Et annerledes år for førsteårstudentene

To førsteårstudenter, ei innen sykepleie og den andre i IKT. Begge forteller om en studiestart preget av uforutsigbarhet og en studietid som har krevd stor tilpasningsdyktighet.

Inne på Fredrik og Louisa blant sterk parfymelukt møter vi Victoria Solvik Conradi (28). Hun går førsteåret på sykepleien og sjonglerer jobb og skole etter beste evne og beskriver seg selv som et arbeidsjern, en beskrivelse som virker å stemme. Hun runder av jobben og etter flere bomturer på stappfulle kafeer havner vi på Edgars. Støyen er så høy at jeg er redd hun ikke vil høres på lydopptaket, men etter en test kan vi sette i gang.

Conradi må benytte ansiktsskjold på jobb. Foto: Benedicte Johannessen

– Som å lese om å sykle istedenfor å øve på å sykle.

Høsten 2020 var ikke Conradis første gang på universitetet og hun husker godt hvordan studiestart var ”før i tiden”. Hun ble tatt imot av mange og fikk raskt et nettverk hun kunne rådføre seg med og spørre om hjelp.

Slik ble det ikke når hun i høst begynte å studere igjen og hun er skuffet over universitetets håndtering. – Det er mye som var uklart. Det var veldig mye snakk om før skolestart at de skulle prioritere førsteårsstudenter. Jeg sitter igjen med en følelse av at det hadde vært stikk motsatt, forteller hun oppgitt.

“Når vi har så lite oppmøte på skolen for de praktiske øvelsene blir det som å lese om å sykle istedenfor å øve på å sykle”

Conradi lener seg tilbake og tar en kort tenkepause mens vi venter på at den øredøvende dampingen fra kaffemaskinen skal dempe seg. Hun forteller de kun har hatt fysisk oppmøte på skolen ca to ganger i måneden. Da har de vært på øvelseslaben. – Når vi har så lite oppmøte på skolen for de praktiske øvelsene blir det som å lese om å sykle istedenfor å øve på å sykle, forteller hun.

Hån fra Nokut

Conradi synes nettundervisning var det tyngste. Foto: Benedicte Johannessen

Conradi synes det absolutt tyngste var ferdiginnspilte forelesninger og var veldig misfornøyd med måten de la opp eksamen på slutten av semesteret.

– Det opplevdes som et hån fra Nokut. Man er allerede utslitt som student, også er det som at skylden og ansvaret legges på studentene,forteller hun og
sier hun hadde håpet på en eksamen som var mer tilpasset unntakssituasjonen de var i.
Hun sier det har vært en kombinasjon av å være mer motivert til å prestere, samtidig som omstendighetene har gjort det å prestere mye tyngre.

Forståelse fra instituttleder ved sykepleien

Mariann Fossum. Foto: UIA

Mariann Fossum er instituttleder og professor ved institutt for helse- og sykepleievitenskap ved UIA. Hun sier hun har full forståelse for at tilbudet til førsteårstudentene om fysisk oppmøte høsten 2020 ikke var tilstrekkelig.

– Vi har forståelse for at dette har påvirket læringsprosessen og læringsmotivasjonen for studentene. Vi har jobbet for å tilby gode digitale undervisningsopplegg, men pandemien har vært særlig utfordrende for et studieprogram som vanligvis har stor variasjon i arbeids- og læringsformer, sier hun.

” Vi forsøker også å ha et ekstra fokus på førsteårsstudentene i planleggingen av studiet fremover.”

Fossum forteller de har fått gode innspill og beskrivelse av situasjonen til studentene ved samtale og dialog med tillitsvalgte. – Disse innspillene og forsalgene tar vi med oss videre i planlegging av studiet. Vi forsøker også å ha et ekstra fokus på førsteårsstudentene i planleggingen av studiet fremover. Det er utfordrende å planlegge innenfor stadig skiftende smittevernregler, så vi er glad for dette samarbeidet med studentene, avslutter hun.

Normal fadderuke og ganske fornøyd

Skare har så langt trivdes i ny by, tross koronasituasjonen. Foto: Hanne Siri Midtlyng

Martine Frydenlund Skare (21) fra Gjøvik møtte jeg over  zoom da et fysisk møte ikke lot seg gjøre. Skare flyttet til Kristiansand i august ifjor og begynte å studere interkulturell forståelse ved Ansgar Folkehøgskole.

– Det var ikke så mye smitte de første ukene og vi hadde en ganske normal fadderuke, sier hun og forteller at det fra første uken var delt opp i annenhver uke med fysisk oppmøte og annenhver med zoom-undervisning.

– Jeg har trives med begge da jeg har lang skolevei som noen ganger er litt stress, mens digital undervisning kan være litt vanskeligere å følge med på, forklarer hun bak sin svarte zoom-skjerm. – Allerede første dagen fikk jeg en ”gjeng” på studie og siden har vi vært oss, sier hun og forteller om et godt klassemiljø selv om de ikke har kunne møtes så mye som de hadde ønsket, forteller hun.

