Sørnett

Ennå er det håp

Illustrasjonsbilde. Foto: Pernille O. Andresen

Illustrasjonsbilde. Foto: Pernille O. Andresen

Under jobben som grunnlegger av Evangeliesenteret har Lise Wenche Karlsen har sett følt på mange ting. Det er spesielt et tilfelle hun husker spesielt godt.

Publisert:

Et nytt møte
Som et kontaktmiddel hadde de en buss der de ofte dro ut og delte ut mat og drikke nede ved Akerselva i Oslo. De lyktes med dette. Menneskene kom inn i bussen da det var kaldt. De varmet seg, fikk et måltid og hørte på kristen musikk og sang.
Lise og ektemannen var ikke med ut hver eneste gang, men akkurat denne dagen skulle det vise seg at gud hadde sendt en englevakt. De stod i en gruppe og snakket sammen, og i det Lise snur seg, ser hun en jente kaste seg foran en bil. Bilen bråbremset og Lise fikk dratt henne inn på fortauet.
- Jesus elsker deg, prøvde Lise fortvilet å fortelle jenta. Den svært påvirkede jenta hadde bare sett på henne og mumlet.

- Jesus. Jeg har hørt om han på søndagsskolen, men han bryr seg jo ikke om meg vet du, svarer den unge jenta.
- Joda, sa Lise. Han elsker deg og har gitt livet sitt for deg.

Hun rekker jenta visittkortet sitt og sier at om hun noen gang skulle ha et behov for hjelp eller annet, så skulle hun kontakte Lise, eller komme opp i gateadressen som lå like ved der de befant seg. Jenta trodde likevel ikke at det ble noe av, men hun tok vare på kortet.

Domkirke prest i Kristiansand, Fred Henry Berg forteller at det for mange er en naturlig del av livet å søke Jesus.
- Jeg tenker at det spesielt er i perioder der du opplever vanskelige ting i livet. Relasjoner som går i stykker eller at du selv opplever at det er mørkt rundt deg. Da er behovet større for å søke noe som er større enn deg selv. Han sier også at han tror at dette med å tro på Gud kanskje fremstilles som noe spesielt.

Kun dager etter at Lise og mannen hadde møtt den unge piken nede ved Akerselva, trykker Aftenposten tre helsider om narkotikaavhengige. Spesielt omhandlet saken tre søsken som hadde tilbrakt mye tid i det miljøet helt siden de var barn. Overskriftene sa at de hadde prøvd alt og at ingen ting hjalp. Det Lise gjorde da, var å legge avisen ned på stolen foran seg, og satte seg ned på kne.
- Jeg ba for dem at de måtte bli ”dratt på av Jesus”, sier Lise og ler.

[img170305_2LM]

Igjen, få dager senere skjer det nok et mirakel. Telefonen ringer, og i andre enden sitter sekretæren for senteret i Oslo. Han forteller Lise at jenta nå hadde tatt motet til seg, brukt visittkortet og stod nå der sammen med han. Ettersom det ikke var noen ledig plass på noen av senterne i Oslo ble de nødt til å kjøre jenta til et senter de hadde i Molde. Der fantes det et familiehjem der både barn og ektepar bodde i forskjellige små hus. Etter flere timers kjøring og mange mil bak seg var de fremme på, senteret Svalviken. Det var ikke en selvfølge at jenta ville bli værende, men etter et par dager kunne bestyreren gledelig ringe ned til Lise å dele den gode nyheten.
- På andakten i dag sa jenta ja til Jesus. Hun ville gi han en sjanse i livet sitt, fortalte han. Dette gledet alle seg over.
Størst av alt er kjærlighet
Jenta klarte seg godt på Svalviken, og ble etterhvert satt inn som en form for kjøkkentjeneste, og der jobbet det også en kokk. De to fant kjærligheten og ble glad i hverandre, og spurte derfor om ektemannen til Lise, Ludvig, ville komme å vie de ettersom han hadde pastor tittel. Det ville han mer enn gjerne, og Lise fikk også en stor oppgave.

- Jeg skulle få lov å være forloveren hennes. Det var noe av det største jeg har fått lov å være med på, forteller hun stolt. Til bryllupet kom det tre forskjellige ektepar, hvor hun hos alle hadde bodd i fosterhjem.

[img170305_3LM]

Etter at Lise og Ludvig hadde reist tilbake til Oslo får de ikke lenge etter en telefon fra jenta, som forteller at hun er bekymret. Nå var hun blitt gravid og at hun var tre måneder på vei. Lise tenkte seg om. Hvordan kunne det ha seg når de akkurat hadde giftet seg?
- Jeg tenkte at de hadde tyvstartet litt, men så kunne jeg ikke starte å kjefte på henne. Jeg måtte bare gjøre det beste ut av situasjonen. Jenta var redd for at barnevernet skulle komme å ta barnet hennes. Lise beroliger henne, og forteller at de alle skal be om at dette skal gå bra.
En natt stod jenta opp for å gå på toalettet. Da skjer det, en måned for tidlig. Fødselen er i gang. Ambulanse og helikopter kommer umiddelbart og frakter hun til nærmeste sykehus. Den lille gutten hun fikk, ble lagt i kuvøse. Alle rundt på sentrene ba om at det måtte gå bra. Noen dager senere klarer gutten å puste for egen maskin. Bønnene er blitt hørt. Mor og barn kunne nå returnere til senteret, og barnevernet så etterhvert at jenta klarte å ha god omsorg for gutten.

De flyttet omsider ut av senteret, fikk lån i banken og egen bolig. I dag er gutten 16 år gammel og lever et helt normalt liv med friske foreldre.

Dette var solskinnshistorien Lise Wenche Karlsen har fulgt i over 20 år, fra start til nå.

 

Les hvorfor og hvordan evangeliesenteret ble til