Enter the ad code for 468x60 ad spot

Del 3: Transplantasjonen

Av Lina Trondskog Send e-post til forfatteren - Publisert: 11. juni, 2012

Etter å ha vært nyresyk i tolv år skulle Ena-Marie endelig få en ny nyre. Men tiden etterpå ble tøffere enn noen kunne ane.
Ena-Marie peker på hoften, hvor den nye nyren ble operert inn. Foto: Lina Trondskog

Ena-Marie peker på hoften, hvor den nye nyren ble operert inn. Foto: Lina Trondskog

- I fjor gikk alt helt bananas, kroppen fungerte ikke og nyrene mine ville ikke lenger. Jeg gikk fra å være ganske bra til og ikke fungere i det hele tatt, forteller Ena-Marie.
Familien hadde håpet at Ena-Marie kunne bli transplantert før det gikk så langt at hun måtte i dialyse. Uken før operasjonen var hun så dårlig at blodet måtte renses. Ena-Marie fikk kramper i bena, ble kvalm og svimmel. De kvalmestillende medisinene tålte hun ikke og musklene ristet så mye at hun ikke kunne stå oppreist. Etter hvert gikk det bedre og dialysen var helt nødvendig for at kroppen skulle ta imot den nye nyren. Fortsatt har hun et

Arret fra dialysekateteret er fortsatt godt synlig på halsen. Foto: Lina Trondskog

Arret fra dialysekateteret er fortsatt godt synlig på halsen. Foto: Lina Trondskog

arr på halsen, hvor dialysekateteret gikk inn i huden. Hele magen er også dekket av et arr etter transplantasjonen. Et arr Ena-Marie bærer med stolthet.

«Jeg elsker dere»
Like før hun skulle trilles inn på operasjonsbordet for transplantasjonen gikk de beroligende midlene ut av kroppen. Den unge jenta ble livredd og tryglet for å slippe.
- Det var utrolig tøft å se for en forelder. Hun trodde hun skulle dø og sa til oss «Takk mamma og pappa for at dere har tatt så godt vare på meg, jeg elsker dere». Det endte med at anestesilege John klatret opp i senga hennes for å berolige henne, forteller Nina.

Da Ena-Marie våknet opp fra narkosen etter transplantasjonen spurte hun pappa Geir «Pappa, er jeg ferdig? », når faren svarte ja sa hun «dette er den første dagen av mitt nye liv», før hun sovnet igjen.

- Det verste vi har opplevd
Fem dager etter operasjonen gikk Ena-Marie inn i koma. De var inne på rommet til donor Helene. De lo og koste seg, plutselig sier hun: «Det er noe rart inni meg, det skjer noe i hodet. Hva skjer, hva skjer?», sa hun før hun ble borte.
- Vi spurte hvor hun var og hun svarte «Jeg er på Tollef Omholtsvei», det er jo der vi bor hjemme i Arendal og da fikk jeg helt panikk, forteller Geir.

- Jeg holdte på å besvime, det prikket i hele kroppen og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, legger Nina til.

På sykehuset var Facebook kjekt å ha for å holde kontakten med vennene hjemme. Foto: Privat

På sykehuset var Facebook kjekt å ha for å holde kontakten med vennene hjemme. Foto: Privat

De tok røntgen av den unge jenta og det viste seg at hun hadde store hevelser på hjernen, mamma Nina insisterte på at hun måtte slutte på ett av medikamentene, og det viste seg at det var den hun hadde fått en allergisk reaksjon på. Det var den samme medisinen som hun hadde reagert på noen måneder tidligere som førte til at hun måtte transplanteres.
- Den helgen er det verste vi har opplevd. Hun lå i respirator og vi gikk rundt og bare eksisterte. Vi visste ikke om hun kom til å overleve eller ei. Vi kunne ikke være med henne på intensiven heller, så hun lå der alene, det var forferdelig. Vi gråt i to døgn, forteller Nina.
- På mandagen fortalte legen oss at de trodde det kom til å gå bra, men de visste ikke hvor lang tid det ville ta. På grunn av hevelsen på hjernen var vi redde for at hun var blitt blind, legger Geir til.
- Bare det å se datteren din ligge i respirator med en stor slange inn i munnen. Selv jeg fikk kvelningsfornemmelser av å se på. Jeg husker at når hun våknet fikk hun helt panikk og slo etter slangen for å få den ut med redsel i øynene. Da spurte jeg henne om hun kunne se meg, og da nikket hun. Da tenkte vi «yes! Da har hevelsene gått ned!».

