- Jeg har tenkt mange ganger at jeg er født på feil sted, og det har jeg faktisk blitt fortalt også. Jeg var leder i barnekor og minikor, og der fikk jeg faktisk påpekt at jeg beveget meg for mye når jeg stod foran barna, noe som fikk frem den sårbare «Hibbi». Jeg begynte å tvile på om jeg duger om jeg passer inn her; du får nesten de signalene når du er ung og usikker. Da var det ei som fortalte meg, og jeg tror hun mente det godt, hun sa: «du skulle vært i Amerika du», og da hadde jeg nok også fått andre tilbakemeldinger før dette som gjorde at jeg følte at, «nei, jeg passer visst ikke inn. Okei, passer jeg ikke inn på kristne plasser, eller passer jeg ikke inn noen steder? Skal jeg forandre meg?» Men jeg har jo landet på at Gud har skapt oss forskjellig, og jeg hviler veldig på det nå, at det er en bruk for oss alle. Jeg har jo funnet min plass, sier hun.

Bedehus og takhøyde

- Jeg vokste opp med en far som var søndagsskolelærer, og det var naturlig for meg at jeg gikk på bedehuset. Jeg er nok født med mye rytme, sang og musikk i meg, men jeg har ikke hørt på så mye forskjellig type musikk, men på bedehuset fant jeg fort ut at musikk var det jeg ble dradd mot.

På bedehuset oppdaget hun sitt sangtalent, men hun måtte lete videre for å finne et miljø hvor hun kunne føle seg akseptert for den hun var.

- Jeg var nok ikke like trygg da jeg var så ung, så jeg begynte heller å gå i kirken på Åkra hvor jeg nok følte det var litt mer takhøyde, at jeg ikke ble kvalt på en måte. Jeg sier det med et smil, men det er jo litt alvorlig også. Når vi møter barn nå, og spesielt som kristne, så er det jo ikke vår jobb å forandre på det som Gud har skapt.

Folkelig

Det er interessen for folk og deres ulikheter som driver henne.

- Jeg elsker historiene til folk og jeg elsker arten mennesket, jeg synes det er så fasinerende. Det er nok det som er drivkraften for alt jeg gjør. Samtidig har jeg møtt meg selv litt i døra i forhold til hvem jeg er som mor til ei jente med spesielle behov. Jeg har våknet på rollen min som mor, og kjenner på ansvaret av å prøve å gjøre samfunnet rausere og mer innkluderende i forhold til de som stikker utenfor, for det har jeg jo kjent så på kroppen selv også.

Det var det som inspirerte henne til å starte kafeen «Et Bedre Vea», som serverer gratis hjemmebakst og annen mat en gang i uken.

- Det er jo noe jeg har drømt om lenge, for alle bygder trenger jo et sted å møtes. Jeg ønsker jo at de som kommer inn skal få kjenne at her er det godt å være, at her er det plass til meg med mine feil og mangler, og at her blir jeg sett, ung eller gammel, spesielt om du er ny i bygda.

En hjelpende hånd

Hun har mange jern i ilden, men mener at hun greier det fordi hun får sånn energi av å være sammen med mennesker.

- Den kjærligheten jeg har til mennesker og for mennesker må jo være gitt meg tenker jeg, for jeg blir jo ikke så sliten av det som kanskje min mann hadde blitt.

Flerbarnsmoren er rask med å rette ros til sin ektemann.

- Jeg kunne aldri gjort alt dette hvis jeg ikke hadde hatt en fantastisk mann som støtter gjennom tykt og tynt. Vi har en fantastisk arbeidsdeling. Han gjør alt praktisk om han trenger det. Han vasker, han tørker og han lager mat. Han har blitt flink til å lage mat også faktisk, det var han ikke før, så han bidrar og legger til rette for at jeg kan holde på med det som jeg gjør.