– Hun er først og fremst en politiker, ikke en menneskeretts-forkjemper

Tidligere har norske mediers omtaler av Myanmars fredsprisvinner Aung San Suu Kyi, fremstilt henne som et ikon for menneskerettigheter. Nå settes det spørsmålstegn ved om Suu Kyi i det hele tatt fortjente prisen.

Den norske mediedekningen av Myanmar, og meningsinnholdet i norskskrevne artikler om konflikten i landet, preges av skuffelse over fredsprisvinner Aung San Suu Kyi.  Hennes manglende fordømmelse av det burmesiske militærets overgrep mot rohingya-minoriteten i landet, har overasket mange. Tidligere Asia-korrespondent for NRK, Anders Christian Magnus, tror det har eksistert en slags treghet blant norske medier i forhold til å få øynene opp for de faktiske tilstandene i Myanmar. Mest sannsynlig på grunn av at de fleste har hatt et syn på Suu Kyi som et menneskerettighetsikon.

Hva skjedde med fredsikonet?

”Hun var et symbol på fred men får nå massiv kritikk for sin taushet i rohingya-saken. Hva skjedde med Aung San Suu Kyi?” skriver VGs journalist, Malene Birkeland, og stiller også spørsmålet ”Hvordan kunne hun gå fra å være det store symbolet på fred, til å bli det som kan se ut som å være handlingslammet når en gruppe opplever å bli sterkt undertrykket, slik hun en gang selv var?”

I en artikkel fra NRK 06.09, med tittelen ”Konflikten som sverter Myanmars fredsprisvinner Aung San Suu Kyi”, trekker journalist, Anders Tvegård fram fredsprisvinnerens rolle som demokratiforkjemper. Artikkelen har en tydelig kritisk vinkling mot Suu Kyi, men det poengteres likevel at hun ikke har noen reell innflytelse over landets sikkerhetspolitikk.

Dagbladet har publisert et debattinnlegg skrevet av utenlandssjef i Redd Barna, Amar Bokhari som argumenterer for at det bør legges mer press på Aung San Suu Kyi. Han poengterer hennes posisjon som tidligere mottaker av fredsprisen for sitt arbeid for demokrati og et samlet Burma. Dette sier noe om hvilket budskap som får plass i norsk presses dekning av Myanmar. ”Det er 26 år siden Aung San Suu Kyi ble tildelt Nobels fredspris for sitt langvarige arbeid for demokrati. På den tiden var hun politisk fange i sitt eget hjemland. Først i juni 2012 besøkte hun Norge og holdt sitt Nobelforedrag. Her fortalte hun om hvor heldige vi er som lever i en tidsalder med demokrati og menneskerettigheter. Konflikten som utspiller seg i Myanmar minner lite om foredraget til landets leder fem år tidligere,” skriver Bokhari.

” Selv om det er militæret i Myanmar som har planlagt og gjennomført de åpenbare forbrytelser mot menneskeheten og mulige folkemordhandlinger som har funnet sted, har Suu Kyi naturligvis vært fullt informert. Hvorvidt hun selv er strafferettslig ansvarlig for de samme forbrytelser i kraft av sin posisjon og et eventuelt samarbeid med landets generaler om den aktuelle «løsning» av Rohingyaspørsmålet, kan være mer usikkert ut fra de allment tilgjengelige opplysninger per i dag. Suu Kyi har uansett pådratt seg et tungt moralsk ansvar for ikke å ha protestert offentlig for lenge siden. Forfølgelsene av Rohingyabefolkningen skjedde ikke over natten.” Dette skriver professor ved Universitetet i Bergen, Terje Einarsen i et debattinnlegg til Bergens Tidende 7.oktober. Artikkelen har tittelen ”Tilbakekall Aung San Suu Kyis priser!”

”Myanmars sterke kvinne – Aung San Suu Kyi –har blitt ansett som en av verdens aller største ikoner. Nå hagler kritikken mot henne.” står det i Fædrelandsvennens artikkel med tittelen ”Stjernen som falmet.” ”Mens hun tidligere ble sammenliknet med Moder Teresa og Nelson Mandela, blir Aung San Suu Kyi nå møtt med kritikk fra store deler av verden.” Artikkelen nevner også at det settes spørsmålstegn ved om hun burde defineres mer som politiker enn menneskerettighetsaktivist. Det opplyses om at i stedet for å forholde seg til de mange anklagene om overgrep, minnet Suu Kyi om at militærets operasjoner var iverksatt som et svar på angrepene på de tre politistasjonene i oktober. Kilder i Fædrelandsvennens artikkel, kaller det burmesiske militæret og politiets behandling av rohingyaene for kollektiv avstraffelse.

-Hun er presset fra alle kanter. Samtidig må det sies at hun ikke imponerer i det politiske spillet overfor militæret. Hun er ingen god allianse-bygger, forteller daglig leder i den norske Burmakomite, Audun Aagre i VGs artikkel. Han tror møtet mellom idealpolitikk og realpolitikk, omgitt av en sterk militærmakt ikke er mulig.

Burmesisk nasjonalist

Aung San Suu Kyi og Asia-korrespondent Anders Magnus

-Hun er jo en burmesisk nasjonalist, og er dessuten avhengig av militæret i forhold til sin maktposisjon. Jeg tror også at hun har et bilde av rohingyaer som et folkeslag som har tatt seg ulovlig inn i landet. Hun mente at det var tvil om at de hadde rett til å være i landet grunnet deres manglende statsborgerskap. Heldigvis tror jeg hun merker den kritikken hun får fra sine tidligere støttespillere. Det viktigste for henne er vel å beholde maktbasen sin. Hun er først og fremst en politiker, ikke en menneskerettsforkjemper. Hvis hun hadde tatt rohingyanes parti hadde nok majoritetsbefolkningen vendt seg mot henne, forteller Anders Magnus, som var Asia-korrespondent i NRK fra 2010-2014, og som intervjuet Suu Kyi da hun ble løslatt i 2010.

