Den ubetalte jobben som gir noe tilbake

    Som frivillig jobber man uten å få penger på kontoen, men følelsen man sitter igjen med er så mye mer verdt enn penger. Er det bare følelser som gjør at frivillige ofrer tiden sin uten å få betalt i kroner og øre?

    Isteden for å reise hjem å se på tv når hun er ferdig på jobb, ønsker Liga Lapinska heller å bruke tiden sin på å hjelpe rusavhengige, de svakeste i samfunnet. –Jeg føler at tiden min blir brukt fornuftig, noe som gir mening, sier Liga.

    Betydningsfullt for begge parter 

    En frivillig på Marita kafeen i Oslo, Ingrid forteller at det gir henne mye å jobbe der. -Jeg får gjort noe som er meningsfylt for andre mennesker, samtidig viser det meg at jeg er heldig og privilegert.

    Marita kafeen i Oslo er for rusavhengige for at de kan ha et sted å komme til, ha noen å snakke med, slappe av, få klær dersom de trenger det og kjøpe et billig måltid – og ikke minst kjenne at de blir respektert.

    Hvis de rusavhengige trenger klær finner de frivillige med glede frem et par plagg de kan få. Her viser Ingrid frem en kjole Marita kafeen har fått inn. Foto: Sara Finnema

    -Folk på gaten føler ikke at folk bryr seg om dem. Noen opplever ikke nærhet og omsorg, og vet ikke hvordan de skal forholde seg til det. Derfor er det godt å bare være til for dem, si noen oppmuntrende ord og vise at jeg bryr meg, sier Jason Rich, som er frivillig på Marita kafeen. Da Jason var 14 år begynte han med hasj og det ble tyngre stoffer etterhvert. Som 18 åring bodde han på gata, men kom ut av rusen i 20-årene. I dag er Jason 46 år og ønsker å hjelpe mennesker som har det vanskelig og er i den situasjonen han var i selv.

    Identifiserer seg med de rusavhengige

    Anders Søyseth er ansatt i Marita stiftelsen og er leder på kafeen. -Det er veldig vondt å se mennesker som sliter mentalt og har dårlig fysisk helse. Da trengs det en ytre drivkraft som gir tro på at det fins håp. De frivillige blir fort kjent og ikke minst lett glad i gjestene på kafeen, forteller Anders.

    Det er betydningsfullt og fint for alle å ha noen som lytter, snakker og viser forståelse, men kanskje spesielt for gjestene på kafeen. En av kompisene til Jason Rich er narkoman. Han føler at Jason er den eneste som skjønner hvordan han har det, fordi Jason, som tidligere rusmisbruker, kan identifisere seg med opp- og nedturene som følger med rusen. –Jeg kjenner meg igjen med menneskene jeg snakker med på kafeen og tenker jeg kan være et godt eksempel for dem, sier Jason.

    -Alle mennesker trenger å bli sett for den de er

    Liga Lipinska heller mer saft i muggen så gjestene på kafeen kan fortsette å forsyne seg. Foto: Sara Finnema

    Å føle seg velkommen uansett hvor man er er noe alle burde føle, synes Anders. – Alle mennesker trenger å bli sett for den de er uansett om man er rusmisbruker eller ikke. Mange rusmisbrukere føler seg uønsket og uvelkomne andre steder, men i kafeen hos oss er de hedersgjester. Når noen smiler til deg og ønsker deg velkommen, varmer og lyser det opp i en vanskelig tilværelse, forteller Anders.

    I tillegg til å være frivillig på Marita kafeen er Ingrid også frivillig på Ila fengsel. Der møter hun mange ulike mennesker som har levd et veldig annerledes liv fra henne selv. I fengselet får hun god kontakt med de innsatte og gir dem håp om et godt liv utenfor murene.

    –Gud er like glad i dem som de er i meg, det er bare livssituasjonen deres som er annerledes enn min, sier Ingrid.

    -Jeg føler et ansvar for de menneskene jeg har hatt kontakt med

    Selv om Ingrid er pensjonist sluttet hun ikke å jobbe som frivillig. Planen før sommer var å gi seg som frivillig, fordi hun syntes hun var blitt for gammel. En kveld hun skulle levere klær for utdeling på Marita kafeen spurte en gjest om hun var tilbake, da svarte Ingrid at hun kommer tilbake etter ferien, uten å tenke seg om.

    -Jeg føler et ansvar for de menneskene jeg hatt kontakt med, så lenge jeg er i stand til å hjelpe til videre, forteller en smilende Ingrid. Hun legger til at det er spesielt en person som har betydd ekstra mye for henne. -Jeg kalte henne for jenta mi, forteller Ingrid

    En dag Ingrid stod og snakket med ”jenta hennes” på gata kom en snerpete dame til Ingrid.  – Dama var sikker på at jenta jeg snakket med var datteren min. Da jeg fortalte henne at det ikke var det, men en jente jeg er fryktelig glad i begynte dama å gråte. Hun sa det er bra det finnes slike folk som deg, for jeg går rundt å leter etter sønnen min fortalte hun.

    Bordene er dekket, dørene er åpne og de frivillige venter på gjestene. Foto: Sara Finnema

    -Da Maritakafeen åpnet i 1996 kunne vi møtt mange fordommer, men takk og pris, fikk vi merke at Oslo er en raus by. Vi har stort sett møtt velvilje i nabolaget. Gårdeierne har gitt oss gode leieavtaler og kafeer i nærheten har gitt oss overskuddsmat. Forteller Anders.

    Veien videre

    -Plutselig kan det være en stamgjest som ikke kommer til kaffeen lenger, vi vet ikke alltid hvorfor. Det kan f.eks. være fordi de er døde, har kommet i fengsel, er på avrusning eller har flyttet uten at vi vet det. Heldigvis er det noen som blir rusfrie også, det er målet med samtalene vi har – at alle skal få et liv de drømmer om.  Og alle ønsker å bli rusfrie og leve et godt liv, sier en håpefull Liga.