- Det er veldig gøy å gi ut album, jeg hadde aldri trodd jeg skulle gjøre det, sier André.

Konserten på Javel starter med at publikum får bestemme rekkefølgen på sangene ved å kaste piler på en darttavle. Videre settes standarden for kvelden allerede med åpningslåten "Hate".

Begynte i feil ende

Puben Javel har en begrensning på cirka 80 mennesker, så dette er noe helt annet enn konserten Holstad spilte på Norwegian Wood foran 8000 mennesker.

- Jeg begynte jo egentlig i feil ende med konserten på Norwegian Wood. Jeg hadde jo nesten aldri spilt konserter, så det var en bisarr følelse, forklarer Holstad.

Publikum ser ut til å trives, og under intervjuet blir vi avbrutt av to som ønsker autografen til Holstad på albumet de nettopp har sikret seg.

- Jeg trives bedre med å spille foran mange enn få, for da blir det mindre personlig. Dette er første gang jeg spiller på et så lite sted, forteller han.

Motbakker

Holstad kan fortelle at han er fornøyd med å endelig ha gitt ut albumet, som så å si har ligget klart i fire år.

- Det er veldig, veldig deilig. Alt har vært motbakker, og nå er vi endelig der. Det er nå moroa begynner! sier han.

Han synes det er vanskelig å skulle velge seg en favoritt blant sangene på albumet, og sammenligner det med hvis en mor skulle valgt seg et favorittbarn.

[img53600_2RM]

- Det går jo nesten ikke an å velge. Men akkurat nå er favoritten sangen Steeltest. Den er det motsatte av radiohitsoppskriften, forteller Holstad.

Kritikken av det ferske albumet "Counting Backwards" er ikke å forakte, og Holstad kan blant annet smykke seg med terningkast fem fra VG.

- Kritikken har vært veldig bra. Jeg hadde jo håpet på en ener da, så vi kunne hatt den på plakaten, ler han.

Gåsehud

Under konserten spilles det både rock og mer rolige låter. Alle sangene får god tilbakemelding og applaus fra publikum. Holstad selv virker både jovial og ydmyk, og forteller gjerne om hvorfor han endte opp med å lage musikk.

- Det startet da jeg var 20. Jeg hadde drevet med skateboard og snowboard i 15 år, så røyk jeg leddbåndet. Da fikk jeg en slags musikalsk åpenbaring, forteller han.

Etter å ha tenkt seg litt om kan han fortelle at en drøm er å spille på Glastonburyfestivalen. Men han spiller først og fremst for publikums skyld.

- Du vet den følelsen når du hører favorittmusikken din for første gang, og får gåsehud?

Ja, svarer jeg.

- Det er det jeg vil få folk til å føle.