Sørnett

Filmanmeldelse: Den hengte mannen

Litt skummel spåkone med psykopatiske tendenser.

Publisert:

Den bamseaktige og sindige fiskeren Jon har, etter mange konfliktfylte år, bestemt seg for å forlate sin kone, som for øvrig arbeider som spåkone. Han tar med seg den 11 år gamle sønnen og reiser til mora, som også holder til på den lille øya utenfor Sørlandskysten der handlingen utspiller seg. De planlegger å feire jul der. Sønnen har aldri feiret jul før, og bestemora har han ikke hatt noe kontakt med. Jon forklarer sin forbausede mor at det skyldes den forsmådde konas sære tradisjoner. Men den gjenstridige kona gir seg ikke så lett. Hun stikker til politiet og postulerer at ektemannen har bortført sønnen. Hun nekter å innse at sønnen og ektemannen er borte. Hun har nemlig lest på tarotkort at de skal holde sammen for alltid.

DenHengteMannenDryppvis dannes et smånifst bilde av spåkona. Historien er tilbakeholden med bakgrunnsinformasjon. Vi får ikke vite hva som er årsaken til at ektemannen endelig har besluttet å dra fra henne eller hva som er grunnen til at de ikke feirer jul. Vi får i det hele tatt vite lite. Men spåkona er slem, det er klinkende klart, og vi heier på Jon og synes synd på sønnen. Det blandes også inn andre ymse karakterer med varierende skuespillerprestasjoner. Til tider blir det litt for “teateraktig”.

Spenningen i filmen tuftes på spåkona, som spilles av Silje Aas Meyer, og hennes skumle intensjoner. Vi aner at hun er i stand til å finne på det meste. Det fungerer sånn helt ok. Problemet er at hun, i likhet med de fleste andre karakterene i filmen, blir for endimensjonal. Hun er ond tvers igjennom. I lengda går det utover troverdigheten, dessuten er det ikke særlig skummelt. Jeg ristet oppgitt på hodet noen ganger over hvor usannsynlig ond denne spåkona er. Det blir liksom litt i overkant. De to andre i hovedrollen, far og sønn, spilt av henholdsvis Per-Jonas Lie og Kristian Skogheim Pedersen, klarer seg absolutt brukbart, men igjen synes jeg karakterene blir litt flate.

Filmen, som er regissert av den unge Stephan A. Hergel fra Arendal, presenteres i visuelt flotte scener, blant annet bildene som innleder filmen, med hav og forblåst landskap, overmettet av kald og blå fargetone og akkompagnert av stemningssettende musikk. Det er brukt mye dunkelhet og mørke, noe som bygger opp under de okkulte undertonene filmen har. Handlingen pirker beskjedent borti nysgjerrigheten. Tilfeldigheter og skjebner tvinner seg uløselig sammen. Men spenningen evner ikke å stige særlig høyt. Spåkona er rett og slett ikke skummel og historien er ikke bra.

TERNINGKAST: 3