"Hverdagshelter" er boka som omhandler denne menneskegruppen, på godt og vondt. Jurist, korrupsjonsjeger og politiker Eva Joly og den uavhengige journalisten Maria Malagardis har skapt en bok som opprører, provoserer og fortviler. Samtidig er det en oppløftende bok om de tapre kvinner og menn som kjemper for rettferdighet i sitt hjemland, sin provins eller bygd. Som for å si at det finnes altså fremdeles noen som ensidig kjemper for det gode.

Forlaget Tiden har gjort et skup med denne boka. Den har gode personbeskrivelser og jeg ser levende for meg hvordan menneskene ser ut og hvordan de oppfører seg. Vi blir kjent med bl.a Drago Kos, tidligere politibetjent som nå leder Slovenias første Antikorrupsjonskomitè. To andre vi blir kjent med er sveitsiske Mark og britiske Helen som trosset en av verdens stormakter: United Kingdom. De historiene som gjør størst inntrykk på meg, er likevel fortellingene om John, dissidenten fra Jersey, og Raffaele fra Napoli i de to første kapitlene i boka. Disse kapitlene er ren malerkunst.

Boka har få skrivefeil, noe som gjør godt for leseflyten. Det er et skarpt og nøye observerende øye som skriver, for av og til får jeg nesten litt for mange beskrivelser. Til tider gir forfatteren oss smør på flesk der vi kunne fått ha våre egne bilder i fred. "Show, don't tell"-prinsippet faller litt i fisk i dèt hun både viser og forteller.

Eva Joly er en av disse annerledes-kvinnene som Norge så sårt trenger å rose seg av, og hun har naturlig nok sterke følelser for sitt yrke. Dette skinner igjennom i hele boka. Morgenbladet skriver at "Joly beskriver en endeløs kamp mot korrupsjon som aldri vil bli vunnet." Men det hindrer likevel ikke Joly i løfte frem de kjempende hverdagsheltene. Det er viktige historier som må opp og frem, både for neste generasjons korrupsjonsjegere og vanlige mennesker som ønsker å se sitt hjemsted fritt for korrupsjon. Som Joly selv sier, det er ikke småtteriet hun opptas av, men de virkelig store underslagene. De er det faktisk ikke så rent få av, som det beskrives i boka, men mektige mennesker med penger setter effektive kjepper i hjulene på rettferdighetsforkjemperne.

Jeg har veldig lyst til å utelukkende like denne boka, men jeg klarer det ikke. Grunnen til det er at språket av og til bikker over til det svulstige, samt tekstens utseende. Til tider er det et så pompøst og svulmende språk at jeg rett og slett blir provosert. Det ødelegger litt for sammehengen, for jeg må stoppe opp, hisse meg ned og lese videre, for så i en setning på neste side gjøre samme pause. Den andre faktoren er blandingen av kursiv og regular skrifttype. Kanskje litt vel subjektivt, men det er stygt å se på. Det er forvirrende, for kursiv brukes som oftest for å understreke et faktum, ikke som "vanlig" skrifttype i en bok. Hadde det vært enkelte viktige sitater kunne kursiv vært benyttet. Men når halve siden er skrevet i kursiv, og det ikke engang sammenhengende, blir det bare et eneste rot.

Når det er sagt, sitter jeg likevel igjen med en viktig leseropplevelse. Hvis du klarer å se forbi skrifttypekarusellen og den til tider overdrevne dramaturgien, og klarer å kutte rett til kjernen av boka, får du en allsidig leseropplevelse. Du kan risikere å bli overrasket, skuffet, sint og lettet i ett og samme kapittel.

En bok i samme gate er "Murder Without Borders" av Terry Gould. Det fremste fellestrekket er mennesker som kjemper for rettferdighet.