Internasjonale journalister mangler tilgang til Nord-Rakhine

Det meste av dekningen av Myanmar er, på grunn av journalisters begrensede tilgang til Nord-Rakhine, fra flyktningleirene i Bangladesh. Både Asia-korrespondent for NRK, Kjersti Strømmen, TV2s Kadafi Zaman og Kristoffer Rønneberg fra Aftenposten har rapportert fra flyktningleirene. I artikkelen ”De drepte mine foreldre” beskriver Strømmen sine møter med noen av rohingya-flyktningene i COX bazar i Bangladesh. Mange av dem er foreldreløse barn som flykter alene, og forteller om nedbrente hus og familier som har blitt splittet. Strømmen rapporterer om konkrete eksempler på angrep mot familier i Rohingya-minoriteten, og beskriver grusomhetene gjennom førstehåndskilder og egne fotografier som illustrerer tilstandene i flyktningleiren.

TV2s reporter, Kadafi Zaman beskriver sin opplevelse av flyktning-tilstandene gjennom mennesker han har sett og snakket med i Bangladesh, og beskriver det hele som den verste humanitære krisen han har sett. ”Rohingya-krisen overgår alt. Det vi har sett i Bangladesh er det sterkeste vi har opplevd.”

Sporadisk dekning av Asia 

Tross liten dekning direkte fra Myanmar, er denne katastrofen dekket i relativt større grad enn den som skjer i Jemen. Det er riktig nok flere faktorer som er grunnen til det. En av grunnene er jemenittenes begrensede mulighet til å flykte, og at det er få journalister i landet, i følge en artikkel i Fædrelandsvennen 17 oktober.

Dette understreker det faktum at Norges Asia-dekning er begrenset, ofte av ulike grunner. Eksempler nevnt i Fædrelandsvennens artikkel er at det er vanskelig for internasjonale journalister å få tilgang til landet, og at de lokale journalistene som kan engelsk er i fåtall. Journalisten påpeker dessuten at det er en mangel på visuelle medier, som bilder og videoer fra katastrofen, som ellers ville bidratt til å skape engasjement rundt saken.

-Norsk dekning av Myanmar og Asia generelt er sporadisk. Stort sett er det bare NRK som har en ren og god dekning. En trist realitet, selv om det jo er et kostnadsspørsmål også, mener Anders Magnus.

I 2017 har NRK skrevet 491 artikler der Myanmar har blitt nevnt, sammenlignet med i 2016, da det ble skrevet bare 193 artikler som omhandlet landet.

–Norske medier har en overdreven dekning av bagateller i USA, mens ting som påvirker Norge i Asia er ignorert. Norske mediers dekning av Burma er stort sett ensformig og lite bredt, sier NRKs Asia-korrespondent Peter Svaar.

Asia-korrespondent Peter Svaar

-Norske journalister og medieforbrukere viste liten interesse for Myanmarkrisen før nå i høst da journalistene fikk en slags aha-opplevelse. Selv fikk jeg kjeft av den norske ambassadøren for å være negativ til valget, men nå er de fleste enige om å legge press på Suu Kyi. I Asia er de mindre opptatt av å holde seg til menneskerettslige standarder enn i Norge. i Kina har nok dette mye med at de er dårlige på å holde seg til menneskerettighetene selv. 

Bør det legges skyld på Aung San Suu Kyi for forfølgelsene?

I 2010 møtte NRKs Asia-korrespondent, Anders Magnus Suu Kyi i forbindelse med fredsprisvinnerens frigjøring. I intervjuet NRK gjør med henne, oppfordrer hun norske myndigheter til å involvere seg mer i Burma, så lenge det ikke innebærer noen annerkjennelse av militærets handlinger.

-I min samtale med Suu Kyi i 2010, spurte jeg henne blant annet om rohingyaene, og rapporterte videre i en nyhetssending, at hun ikke så på dem som burmesiske statsborgere, og heller ikke hadde noen advarsler å komme med mot det som holdt på av forfølgelser allerede da. Hun hadde også det samme standpunktet ovenfor rohingyane da som nå. Jeg så selv, at hun var veldig nasjonalistisk. Dette overrasket meg veldig, forteller Anders Magnus.

-Jeg tror de færreste i Norge visste hva rohingyaer var på den tiden. Synet på Suu Kyi som hovedsakelig et menneskerettsikon, har eksistert nærmest helt fram til nå i høst. Nå kan ikke norske journalister forstå hvorfor denne menneskerettsforkjemperen ikke tar avstand fra det som skjer. Men så skal det sies at det også har oppstått overraskelse rundt Nelson Mandela, og hvilke kontakter han viste seg å ha. Det går rett og slett ikke an å ha et ensrettet syn på verken Suu Kyi eller Mandela, og en helgentittel er det svært få som kan leve opp til.

-Det kan hende hun hadde taklet situasjonen annerledes dersom hun ikke hadde hatt så stor tilknytning til militæret, men jeg tror at hennes bakgrunn som datter av tidligere general Aung San, gjør at hun først og fremst er en nasjonalistisk burmeser før noe annet, avslutter han.

-Tilbake til felles forside