- Jeg må leve livet
Grunnen til at hun havnet i koma var en ekstremt sjelden leverfeil. Etter operasjonen gikk hun på enorme mengder medisiner, blant annet ni forskjellige typer mot høyt blodtrykk, som igjen kan føre til hevelser på hjernen. Smertestillende hun gikk på var hundre ganger sterkere enn morfin og legen fortalte at Ena-Marie fikk sterkere medisiner enn hva en voksen mann skal kunne tåle. Legen kom over en studie som dokumenterte noe av det Ena-Marie hadde opplevd. Det viste seg at hun hadde en ekstremt sjelden leverfeil som førte til at leveren hennes skilte ut medisinen alt for raskt slik at den ikke fikk riktig virkning.
- Legene ble helt sjokkerte, de hadde aldri vært borti dette før. Men nå skal altså barnelegene på Riksen forske videre på dette, på grunn av det som skjedde med Ena-Marie, sier Nina.

- Nina er veldig flink til å spørre og være på hugget. De får ikke en eneste pause, hele tiden har hun vært på legene og mast, det tror jeg har gjort mye for oss, forteller Geir.

Dialyse var tøft for den unge jenta, men etter hvert gikk det bedre. Foto: Privat

Dialyse var tøft for den unge jenta, men etter hvert gikk det bedre. Foto: Privat

- Jeg har vært en vaktbikkje hele tiden, og det har vært kjempe slitsomt. På barneavdelingen har de altfor mye å gjøre, så vi opplevde flere ganger at medisinene ikke kom på tiden. Det endte opp med at jeg forhandlet meg frem til å ha ansvar for det selv. Jeg ble kanskje sett på som vanskelig, men man kan ikke bare la det suse og gå. Pleierne har alt for mye å gjøre fra før.

- Nå som vi har kommet hjem opplever jeg det som veldig rart, jeg har ikke kontrollen lenger. Nå vet jeg ikke hva kreatinnivået hennes er, og det er noe jeg har hatt stålkontroll på i to år. Det har vært en avvenning og det har vært veldig stressende, men det er deilig også, før hun legger til:

- Det var det største og verste i livet vi skulle gjennom. Men nå er vi gjennom det.
Ena-Marie tenker ikke stort over at hun lever med en annens organ i kroppen.

- Nå er det jo mitt. Jeg husker egentlig ikke stort fra tiden i Oslo, det føles så lenge siden. Jeg tar dagene som de kommer og tenker at jeg må leve livet, det kommer ikke i reprise.

Den største gaven er livet er en artikkelserie om organdonasjon, her kan du lese mer om Ena-Maries historie:

Del 1: http://sornett.no/?p=63377
Del 2: http://sornett.no/?p=63394
Del 3: http://sornett.no/?p=63406
Del 4: http://sornett.no/?p=63417

Trykk på linken for å lese om Willy Andreassens vei til et helt nytt hjerte:

willy

Hvordan stiller vanlige folk seg til organdonasjon? Trykk på linken for å se video:

http://sornett.no/?p=63508

Logg inn
Utgiver: NLA Høgskolen Mediehøgskolen Gimlekollen. Postboks 410 Lundsiden, 4604 Kristiansand. Telefon: 38145000
Kontakt ansvarlig redaktør for mer informasjon

Utviklet av Edney Media & Design Kristiansand