 

Skare synes det er vanskeligere følge med på nettundervisningen. Foto: Hanne Siri Midtlyng

Hun er derimot misfornøyd med informasjonsflyten fra skolens sin side og sier det har vært uklart hva som kreves av studentene. – Jeg sliter med å skjønne hva vi skal gjøre og hva vi skal levere inn. De er veldig dårlig på å legge det ut og vi får jo ikke beskjed fysisk på skolen, sier hun oppgitt.

– Det har vært vanskelig, sier hun. Skare har likevel trivdes godt i Kristiansand for det meste og bor i dag med to venninner og føler hun derfor ikke har hatt det noe særlig vanskelig. – Det som har vært mest annerledes er at vi ikke har dratt noe ut og vi har måtte dra på treningssenter når det ikke er fullt, sier hun.

“Jeg var redd for å bli stuck her. Smitten økte og jeg ville ha mulighet til å kunne dra hjem.”

Hun har dratt hjem til Gjøvik ved flere anledninger og takket nei til et jobbtilbud for å fritt kunne dra hjem i tilfelle det skulle bli lockdown igjen. – Jeg var på jobbintervju på psykisk avdeling på sykehuset. Men jeg var redd for å bli stuck her. Smitten økte og jeg ville ha mulighet til å kunne dra hjem, forteller hun og sier det først ble skikkelig kjipt og ensomt når de andre i kollektivet dro hjem

Tøft for mange

Conradi kjenner til flere studenter som har  vært i Skare sin situasjon som nyinnflyttet til Kristiansand. Hun forteller om de som har slitt med demotivasjon og som har hatt det tøft dette uvanlige året. Hun er selv fra byen og gir æren til familien som bor i samme nabolag, hennes to nye katter og tidligere vanskelige opplevelser for at hun selv føler hun har klart seg så bra psykisk gjennom denne tiden. Men hun savner klare rammer og en mer normal hverdag.

Utenom studiene har det vært tøft økonomisk og Conradi refererer til tiden da mye stengte ned og mange ble permittert. – Som student følte jeg meg urettferdig behandlet, da man ikke hadde rett på noe særlig støtte, sier hun. I jobben på Fredrik og Louisa kunne hun ha så lite som tre vakter på en måned.

– Og det er ikke nok til at ting skal gå rundt. Men ting ble bedre da hun fikk ny jobb i demenslandsbyen på Søm i desember. – I den nye jobben i helsevesenet kan jeg jobbe opp til 14 timer om dagen, for etterspørselen er så høy, smiler hun og er og takknemlig for at jobben gir henne relevant erfaring og en fot innenfor helsevesenet.

Vanskeligst for førsteårsstudentene

Sia Helse leder, Eli Stålesen. Foto: Sia Helse

Leder i SIA Helse, Eli Stålesen, ser at koronasituasjonen har opplevdes veldig forskjellig blant studentene. – For noen har det vært en fordel og for noen har det vært en ulempe, sier hun, – Vi erfarte ikke med det første at så mange flere studenter trengte oss, men de som var hos oss fra før trengte oss mer. De som var i en sårbar situasjon opplevde større sårbarhet, utdyper hun. Stålesen tror nok at de som har hatt det vanskeligst var førsteårsstudentene. – Jeg tenker spesielt det ble tøft for dem. Det var enormt krevende da ingenting var som normalt, anerkjenner hun og tror det vanskeligste har vært å ikke kunne møtes på skolen og i kollokviegrupper.

Korona tvang frem et godt digitalt tilbud

Da universitetet ble stengt ned 13. mars i fjor måtte de ansatte i SIA helse hive seg rundt for å få et bredere tilbud digitalt opp å gå. – Det var jo selvfølgelig en overgang for studentene og oss å ikke kunne møtes under fire øyne. Men vi fikk veldig god erfaring med det å jobbe digitalt, med videokonsultasjoner og på telefon, forteller Stålesen.

“Når vi spør studentene hva vi kan gjøre for de, vet de det nesten ikke selv.”

Det har vært utfordrende å finne ut hva studentene trenger i denne situasjonen. – Når vi spør studentene hva vi kan gjøre for de, vet de det nesten ikke selv, utdyper hun men forteller at de har holdt en del kurs. – Vi har hatt søvnkurs, kurs om tankevirus, ta ordet, mindfullness og mer og alle kursene holdt vi digitalt under 4 øyne, forklarer hun.

I dag holder de på med et prosjekt som heter ”Hold ut” hvor de arrangerer ekstra aktiviteter for studentene frem til sommeren. Det har vært et travelt år for SIA Helse som til sammen i fjor hadde over 3000 samtaler fordelt på deres syv terapeuter, tross at de ikke har fått møte studentene på de arenaene de pleier. – Samtaleterapi, kursene våre, verdensdagen for psykisk helse, verdensdagen for selvmordsforebygging og mye mer, nevner hun blant de mange tingene de måtte stå over i fjor. Stålesen er fornøyd med det digitale tilbudet de har klart å opparbeide.