Human-Etisk Forbund ønsker en sekulær stat med livssynsnøytrale fellesinstitusjoner, og Den norske kirke jobber med å møte det sekulære Norge på best mulig måte. Hvor langt er vi kommet? Hva slags utfordringer står de overfor?

– Vi ser jo allerede virkninger av sekulariseringen, både i samfunnet og i kirkelandskapet. Kristendomsundervisningen som var før er ikke den samme lengre, og samfunnet har færre objektive sannheter enn før. Dette fører til mange flere subjektive sannheter man prøver å finne svar i, forklarer ungdomsprest Ørjan Kronheim.

Et fast holdepunkt i livet er trygt
– 
Når man ikke har et sted man kan søke etter sannheten, slik som jeg tror Gud er, så begynner man veldig ofte i seg selv. Finne sannheten og meningen med tilværelsen i hvordan man er. Det tror jeg er en skummel ting. Noen vil sikkert mene at det er fint, og at det burde være sånn. Jeg tror man blir veldig sliten av å ikke ha et fast holdepunkt i livet, sier han.

UTFORDRINGER: Ørjan Kronheim jobber til daglig som ungdomsprest i Landvik kirke i Grimstad. Han tror sekulariseringen gir kirken utfordringer knyttet til videreføring av budskapet. FOTO: Eline Storsæter

Ørjan mener at kirken føler på et behov for å overføre troen til det hverdagslige livet, og kanskje i noe større grad enn før. Dette knytter han opp mot sekulariseringens vekst i det norske samfunnet.

– Jeg tror man bruker færre bibelhistorier, og heller bruker moralen i Bibelen mer inn i samfunnet, og i forskjellige livssituasjoner. Dette gjøres kanskje i håp om å treffe det sekulære samfunnet bedre, men jeg er usikker på om dette er rette måten å gjøre det på. 

«Vi må ikke gjøre religion til en moralsk veileder som ikke handler om frelse» – ørjan kronheim, prest i landvik kirke

– Vi som kirke har blitt mindre tydelige. Ikke at vi er mindre konservative, eller at vi snakker mindre om helvete, men at vi kanskje snakker om Jesus på en annen måte enn før. Det er en utfordring vi må ta, smiler Ørjan.

Kirke og stat må være skilt
Tim Raven i Human-Etisk Forbund (HEF) i Grimstad lokallag snur på spørsmålet og spør hva som skjer hvis vi ikke beveger oss i retningen av et mer sekulært samfunn. Han mener at lik behandling er noe av det viktigste i forbindelse med sekularisering.

– Når vi ikke har stat og kirke fullstendig delt er det umulig for staten å behandle alle mennesker likt. Når kirken er en del av Grunnloven kan vi prinsipielt ikke behandle alle likt. Vi har fortsatt en vei å gå, mener Raven.

FREDAGSKAFÉ: Andreas Presthammer (t.v) og Tim Raven fra Grimstad lokallag. De møtes ofte på Apotekergaarden på fredager for å diskutere og snakke om humanistiske temaer. FOTO: Eline Storsæter

Andreas Presthammer i Grimstad lokallag (HEF) tror at et tydelig skille mellom kirke og stat kan bidra til en oppblomstring i religiøse miljøer. – Jeg tror det kan bidra positivt for begge sider. Hvis vi får et helt tydelig skille vil det kanskje bli lettere for kirken og andre religiøse samfunn å selge sin historie eller budskap, sier Presthammer.

Individet i sentrum
Jens Brun-Pedersen, tidligere journalist og nåværende pressesjef i HEF, mener at dagens mangfold har bidratt til økt sekularisering. Han tror individet blir utfordret til å stille spørsmål ved egne overbevisninger, tradisjoner og konvensjoner.

– Vi har gått fra et ganske homogent samfunn, til å bli et åpent og mangfoldig samfunn i både religion og kultur. Vi ønsker en sekulær stat (og kommuner), men mener vi ikke er kommet dit enda.

– Et samfunn bør gjenspeile folks religiøse aktiviteter. Gjerne på torg, i gudshus og i offentligheten for øvrig, mens offentlige fellesinstitusjoner bør være livssynsnøytrale, forklarer Brun-Pedersen.

SEKULÆR STAT: Jens-Brun Pedersen: – vi ønsker at fellesinstitusjoner er livssynsnøytrale. FOTO: human.no

«Vi tror at moderne mennesker setter frihet til å gjøre egne valgt høyt framfor «blindt» å følge tidligere tradisjoners valg» – jens-brun Pedersen, hef

– Jeg tror at mye av grunnen til at vi har grobunn for sekularisering i Norge er at ansvaret for tro er skjøvet mer over på individet. Vi tenker ikke kollektivt lengre. Det vil kanskje vise seg med tiden om de 71 prosentene som er medlemmer av Den norske kirke vil bli mer bevisst på egen tro i møte med nye religioner og det sekulære samfunnet, sier sogneprest Helge Spilling.

MINDRE PLASS I DET OFFENTLIGE ROM: Sogneprest Helge Spilling i Fjære kirke mener at kirken ikke kan regne med å ha like stor plass i det offentlige rommet som før. FOTO: Eline Storsæter

Fortsatt viktig for folk flest
I følge Sivert Skålvoll Urstads doktorgradsavhandling fra i år, viser han til funn hvor de fleste ikke-religiøse er medlemmer av kirken. Sogneprest Helge Spilling tror at kirken fortsatt er viktig, og at det er flere som tror, enn hva tall fra forskning viser til.

– Mange sier at de har barnetroen de er vokst opp med, men de tror kanskje ikke på alt. Likevel tror jeg mange har et sterkt forhold til kirken, nesten som med sykehuset. Det er ikke stedet vi besøker veldig ofte, men når vi trenger det er det veldig betryggende at det er der. La oss si at ei kirke brenner ned. Da vil nok mange våkne opp, og engasjere seg i kampen om at de skal bygges opp igjen. Tradisjoner og overgangsritualer står fortsatt veldig sterkt, forteller sognepresten.

En fin seremonileverandør
Tim Raven og Andreas Presthammer fra HEF tror at mange har estetisk forhold til kirken. 

– Det er jo veldig forståelig at det er mange ikke-religiøse som er medlemmer av kirken. For det første er mange medlemmer uten å vite det, gjerne i forbindelse med dåpen. Dessuten er jo kirken en usedvanlig flott seremonileverandør, sier Raven.

Jens-Brun Pedersen tror mye av grunnen til at ikke-religiøse bruker kirken også kan knyttes opp mot mangel på lokaler i forbindelse med overgangsritualer.

– At mange ikke-troende bruker kirken som seremonileverandør, kan også ha noe med mangel på alternativer hva gjelder verdige og vakre seremonirom, særlig i gravferdssammenheng, mener Brun-Pedersen.

«Den usynlige menigheten»
– Jeg tror vi har et iboende behov for å stå i tilhørighet enn noe større enn oss selv. Jeg tror mange av kirkens medlemmer tilhører «den usynlige menigheten». Altså folk som ikke går i kirken, eller deltar på gudstjenester, men likevel kanskje tror. De tar ofte kontakt på gata og sier «jeg tror egentlig litt jeg også». Kanskje det sier litt om at man ikke bare melder seg ut av kirken, sier ungdomspresten.

LES MER: Her kan du lese mer om ikke-religiøses forhold til kirken og tradisjoner