– Jeg skammet meg over hvem jeg var og over livet jeg hadde levd

    -Det var alltid ekstrem sosial kontroll inn i bildet, for enten var det Gud som så og tenkte hva jeg følte og ville straffe meg hvis jeg gjorde noe feil, eller så var det andre i menigheten som passet på.

    Det er slik Anders Torp (28) fra Lillestrøm beskriver oppveksten sin i en menighet der det konstant pågikk en åndelig krig mellom det gode og onde, og der de trodde at de levde i en åndelig dimensjon. Anders er en av seks søsken og sønn av Jan-Aage Torp, den svært kontroversielle og karismatiske pastoren som startet opp sin egen menighet under navnet Seierskirken tidlig på 90-tallet, og som i senere tid har byttet navn til Oslokirken.

    Viktig å leve rent innfor Gud
    -Vi så på oss selv som åndelige vesener og at vi hadde den hellige ånd og Jesus inni oss og med oss, og at Gud med sine engler var rundt oss overalt hvor vi gikk. Men om jeg som liten kunne synde, eller gjorde noe som gjorde at Gud ble lei seg, så visste jeg også at det var den sammen guden som elsket meg og passet på meg som også ville straffe meg til en evighet i helvete, og så snart jeg syndet ville demonene kunne angripe meg, så det var viktig å leve rent innfor Gud.

    Østbanehallen: Tilbake i 1992 sto en ung Anders på en scene sammen med sin far på plassen bak han og demonstrerte foran mange tilskuere mot likekjønnet ekteskap. Men det var spesielt en person blant folkemassen som han husker spesielt godt: – Han hadde kledd seg ut som en demon, forteller han om den skikkelsen som gjorde inntrykk på han som lite barn. Foto: Biancha Ljungqvist.

    «Hvis jeg gjorde noe som gjorde at Gud ble lei seg, så visste jeg også at det var den sammen guden som elsket meg og passet på meg som også ville straffe meg til en evighet i helvete».

    Utkledd som demon
    Som fireåring sto Anders og de andre barna i menigheten til faren på en liten scene utenfor Østbanehallen i Oslo hvor de sang barnesanger og demonstrerte mot partnerskapsloven. Foran dem hadde folk både møtt opp for å gi støtte, og for å vise sin avsmak. Han husker folk som ropte og kastet egg mot dem på scenen, men spesielt denne ene personen i folkemassen som hadde kledd seg ut som en demon, og som Anders faktisk den gang trodde var en ekte demon som sto blant folket og så på dem. 

    Han ble fortalt som liten at hvis noen var slemme mot han var det en demon i dem som hatet han og at det var derfor den personen var slem mot han. Han forteller også om intense faste perioder da han var yngre, demonutdrivelse, tungetaler og åndelig krigføring som en del av den pinekarismatiske hverdagen.

    Synes du det var vanskelig som liten å forstå alle trosbegrepene du ble lært?

    -jeg syntes det var vanskelig å forstå de tingene helt, for jeg forsto ting, men det var motsigende. Gud var både kjærlig og han skulle straffe deg og han skulle være nådig. Den motsigenheten i alt det tror jeg bidrar til sterkere usikkerhet og utrygghet generelt som voksen i dag. Hvis en omsorgsperson både skal være en som passer på deg og slå deg og gjøre deg vondt, da vil du forbinde alle omsorgspersoner senere i livet som både vil være gode og slemme, og du er alltid på vakt.  

    Oslo: Anders foran skulpturen Månen, Jorden og Sola utenfor Østbanehallen, som sier at han alltid har forbundet statuen med fortellingen om Eva og Adam fra Bibelen. Foto: Biancha Ljungqvist.

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

    Finnes en rettslig grense
    Jurist Julia Köhler-Olsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus har skrevet phD-avhandlingen «Barns rett til selvbestemmelse i forhold til religiøse normer», og forteller at det for mange foreldre vil være en gave eller et gode de gir til barnet sitt når de formidler sin tro eller religion. Hun sier at barn har rett tros- og livssynsfrihet etter barnekonvensjonen, men at foreldrene selv har rett til å formidle sin tro eller sitt livssyn til sine barn. 

    Jurist Julia Köhler-Olsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Foto: Privat

    -Det finnes en rettslig grense for foreldrenes adgang til å oppdra barn i sin egen tro, religion og livssyn. Når denne oppdragelsen blir skadelig eller utsetter barnet for fare, hjelper det ikke at foreldrene begrunner sin måte å oppdra barnet på baserer seg for eksempel på «Guds ord» eller lignende. Hva som anses som skadelig eller farlig for et barn er imidlertid ikke en så klar grense og diskuteres fortløpende.

    Hun forteller at etter barnekonvensjonen er enhver form for vold, uavhengig av styrken, fysisk eller psykisk, forbudt. Og at denne rettslige normen vil danne seg et utgangspunkt for en vurdering om foreldrenes oppdragelsesform er en form for psykisk eller fysisk vold.

    -Dersom man kommer frem til at den er det, så har man også drøftet seg fram til grensen for foreldrenes rett til å oppdra barn i sin egen tro eller livssyn.  

