Enter the ad code for 468x60 ad spot

“Jeg frykter ikke å dø. Jeg frykter å ikke kunne leve her og nå.”

Av Steffen Stenersen Send e-post til forfatteren - Publisert: 7. oktober, 2013

Han er ortodoks prest, skal bli lærer, kjører traktor og driver småbruk. Nå kjemper han mot en kreft som ikke kan kureres.

Høsten har inntatt Kristiansand. De grønne bladene har skiftet farge, og kvikksølvet i gradestokken  kryper sakte, men sikkert nedover.
Studentene ved Universitet i Agder gikk for noen uker siden i kortbukser, men har i dag valgt jakker og skjerf. Alle har i det minste sko.

Bortsett fra én.

- Vi tar en lengre prat etter møtet. Da har jeg god tid.

Christoforos Schuff er rolig som skjæra på tunet. Fire, kanskje fem, journalister fra forskjellige medium har omringet han. De vil høre hans versjon av saken. Om fem minutter skal han inn å møte ledelsen ved lærerutdanningen ved UiA. Han føler seg krenket. Diskriminert. Men er ikke sint.

- Jeg forventer en respektfull og god samtale, sier den ortodokse presten.

Han gjør intervju med alle. Er tålmodig. Noen skal direkte, andre pusher på med kritiske spørsmål. Men et portrettintervju er ikke noe problem. Alle skal få, like mye

-Vi sees om en time.

Så forsvinner han inn døren på Sigrid Undsets hus.

Schuff er fornøyd med resultatet av mandagens møte. Foto: Sindre Hopland

Han synes i i bybildet. De fleste i Kristiansand vet hvem han her, men ikke alle kjenner navnet, eller historien. Men han dukker stadig opp i mediebildet. Som i forrige uke. Etter et møte med ledelsen for praktisk-pedagogisk utdanning, tok han kontakt med media. Han hevdet at studieleder Sissel Undheim brukte prestedrakten hans som grunn for å stille spørsmål rundt han skikkethet som lærer.

Han følte seg urettferdig behandlet. Og urettferdighet er ikke noe Christoforos Schuff står for.

–Jeg er en ekstrem tilhenger av kjærlighet og rettferdighet, sier han.

Nå kjemper han kampen mot kreften. I fjor høst merket han at noe var galt. Han gikk til legen, som ga han beskjed om at han hadde lymfekreft av typen Follicular lymphoma. En krefttype det enda ikke finnes kur for.

Han har gjort seg ferdig med alt av intervjuer. Møtet med UiA er over, og han sitter i den røde skinnsofaen, like ved hovedinngangen til universitetet. Studenter og lærere stresser rundt, for å rekke undervisninger, eksamener og innleveringer. Christoforos Schuff har all tid i verden.

Schuff legger det ene beinet over det andre. Den karakteristiske, sorte prestekappen løfter seg litt opp, og under ser man de skoløse beina.

– Blir du ikke kald?
– Selvfølgelig blir jeg det! Men det tåler jeg. Det er utrolig hvor mye en menneskekropp tåler.

Han går ikke alltid barbeint. Det er ikke noe religiøs symbolikk over det. Det dreier seg om medmenneskelighet.Schuff har mange helgener som forbilder. Også de gikk barbeint

– Da jeg bodde i Mexico jobbet jeg med mange fattige, som ikke hadde råd til sko.Der tok jeg et valg om å gå uten sko, i solidaritet for dem som ikke hadde råd.

Stemmen er rolig og behersket. Han tenker godt over hva han sier, og hva som skal komme på trykk. Det var i Mexico det norske eventyret startet. Det var der han møtte Hildegunn Marie Tønnessen, som i dag er hans kone, og har tatt hans etternavn. De bor sammen på Greipstad i Songdalen. Sammen har de tre døtrepå elleve, åtte og fem år.

