Etter valget i april har Etiopia beveget seg inn i et nytt kapittel med ny statsminister, og har fått et nytt håp for pressefriheten. Likevel er det etiopiske medielandskapet fortsatt preget av statskontrollerte medier og praktisering av selvsensur.

Tekst: Elina Hjønnevåg, Dorthe Henriksen og Eline Storsæter
Fremhevet foto: Avislesning i Etiopia av Terje Skjerdal

UTDANNET LÆRER: March Ayenew Woga tok lærerutdannelsen i Etiopia. FOTO: privat

– Når etiopiske journalister rapporterer, tar de regjeringen i betraktning. Når de skriver kritisk om staten, sensurerer de navnet sitt for å ikke havne i fengsel eller eksil. Derfor vil journalister alltid foretrekke å skrive positive saker som fremmer staten.

Dette forteller March Ayenew Woga fra Etiopia, som er utdannet lærer i journalistikk og kommunikasjon. Hun forteller at pressefriheten i Etiopia gjentatte ganger har blitt rangert blant de verste landene i verden, og at problemet for journalister er selvsensur og en overvåkende statsmakt.

Reporters without borders er en journalistorganisasjon som arbeider for pressefrihet. Denne organisasjonen har rangert land etter en pressefrihetsindeks. I følge denne organisasjonen, lander Etiopia på 150 plass av 180 land totalt. De fleste Afrikanske land ligger på denne rangeringen ganske likt som Etiopia. Til sammenlikning ligger Norge på førsteplass.

– Utfordringer for media i mitt land er friheten. Selv om forandringer har skjedd i forhold til pressefrihet, så er det fortsatt en lang vei å gå med hvordan journalister praktiserer den, og hvordan den bli akseptert av lesere og statsmakter, sier Woga.

Det frie ord er ikke fritt
Tomm Kristiansen var i fra 2002 til 2006 stasjonert i Cape Town som NRKs utenrikskorrespondent, og jobber i dag i utenriksavdelingen. Han har Afrika som hovedfelt, og er spesielt opptatt av ytringsfriheten.

– Det som hindrer ytringsfriheten i Etiopia, er ikke først og fremst en politimann med håndjern. Ytringsfriheten krenkes ved at vi som journalister ikke får importere avispapir, og heller ikke får de lisensene til å trykke det vi ønsker, forteller Kristiansen.

«Det er en rekke byråkratiske hindringer som gjør at det frie ord ikke er fritt. Det å arrestere journalister er den primitive måten å ordne dette på» – Tomm Kristiansen, NRK

Etter at Woga inntok statsministerkontoret i Etiopia tidligere i år, var det mange av landets journalister som uttrykte sin positivitet ovenfor hans standpunkt i saken om pressefrihet. Likevel mener Kristiansen at landet har en lang vei å gå.

– Vi skal huske på at Etiopia har en anti-terror lovgivning som sier at det er en forbrytelse å drive propaganda for en terrorbevegelse. Så lenge noen mennesker støtter saken til en frigjøringsbevegelse, som regjeringen kaller terrorbevegelse, blir du en kriminell. Derfor er det enda et stykke å gå i Etiopia før man kan være trygge på at ytringsfriheten holder, man må altså gjøre noe med disse terrorlovene som Etiopia har, mener NRK-profilen.

POSTIV: – De har utfordringer, men informasjon er mer tilgjengelig nå enn aldri før, forteller Terje Skjerdal. FOTO: NLA Høgskolen.

Nytt kapittel i etiopisk mediehistorie
Terje Skjerdal jobber som førsteamanuensis ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen, og har tette bånd til Etiopia. Han har fartstid som journalist, og har doktorgrad i medievitenskap med fokus på journalistikk som fagfelt.

– Selvsensur utøves til en grad av alle journalister i Etiopia, det tør jeg å påstå. Samtidig finnes det nå rom for å skrive kritisk i Etiopia etter hvert. Hvis du som journalist eller redaktør har opparbeidet deg en respekt eller tillit i landet, så kan du komme ganske mye lenger i jakt på informasjon, enn en som er ny og fersk, som kan virke provoserende.

– Det gikk mange år før de tillatte private radiokanaler. Men i fjor begynte de med prøvesendinger på private fjernsynskanaler, så nå er det et nytt kapittel i etiopisk mediehistorie. Det er første gang at det er et mangfoldig eierskap i alle mediekanaler, mener Skjerdal.

 

Aviser i Etiopia. Foto: Terje Skjerdal

Bedre vilkår for informasjon
Noe av det første statsminister Dr. Abiy Ahmed gjorde, var å frigjøre de journalistene som satt i fengsel. I tillegg åpnet han 264 nettsider som har vært nede i lengre tid. Dette gjør jo noe med informasjonsstrømmen, som også er viktig for journalistene. De fleste av disse nettsidene er styrt av andre land, noe som gir Etiopia mulighet til å følge med i det store mediebildet, forteller Skjerdal.

– Dette har det vært en positiv forandring, forteller Woga. Aktivister og journalister rapporterer også sterke historier på bedre måter enn tidligere. Det beveger seg mer i en positiv retning enn før, forteller hun.

– Etiopisk media dekker sosiale problemer som helse, sprer informasjon om HIV og aids, men det er fortsatt et stort, ignorerende publikumsforum hvor samfunnet utveksler meninger og informasjon direkte. Selv om hovedkilden til informasjon er offentlig, er dette fra regjeringens kilder, sier hun.

Befolkningen med kritisk blikk på mediene
Videre forteller hun at mange lesere har et kritisk bilde av den etiopiske journalistikken. En del av det som har stått på trykk i aviser og det som har blitt rapportert, har ikke publikum troverdighet til.

– Det har vært en manglende tillit til statsmedier, men også til alternative mediekanaler. Derimot, har de stor tillit til noen av de store, internasjonale kanalene, forteller hun.

«Publikum i etiopia foretrekker internasjonale medier, fordi troverdigheten hos kringkastingen fra lokale stasjoner er så lav» – March ayenew woga

Fra propaganda til profesjonalisering
Skjerdal forteller at journalistikken som profesjon fortsatt er i utvikling, og er enda ung.

– Journalistikken har vært preget av propaganda. Mange ser til de store internasjonale mediene, som BBC og Al Jazeera. Det har vært lite gravejournalistikk, og det er et behov for å få profesjonalisere faget i Etiopia

Etiopia er i stor grad stor grad preget av statsstyrt journalistikk, og statsmediene har alltid vært sterke. Helt fra keisertiden på 1970-tallet, har alle mediekanaler i praksis vært styrt av keiseren som var statsoverhode. Ikke før nå, i nyere tid, ser vi en tydelig forbedring i journalistenes arbeidsvilkår, i Etiopia avslutter Skjerdal.

LES OGSÅ:

Etiopia: nasjonen av nasjoner

– Jeg har en styrke i at jeg ikke er redd

Einar Lunde: – Vi må bidra til å vise et mer balansert mediebilde

Krisebeskrivelse av Etiopia i norske medier