    Følelsen av å miste kontakten med Gud
    Hilde langvann jobber som organisasjonssekretær for Hjelpekilden Norge, som jobber med og støtte mennesker som har valgt å bryte med troen sin. Hun forteller at et brudd med et lukket eller strengs religiøst miljø ofte kan beskrives som en multitapssituasjon, der den det gjelder ofte mister store deler av sitt sosiale nettverk, i sin status som «Guds utvalgte».

    -Hvis man i tillegg sliter med angst for å ha såret Gud, har angst for å havne i Helvete eller dø i Dommedag, angst for å bli besatt av demoner, og med lavt selvbilde og selvbebreidelse, da har man en utfordring etter bruddet.

    Hilde Langvann i hjelpekilden mener at det å forlate et trossamfunn i mange tilfeller kan sammenlignes med den sorgprosessen man gjennomgår ved at noen nære dør. Foto: Privat

    Ensomheten er et svært dårlig utgangspunkt i en slik situasjon, og hvis man ikke har noen å snakke med er veien kort til depresjon og utvikling av psykiske utfordringer, mener hun.

    -Ved å forlate trossamfunnet kan man oppleve et åndelig tomrom. Noen trossamfunn forteller i tillegg at det er fortapelse som venter dersom man forlater menigheten, noe som naturligvis vil bidra til økt angst.

    Når blir et religiøst miljø usunt for unge barn?

    -Når det spilles på frykt for å få de unge til å velge en tro, og når kravene gjør at de unge aldri føler seg god nok for Gud. Men også når de unge blir påført synd, skyld, frykt, tvang eller overvåkning.

    Bruddprosessen starter
    Anders beskriver bruddprosessen noe som startet allerede tilbake til han var 12 år gammel, for det var da lysten til kunne leve sitt eget liv kom. Da han fylte 14 var det andre ting enn religionen som interesserte han mer, han ble både mer deprimert og lengtet ut i verden. Etter en oppfordring av sin far om å slutte å leve for seg selv og starte å leve for Jesus, pakket han kofferten og dro for å besøke sin eldre bror på en bibelskole i USA i et av de mest radikale apostoliske miljøene i håp om å møte noen som kunne hjelpe han tilbake til å bli mer radikal igjen.
    Men da han fylte 19 valgte han å trekke seg helt ut av religionen han hadde vokst opp med.

    -Jeg er åpen for at det kan være noe, og det er derfor jeg kaller meg agnostiker, jeg kan ikke motbevise alle andre religioner eller hva andre tror på.

    Han går ikke lenger i kirken og anser seg nå som agnostiker, som angående Guds eksistens vil si har ingen oppfatning om Gud finnes eller ikke. Han skrevet bok om oppveksten sin, og bearbeider fortsatt alle følelsene han sitter igjen med fra den tiden. 

    -Jeg har kasta bort 19 år av livet mitt på å ikke ha noe bevis så jeg skal få det denne gangen hvis jeg skal starte å tro på noe igjen. Men samtidig tror jeg på masse, alle tror på noe, du tror på en dag i morgen og du tror på dagen som var i går.

    LES OGSÅ: Filip Ring Thenderup fra Kristiansand valgte å bryte med troen sin. 

    Mener det må mer kunnskap til
    Anders tror de fleste foreldre vil skrive under på at hvis de vet at noe er skadelig eller usunt for barnet sitt så hadde de sluttet å gjøre det.

    – Med mine foreldre også, jeg tror det garantert finnes unntak på at det er noen som mener det er et angrep på religionen selv, men jeg tror på at det er da man må inn med kunnskap til barn, man må gi kunnskap til foreldre og man må gi kunnskap til religioner om hvordan man skal gjøre det på en best mulig måte.

    Om barndommen: – Man blir begrenset og stoppet opp i utviklingen sin, sier Anders om den strengt religiøse oppveksten. Foto: Privat.

    «Jeg har kasta bort 19 år av livet mitt på å ikke ha noe bevis så jeg skal få det denne gangen hvis jeg skal starte å tro på noe igjen».

    Han forteller at skamfølelsen er noe han har følt mye på i årene etter bruddet.

    – Jeg har skammet meg over hvem jeg var, over livet jeg hadde levd, før boklanseringen, var jo veldig mye jeg fortalte om som jeg tenkte nå vil ingen snakke med meg mer eller nå må jeg bare flytte ut av landet. 

    -Selv den minste ting jeg gjør feil så tenker jeg at personer vil forlate meg eller ikke vil ha noe med meg å gjøre. Det er ting jeg har jobbet mye med og som jeg har kommet et godt stykke fra der jeg var etter bruddet og som jeg fortsetter på, skam er jo frykt for å miste tilknytting, sier han. 

    Hendte det at du i løpet av oppveksten at du kunne ønske at din far var en helt vanlig pappa med en normal jobb?

    -Veldig mange ganger, det var det jeg ville aller mest kanskje, og bare være normal og ikke være noen spesiell som hadde et kall fra Gud om å frelse nasjonen. Jeg kunne aldri gjøre bare det jeg ville og føle på den friheten selv, forteller han.