Filip vokste opp i en lukket religiøs menighet; – Jeg har følt bitterhet

    Da Filip Ring Thenderup fra Kristiansand vokste opp ble han lært fra en ung alder at jordkloden etterhvert ville omdanne seg til et paradis, der menneskene som overlevde Armageddon og prøven etter tusenårsriket ville leve evig og alle andre kom til å dø, en teologi han som voksen valgte å trekke seg bort fra.

    -Jeg tenker det er en grunntanke som fort kan føre til at man føler seg bedre enn andre mennesker, og kanskje også i samspill med andre oppfører seg på den måten for man underbevisst tenker at de kommer til å dø og at du kommer til å overleve.

    Vokste opp svært religiøst: Filip feiret aldri bursdag eller andre høytider som liten, men det var heller aldri noe han savnet siden han selv ikke visste hva han gikk glipp av. – I menigheten så følte man seg veldig som en enhet, forteller han. Foto: Biancha Ljungqvist

    Hvordan var det som barn å vokse opp i et såpass lukket trossamfunn som Jehovas vitner?
    I menigheten så følte man seg veldig som en enhet, men når man var ute i verden og på skolen så var det lettere å føle seg utenfor igjen.

    Senere i ungdommen i en alder av 17 måtte han lære seg å omgås andre mennesker, og det var også da han begynte å få seg venner utenfor menigheten. Han begynte å leve sitt eget liv og gjøre typiske ungdomsaktiviteter som å dra ut i helgene, og en politisk interesse ble også vekket til live, noe som strider imot menighetens regler om at medlemmer ikke skal engasjere seg i politikk.

    Levde et dobbeltliv
    -Jeg ble bare mer og mer uenig i teologien deres, men samtidig visste jeg at hvis jeg brøt veldig tydelig med dem ville jeg miste all kontakten med familien min. Så i en periode var jeg utydelig på om jeg fortsatt var en del av Jehovas vitner eller ikke, men samtidig levde jeg jo mitt liv utenfor menigheten.

    Ryktene om hvordan Filip levde livet sitt utenfor menigheten begynte å gå, og etter hvert begynte de eldste i menigheten å oppsøke han.

    -Da kom det til et punkt at jeg bare måtte melde meg helt ut.

    «Folk jeg kjenner fra ulike miljøer har kommet opp til meg i ettertid og fortalt at de kjenner seg igjen i historien min». 

    Holder samtalegrupper for andre som bryter ut.
    Nå er det flere år siden Filip valgte å bryte med den menigheten han selv vokste opp i, og i dag hjelper han andre religiøse utbrytere med de utfordringene som følger med det i tiden etter. Han har siden i fjor høst ledet Hjelpekildens samtalegrupper i Kristiansand, en frivillig organisasjon som hjelper mennesker som sliter etter religiøse bruddprosesser, og organisasjonen har startet opp flere samtalegrupper i byer over hele Norge. I gruppene kan man dele erfaringer og få snakket ut om vanskelige temaer som for eksempel den skamfølelsen mange kan sitte igjen med etter en sånn prosess.

    -Flere jeg har pratet med forteller at det vanlige hjelpeapparatet ikke har vært så flinke til å hjelpe på det området, og kanskje mangler litt kompetanse. Siden en del sliter med det, kan dette være en fin måte og prate ut om det på.

    Han forteller at det så langt har kommet mange på samtalegruppene det siste året, men at det kan være litt terskel for noen å dukke opp dersom de for eksempel ikke har brutt helt tydelig enda, eller ikke vil at andre i menigheten skal få vite om det.

    Etter at han i fjor høst var mye ute i media med både historien sin og oppstarten av disse samtalegruppene, forteller han at det har kommet en del personer opp til han i ettertid som han kjenner fra både musikk- og kulturmiljøet som han ikke visste hadde en religiøs bakgrunn, men at de kunne fortelle at de kunne kjenne seg igjen i det han fortalte, og dele like erfaringer.

    Så lenge Filip har vært aktiv med disse samtalegruppene i Kristiansand er det så langt ingen fra Jehovas vitner som har turt å komme på et av disse møtene, og legger ikke skjul på at det er redselen for å bli tatt som er hovedgrunnen til det. Men det hender at han har samtaler med dem privat istedenfor.

    -Det vet jeg jo fra oppveksten selv, at de har grunn til det og ikke er paranoide. De kan bli fulgt, så da må vi møtes hemmelige steder og må være diskre.

    LES OGSÅ: Anders Torp forteller om sin oppvekst i en pinsekarismatisk menighet.

    Mistet kontakten med familien
    Han sier det er fort gjort å havne i feil miljøer hvis man ikke har det sosiale nettverket på utsiden av menigheten, eller hvis man har vært veldig lydig ovenfor troen sin.

    -Jeg tror de som skaffer seg et sosialt nettverk utenfor takler det å bryte ut mye bedre, og det er også etter min erfaring. Det var det som var så heldig med meg når jeg brøt ut, jeg hadde masse nye venner som var en slags familie i større grad enn familien min. Så selv om det var trist at familien min ble borte, så var det ikke slik at jeg var helt avhengig av dem, som i dag ikke har kontakt med dem forteller han.

    «Det optimale må jo være å formidle dette til barna at de kan bestemme selv».

    Bruker musikken som terapi: Filip forteller at han har følt på bitterhet i ettertid, men at han prøver å legge den av seg. – Bitterhet tror jeg ikke hjelper så mye. Jeg tilgir jo, men det var samtidig ting som ikke var riktig med meg, sier han. Bilde tatt fra musikkverkstedet hans på Odderøya i Kristiansand. Musikken bruker han som en slags terapi forteller han, som i mange år har spilt i band. Foto: Biancha Ljungqvist.

    Har kjent på skamfølelsen
    Etter vedtaket av FNs menneskerettighetserklæring har barn en menneskerett til å tro, mene og tenke fritt på lik linje med voksne. I Norge har vi en religiøs myndighetsalder som er satt til 15 år, der hovedregelen er at barnet har rett til å bestemme selv når barnet har oppnådd den religiøse myndighetsalderen.

    -Det er bra at foreldre i Norge har frihet til å kunne formidle det de tror på selv, om det er politisk, religiøst, eller ikke religiøst sånn sett. Det optimale må jo være å formidle dette til barna at de kan bestemme selv.

    Har du selv følt på en slags skam i ettertid av bruddprosessen?
    Ja, absolutt. Det er en skamfølelse og føle at man har latt seg lure, men samtidig kan man være glad for at man skjønte det og ikke fortsatte samme veien.