommer til sin styremakt, det må mye til for å bryte hele systemet. Det kan se ut som at det bare blir strengere og strengere i Kina, og at tilslutt må journalistene bare gjøre det de blir bedt om, eller si opp jobben sin.

Les også: Dømt til flere år i fengsel for å gjøre jobben sin

Journalistene og globalisering 

På grunn av streng sensur og staten som bestemmer alt av hva som skal publiseres og dekkes, er pressen i veldig liten grad med på å fremme den demokratiske utviklingen i landet. Det ser ikke ut som det er en positiv utvikling i landet heller. Strømmen forteller at det er veldig liten utvikling i landet innenfor journalistikk.

– Globalisering handler om at verden kommer sammen, men her er det mye som ikke kommer inn til Kina. På grunn av sensuren og en streng brannmur, er mye av informasjon blokkert fra andre steder i verden, avslutter Svaar.

Det er selvfølgelig noen journalister som går over streken og prøver å vise frem sannheten, men disse sakene blir slettet eller så kan journalistene ende med å få sparken. Det er dessverre sånn at det er vanskelig for pressen og media å komme fram med sannheten, når regimet er så strengt, det ser ut som landet bare blir strengere med tiden som går.

Les også: NRK-journalist om tida i Kina – dei pressa kjelder til å ikkje snakke