Christoforos Schuff er oppvokst i California, og bodde der i oppveksten. Som liten ble han mishandlet både psykisk og fysisk. Han flyttet til Mexico da han var 18 år. I 1999 var han for første gang i Norge. Den ortodokse presten flyttet hit mai 2000. Siden det har han bodd i Kristiansand, Oslo, og noen år i Hellas.

– Jeg har de holdningene jeg har i dag på grunn av oppveksten min. I dag har jeg et veldig godt forhold til de som mishandlet meg. Jeg er en stor tilhenger av tilgivelse. Jeg nekter ikke for at gale ting skjer, og i mange tilfeller er det kanskje ikke mulig å tilgi, men for meg er tilgivelse både et prinsipp og en viktig del av helbredelsesprosessen jeg stadig går igjennom, sier Schuff.

Mannen i den sorte prestekappen snakker langsommere nå. Grubler litt mer, ordene sitter litt lengre inne. Men han er rolig. Han hever ikke stemmen.

– Blir du noen gang sint?
– Herlighet, selvfølgelig blir jeg det, hvem blir vel ikke det? Vi prøver alle å skjule det, og det hender jeg må gå i meg selv.
– Kjenner du noen gang hat?

Christoforos stopper opp. Han klør seg litt i hodet, som er dekket av den sorte hatten, som står godt i stil til den sorte, heldekkende prestedrakten.

I vrimlehallen på universitetet er det stille.

– Ikke mot mennesker. Jeg hater forskjellsbehandling. Jeg hater urettferdige systemer. Jeg hater krig. Slike ting kan jeg hate. Jeg kan være 150 prosent uenig i det noen har gjort, men jeg tror på en gud som vil at alle skal oppleve hans kjærlighet, uansett hva som har skjedd tidligere.

Han hilser høflig på en kollega. Han er generelt høflig og vennlig mot alt og alle.

Han er litt nervøs. Snart skal han reise inn til Oslo. Radiumhospitalet skal gi han svar på om behandlingsprosjektet han er med på har fungert, og om han kan fortsette med videre behandling.

Legene kan ikke helbrede Christoforos. Men de kan redusere sykdommen med 25 prosent. Slik blir det lettere å leve med sykdommen. Men det forlenger ikke livet hans.

– Jeg er spent. Veldig spent.
– Frykter du døden?
– Jeg frykter ikke døden. Jeg frykter å ikke kunne leve her og nå. Om jeg dør i morgen er jeg glad for det jeg har opplevd, og glad for det jeg har utrettet, sier Schuff, og ser ut av vinduet.

Det går mot ettermiddag. Det blir litt kaldere for hver time som går. Christoforos sitter fortsatt barbeint.

– Vi er en ganske vanlig familie, sier han, og forteller om livet på småbruket i Greipstad.
– Jeg kan være bråkete, og barna kan være bråkete. Vi har felles verdier, og prøver hver dag å være rause med hverandre. Det er klart vi har utfordringer som alle andre familier, som vi prøver så godt vi kan å takle.

I blant tenker han tilbake på sin egen barndom. Også den med en rekke utfordringer. Mishandling. Han taklet det og.

– Å tilgi de som mishandlet meg var den eneste måten jeg kunne gå videre.

Nå har han kjempet ferdig mot universitetsledelsen. Igjen er kampen for hans eget liv.

– Jeg er utrolig glad for at jeg bor i Norge. Her blir jeg fanget opp. Sykdommen min blir fanget opp. Det ville aldri skjedd i USA, sier han.

Høsten nærmer seg. Men Christoforos Schuff håper kreftbehandlingen kan gi ham en ny vår.

Logg inn
Utgiver: NLA Høgskolen Mediehøgskolen Gimlekollen. Postboks 410 Lundsiden, 4604 Kristiansand. Telefon: 38145000
Kontakt ansvarlig redaktør for mer informasjon

Utviklet av Edney Media & Design Kristiansand