Dave Mustaines Megadeth har nesten helt siden han brøt med Metalica i 1983 vært en av de største bandene innen trashmetal. I motsetning til Metalica, som i nyere tid har prøvd å nå tilbake til sine 80-tallsrøtter, kjører Megadeth på med mye av de samme. Heftige riff, snodige kjærlighetssanger og politiske meninger kommer her inn på samme plate. Litt av hvert med andre ord, noe som kjennetegner Megadeth. Og det funker.

Holder koken

Endgame er kanskje ikke like fengende som 2007-platen United Abominations, men her er det likevel nok å glede seg over for hungrige trashfans. Det hele starter med en heftig instrumental åpning med låten Dialectic Chaos. Her får den nye gitaristen Chris Broderick virkelig vist seg frem. Det lynraske tempoet hans gir deg nesten pusteproblemer. Etter det fortsetter det med den krigerske låten This day we fight, og låten 44 minutes som handler to amerikanere som ble drept da de prøvde å rane en bank. 

Ytringer i fokus

Her er det innholdet som er viktigst. De politiske ytringene står i kø. En sang handler for eksempel om avgangen til George W. Bush. Det melodiske i platen skiller seg ikke så mye ut fra annet trash, om du klarer å finne noe melodisk her i det hele tatt. Kvaliteten på innholdet er likevel solid når historiene og ytringene fremstår så bra som de gjør. Mustaines stemme virker videre litt rusten, men det  funker likevel greit for denne sjangeren. Sangene har god variasjon og er satt i fornuftig rekkefølge. Dette gjør at platen aldri blir kjedelig og makter å underholde deg hele veien ut. Endgame anbefales for de som liker metal og hardrock, men det kan likevel gå for raskt i svingene for de som ikke er vant til slikt.

Terningkast 5.