Enter the ad code for 468x60 ad spot

Når mediene krever et “unnskyld”

Av Harald Helland Send e-post til forfatteren - Publisert: 16. oktober, 2012

Nok en gang har en politiker gjort en feil. Nok en gang venter ”hele Norge” på en beklagelse. Er det rett å si unnskyld bare fordi mediene krever det?

Fotomontasje: Harald Helland

 

Liv Signe Navarsete har gjort noe dumt. Hun har kjeftet offentlig på en av sine egne. Relevant informasjon for oss om en av de med mest makt i landet vårt. Å skjelle ut lederen av ungdomspartiet ditt er verken lurt eller greit. Vi har skjønt hvor det vil ende. Spørsmålet var bare hvor mange dager det ville gå før partilederen fra Sogndal ville si unnskyld. Men hvor dypt ville angeren stukket om det ikke var for medieoppslagene?

 

Vi har sett det før. Små feil blir store når de begås av offentlige personer. Folket blir nærmest rystet når det avsløres at våre folkevalgte ikke er ufeilbarlige. Historier om politikernes svakheter selger nok godt og kanskje bør vi forvente mer av de som bestemmer enn av den vanlige mannen i gata. Maktpersoner som bryter lover som de selv har vedtatt, undergraver folks tillit til systemet og demokratiet. Å si og gjøre mer eller mindre dumme ting er ikke noe lovbrudd, men kan svekke ens popularitet. Da er et unnskyld det mediene vil høre. Om man virkelig mener det er ikke alltid så nøye.

 

Det foregår offentlig spill i dette landet, med mediene som scene. I dette spillet er reglene: Ikke gjør noe dumt. Gjør du det, så skjul det. Finner noen det ut, så beklag deg. Gjør du ikke det, vil mediene være på deg til du sier disse ”magiske” ordene; ”Jeg beklager”. Navarsete er ikke den første Sp-lederen som ”må” si unnskyld. Åslaug Haga beklaget etter et massivt mediepress i 2008 at hun blant annet hadde satt opp en brygge uten tillatelse (hun gikk senere av som partileder). Hun går inn i en lang rekke av politikere som har måttet velge: Taper en mest ansikt ved å unnskylde meg eller å la være?

 

Hvor dypt ville angeren stukket om det ikke var for medieoppslagene?

 

Det å beklage på medienes anmodning, er ingen god motivasjon. Og når Liv Signe, Jonas og Siv kryper til korset, er det nok heller sakens proporsjoner de gjerne skulle forandret, mer enn selve handlingen. Det er kanskje snarere de tapte velgerne de er lei seg for, enn det stabburet de satt opp uten å søke.  Mange ville nok gjort og sagt det samme igjen, om det ikke var for den negative oppmerksomheten.

 

Å kunne be om tilgivelse vitner om ydmykhet. ”Sorry seems to be the hardest word”, synger Elton John. Men betyr en partileders offentlige beklagelse etter press fra media at hun virkelig angrer det som skjedde? Når en politiker ytrer en mening, for så å måtte beklage den, betyr det ikke nødvendigvis at han eller hun har endret mening. Kan vi ikke la handlingene til folka på Løvebakken, fylkesting og kommunestyrer være et uttrykk for hvem de er og la de selv gjøre opp for det de angrer på? Er det VG, NRK og Aftenposten som skal lære politikerne god moral?

 

Mediene må ikke slutte å være vaktbikkje. Men tomme beklagelser er giftige for samfunnet og språket vårt. Og vi må slutte å presse dem frem. Sånt blir det bare politisk korrekthet av.

 

Logg inn
Utgiver: NLA Høgskolen Mediehøgskolen Gimlekollen. Postboks 410 Lundsiden, 4604 Kristiansand. Telefon: 38145000
Kontakt ansvarlig redaktør for mer informasjon

Utviklet av Edney Media & Design Kristiansand