Den norske kirke – En revolusjon på gang?

    Det er mange endringer i Den norske kirke og med det følger store spørsmål. Den norske kirke kan få en usikker økonomisk fremtid i vente.

    Norge er et land i endring og er et stadig mer religiondifferensiert og flerkulturelt samfunn. Med grunnlovsendringen i 2012 ble det fastsatt at den norske kirke ikke lenger skulle være en statskirke, men en folkekirke.

    Står kirken trygt med finansiering av både stat og kommune lengre inn i fremtiden? Og hva vil det si å være en folkekirke?

    Dette er spørsmål Kristin Gunleiksrud Raaum, leder i kirkerådet, spurte sitt publikum under et foredrag i Drammen menighetshus mandag 27.november.

    Kristin Raaum holder foredrag om kirkens fremtid i Bragernes menighet mandag 27.november. Foto: Veslemøy Prøis

     

    Folkekirke

    Politikerne pleier å definere en folkekirke med en geografisk spredning, altså noe som er landsdekkende og tilstede over hele landet.

    For mange oser ordet folkekirke av majoritetsblindet og manglende respekt for mangfold i samfunnet. Dette kan skape en feiltolkning om hva folkekirken er.

    -La oss snakke om denne folkekirken, som det så fint heter i grunnloven, begynte Raaum.

    Raaum står ovenfor en fullsatt sal. Publikum består av kirkeansatte og deltagere fra flere kirkesamfunn i Vestfold og Buskerud området.

     

    Før grunnlovsendringene i 2012 var det et krav om at minst halve regjeringen måtte være del av den norske kirke. Det er slutt på kirkelig statsråd, og den norske kirke må på linje med alle andre tros- og livssynssamfunn i dag forholde seg til en plan som ikke er konvensjonsbundet.

     

    Raaum spekulerer på om de nye grunnlovsendringene kan ha en dobbelthet. I grunnloven legges det vekt på Den norske kirkes særstilling blant tros- og livssynssamfunnene, og har med det blitt utnevnt som folkekirke. Samtidig i paragraf 16 fastslås det også et likebehandlingsprinsipp, som sier at alle livssynssamfunn skal få lik støtte fra staten, forbeholdt antall medlemmer i gjeldende trossamfunn. Den norske kirke får i dag mer tilskudd fra staten enn andre livssyn fordi den er utnevnt folkekirke og skal dekke et større behov. Men likebehandlingsprinsippet stanger imot nettopp det, at Den norske kirke har en særstilling og mer økonomisk støtte enn andre livssyn.

     

    Raaum stiller dermed spørsmål til formuleringen i paragraf 16 der det står: Den norske kirke forblir en folkekirke og støttes som sådan av staten. Kan denne formuleringen bety at kun så lenge Den norske kirke formuleres som en folkekirke er i en særstilling? Er særstillingen kun knyttet til ordet folkekirke og ikke Den norske kirke i seg selv? Foreløpig er det ingenting som tilsier at Den norske kirke kommer til å miste sin tittel og særstilling som folkekirke, men noen spekulerer om Den norske kirke er på vei mot en mer sammenlignbar posisjon med andre tros- og livssynssamfunn, da prinsippet om likebehandling i økonomisk støtte er i ferd med å bli banket fast som et grunnleggende prinsipp.

     

    Selv om statskirkeordningen er formelt sett oppløst, vil den norske kirke fremdeles stå i en særstilling sammenlignet med andre trossamfunn i Norge fremover. Kirken er i praksis fullfinansiert over offentlige budsjetter fra stat og kommune.

     

    Finansiering av Den norske kirke

    Per i dag har vi rundt 800 registrerte tros- og livssynssamfunn som på mange måter som Den norske kirke finansieres dels gjennom staten og kommunene. Departementet forslår at alle tros- og livssynssamfunn nå kun skal finansieres over statsbudsjettet og ikke fra kommunene.

     

    En av de store spørsmålene Raaum spør er hvordan kirken skal finansieres i fremtiden.

    Skal den finansieres som nå – dels av statsbudsjett og dels av kommunene, eller skal alt skje gjennom statsbudsjettet? Dette skal stortinget ta stilling til når de skal fatte vedtaket i denne saken i 2019.

    Departementet  har også foreslått at kun den norske kirke skal få delt støtte mens alle andre tros- og livssynssamfunn kun skal finansieres av staten. Om sistnevnte blir en realitet, blir det en diskusjon om det skal være en forskjell mellom  den norske kirke og  andre trossamfunn også når det gjelder finansieringsordningen. Da kirkemøtet utalte seg om dette i 2015 la de frem et stort ønske om en fortsatt delt finansiering da det er avgjørende for en stabil økonomi i fremtiden.

     

    Publikum følger med. Foto: Veslemøy Prøis

    Publikum er stille mens de grubler og tenker over bekymringene kirkerådet står ovenfor. Den økonomiske endringen har allerede latt seg merke i den norske kirke etter revisjonen, da blant annet 50 prester mistet jobben i fjor grunnet mindre budsjetter.

    På den lyse siden, er det bekreftet at Den norske kirken ikke trenger å kutte prestestillinger neste år.

     

    Raaum tar en liten pause, før hun legger alvorlig til -Det er særdeles viktig å ha nok penger. Økonomien den må vi kjempe for. Kutter vi stillinger så kutter man det som skjer lokalt og ødelegger det som kirken er og skal være.

     

    Usikkerhet

    Midt i usikkerheten og uroen over fremtidig statsbudsjett, så er kirken ment å være en bred folkekirke der alle kan høre til om de ønsker.

    Antall medlemmer i Den norske kirke i forhold til innbyggere i Norge har sunket en del de siste årene. Raaum legger likevel til at hun ikke tror på at kirken er i ferd med å bli en marginal størrelse.

    – Vi ser nedgang i antall nye medlemmer og det er alvorlig, men kirken er fortsatt et populært fristed for mange. Dåpstallene er kanskje den største og rødeste varselknappen som blinker. Les mer om endringer blant medlemmer i Den norske kirke her.

     

    Tross i bekymringene over at kirken ikke lenger er en del av maktapparatet, og at det er uvisst hvor mye økonomisk støtte den vil få tildelt i fremtiden, er departementet tydelige på en finansiering av alle, enten med ren finansiering eller delt finansiering. Kunst, kultur, tro og livssyn vil fortsatt ha en stor rolle i den norske modellen da det bidrar til møteplasser og en åpenhetskultur som er viktig for det norske samfunn.

     

    Tror du at det er en revolusjon i den norske kirke i dag? Spør jeg 3 tilskuere under debatten.

     

    Anonym:

    -Vet ikke om jeg vil kalle det en revolusjon, men at det er store forandringer og at det vil få konsekvenser for fremtiden er et absolutt. Men jeg vil ikke kalle det en revolusjon. Mer en brå forandring.

     

    Kirsti Grunndahl:

    -Nei, ikke nødvendigvis, men jeg håper at staten tar et økonomisk ansvar for alle trossamfunn og kirkesamfunn, så jeg er veldig for en finansiering av det hele, for da tror jeg vi kan få til å skape likhet blant de ulike trossamfunnene. Og så håper jeg at politikerne skjønner at med denne finansieringsstrukturen bidrar vi til åpenhetskultur og en transparens.

     

    Ove Ingvaldstad:

    -Nei det syns jeg ikke. Det er mange utfordringer, men ikke som er bekymringsverdig. Iallfall står vi framfor det som var statskirken, og vil med det møt