Er det fordi Knausgård er en utypisk sørlending vi liker ham så godt? Eventuelt er det derfor vi elsker å mislike ham? Jeg som trodde at sørlendinger flest "went with the flow".  Kanskje gjør de det også? Er det fordi han vekker følelser og barndomsminner hos oss selv vi prøver å vri oss unna? Er det av nøyaktig samme grunn vi sluker bøkene hans som om de var vann i ørkenen? Den menneskelige hjerne er komplisert, sammensatt og allsidig. Vi kan gjemme ting unna, dytte ubehagelige opplevelser langt bak i hjernebarken og trekke fram de gode opplevelsene. Til slutt kan vi ha glemt hva smerte, sorg og sinne er, fordi vi bruker all vår energi på de positive aspektene hjernen vår representerer. Da kommer Karl Ove Knausgård som et friskt (eller kaldt) pust fra sidelinja (eller front mot front) og pirker (eller denger) borti noe du helst (eller helst ikke) skulle likt å glemme for alltid.

Den eneste boka jeg har lest (to ganger, forøvrig) av Knausgård, er "En tid for alt", som fengslet meg ganske kraftig. Men jeg skulle ønske boka hadde sluttet før det siste kapittelet, der han tar opp de pinlige opplevelsene rundt forholdet til faren. Plutselig følte jeg meg som en kikker, samtidig som jeg fikk inntrykk av at Knausgård var en sjeleblotter, og ikke nødvendigvis sin egen. Men kanskje det var det han ville? Etter å ha levd seg inn i andres liv, andre familieforhold og skrevet hypotetiske familiesagaer var det kanskje på sin plass å avslutte med sin egen, påstått sanne historier til slutt? Selv om det føltes som å være en Big Brother-titter.

Knausgård provoserer med sin litterære nakenhet. Han blir elsket og hatet. Det fins ingen fasitsvar på akkurat hvilke personligheter som elsker eller hater ham. Kanskje er de mest offentlige kritikerne de som i hemmelighet setter mest pris på ham. Kanskje, bare kanskje, har vi godt av en slik åpenhet. Om ikke annet så tvinger det oss i det minste til å se inn i vårt eget selv. Og hvem har vondt av det på sikt? Han sier selv at det er "direkte ubehagelig" å gå så dypt inn i seg selv. Men det er også der man finner at det som gjør oss ulike, egentlig er det som gjør oss like. Eller omvendt. Livet skal ikke alltid være rosenrødt. Vi vokser av det vonde også, om vi vil det eller ikke. Hvem har ikke vært barn, i den forstand at du i det minste har vært liten?

Jeg kommer til å drøye en god stund før jeg plukker opp en bok i "Min Kamp"-serien. Jeg trenger blanke ark når jeg skal møte Knausgård. Jeg vil vente til hysteriet legger seg.