- Kom deg bort!

- Stikk dit du kommer fra!

Det er noen av kommentarene jeg har overhørt folk slenge mot de rumenske tiggerne. Det finnes også langt verre eksempler jeg ikke vil sette på trykk. Men det har ikke alltid vært sånn.

Jeg kan minnes en tid hvor tiggerne nettopp hadde inntatt Kristiansands gater. Med jamring som traff hjerterota og ulykkelige ansiktsuttrykk vant de vår sympati. Det klirret stadig i koppene deres med mynter fra gavmilde givere som trålet ned Markensgate. Det var langt fra den skepsisen som hersker nå. Plutselig en dag begynte ryktene å gå. Rykter om at de rumenske tiggerne tilhører organisert virksomhet. At de egentlig bor i luksuriøse omgivelser med dyre plasmaskjermer og andre moderne tekniske infatninger.

Brått ble stemningen en helt annen. Rumenere ble med ett behandlet som om de ikke var likemenn. De ble enten oversett som om de var usynlige, eller trakassert på grove måter. Blant annet har jeg hørt historier om folk som stjeler pengekoppene deres og om andre som spytter på dem. Få har reageret, fordi disse menneskene som uttrykker den dypeste ulykkelighet og sitter sammenkrøpet i gatehjørnene i både snøvær og stormende vind, dem står det ikke så dårlig til med som det gis uttrykk for. Trodde man.

Umenneskelige forhold

Nå når Fædrelandsvennen har avdekket de umennesklige forholdene de tiggende rumenerne lever i, ute under Vesterveibroa i vår egen by, så vekker det tanker. Tanker om at vi kanskje tok feil. Eller ikke. For det hersker nok fortsatt en tvil om de faktisk er en del av en større virksomhet. Kanskje det er en realitet at de faktisk lider under slike forhold, og ikke har de ressursene vi gikk ut fra at de hadde. Hvordan skal vi da gå til verks for å best mulig hjelpe dem på en måte som vil være til hjelp for oss selv også? Det er et spørsmål som hersker i media om dagen.

Om de skal bli i landet vårt bør vi bidra med å gi dem utdanning, og et annet levebrød enn tigging. Men å gi dem penger og ressurser i Norge vil være problematisk. Da risikerer vi, som mange frykter, at flere vil innta landet vårt. Det vil skape mer lidelse, både for dem og for oss.

Hvordan hjelpe

Det beste synes å være å hjelpe dem der de er, i Romania, og gi dem hjelp til å hjelpe seg selv. Der bor de under langt bedre forhold enn under en bro, om vi skal tro Laura Balcan fra Romania. Hun har, ifølge Fædrelandsvennen, jobbet med rumenere gjennom en norsk hjelpeorganisasjon. Ved å gi dem muligheter til å bygge noe selv i sitt eget land, og gi dem kunnskapen de trenger fremfor å kun gi dem økonomisk støtte, vil de nok ha større sjanser til et bedre liv.

Flere rumenere uttaler at de ikke har råd til å reise hjem igjen, og det kan bli aktuelt å finansiere hjemreisen. Men igjen, om vi bidrar sterkt med hjelp i Romania, kan Norge fremstå som en sterkere og mer ressursrik nasjon enn vi er i deres øyne i utgangspunktet, og virke som et enda mer attraktivt mål. Det er heller ikke til å stikke under en stol at vi vil bli berørt av flere slike problemstillinger i fremtiden, når den økonomiske situasjonen er som den er i flere land i EU. Vi kan ikke forvente at Norge skal sitte alene på gullstolen, uberørt av det som skjer i resten av Europa.

Det hele er et komplisert spørsmål, som det må gås dypt til verks i for å finne en løsning som gagner både oss og dem. For en ting er sikkert, og det er at fra nå av vil nok flere ha problemer med å overse deres eksistens. Det at noen i vår egen by lever sånn, er et faktum som få klarer å leve i fred med seg selv om.