Hvor går grensen for om man kan kalle seg sekulær religiøs?

    Finnes det en grense for hvem som kan identifisere seg som sekulær religiøs? Og hva er en allment akseptert livsstil blant ulike trossamfunn i det moderne Norge?

    Dette er vanskelige spørsmål å svare på, i et samfunn som er både livssynspluralistisk og komplekst.

    Snl definerer sekularisme som blant annet at en statsborgers religiøse eller livssynsmessige overbevisning er en privatsak. Dette forklares på bakgrunn av en moderne stat som forholder seg til et mangfold av ulik art. Eksempler nevnt i artikkelen er seksuell orientering, etnisk opprinnelse, og ulike politiske og verdimessige orienteringer.

    I kristen sammenheng har begrepet ”personlig troende” fått en ny betydning de siste årene. En artikkel fra 2014, skrevet av studentavisen Socius, viser til en undersøkelse som sier at tallet på ungdommer mellom 15 og 20 år som identifiserer seg som personlig kristne, hadde tredoblet seg fra 1985 og fram til 2011. Artikkelen viser til en forklaring på denne utviklingen, av professor ved Universitetet i Agder, Pål Repstad.

    Begrepsforvirring

    Repstad opplyser her om at økningen på antall unge som identifiserer seg som personlig kristne, handler om en begrepsforvirring, og ikke nødvendigvis om en økning av antall kristne. Repstad mener det er snakk om en pågående individualisering av religionen. ”Det oppfattes som mindre forpliktende å si at man er personlig kristen i dag enn det det gjorde i 1985. Det handler nå mer om egen personlig vinkling av den kristne troen, og ordet ”personlig” brukes altså på en annen måte”.

    Les også:

    Det sekulære norske islam

    I 2012 publiserte Aftenposten et innlegg skrevet av Rania Maktabi, med tittelen ”Hva er en sekulær muslim?” I innlegget setter Maktabi blant annet spørsmålstegn ved om begrepet ”sekulær muslim” er en brukbar samlebetegnelse for religiøst troende og ikke-religiøst troende med muslimsk bakgrunn. Hun mener det burde tydeliggjøres hva som legges i denne betegnelsen, og at det burde kunne artikuleres et tydeligere skille mellom hva man definerer som religiøs og ikke-religiøs.

    Innlegget handler i hovedsak om Maktabis oppfatning av LIM-nettverket som lukket. LIM er en ikke-statlig organisasjon, som arbeider for å fremme innvandrernes deltakelse, tillit og tilhørighet til det norske samfunnet, og innby til pluralisering av muslimsk identitet i Norge. Organisasjonen ble startet opp i 2009 av et nettverk hovedsakelig bestående av sekulære muslimer.

    ”Vi mente det var behov for at sekulære krefter med muslimsk bakgrunn kommer sterkere på banen for blant annet å fungere som en motvekt mot de mer religiøst-konservative kreftene som har vært svært aktive i samfunnsdebatten,” står det på nettsidene deres. Videre skriver de at de ønsker å synliggjøre mangfoldet som finnes i innvandrermiljøer, både verdimessig og i forhold til integreringsspørsmål.

    Uavhengig av hvor synlige de sekulære religiøse strømningene er i samfunnet i form av organisering, er det liten tvil om at det har skjedd en individualisering av religion i Norge de siste årene. Norge som et moderne, sekulært samfunn, trenger ikke nødvendigvis utrydde religionen, men kan bidra til å skape rom for egen tolkning av tro, og egenbestemmelse i forhold til hvor man stiller seg på den religiøse skalaen.