Sørnett

"Hovedprosjekt" Når fokuset på mat og kropp tar over livet

I åtte år har hun levd med sykdommen anoreksi. - Jeg har en motivasjon nå som jeg aldri har hatt før. Jeg går nå inn i en innleggelse og tenker at dette er den aller siste gangen jeg er lagt inn for denne lidelsen, sier hun.

Publisert:

Vi har avtalt å møtes på en kafé i Halden. Det første som slår meg når jeg åpner dørene er den deilige duften av nybrente kaffebønner. I bakgrunnen spilles en rolig og behagelig låt. Akkurat høyt nok til å høre den og akkurat lavt nok til å ikke kunne tyde sangteksten.

Inne på kaféen sitter det flere mennesker som nyter en kopp kaffe og spiser noe bakverk. Jeg ser meg rundt, men skjønner etterhvert at det var jeg som hadde kommet først. Så jeg kjøper en appelsinjuice og setter meg ned i en vintage sofa, helt bakerst i kaféen og venter.

Dørene åpner seg for tredje gang og brått dukker en ung jente opp, hun ser seg rundt og jeg skjønner raskt at det er meg hun leter etter. Jeg får øyekontakt med henne og vi smiler og vinker til hverandre, før hun går til disken for å kjøpe seg noe å drikke.

- Jeg blir så fornærmet, hvisker hun bort til meg i det hun kommer for å sette seg.
Med en gang tenkte jeg at jeg hadde gjort noe galt.
- Når jeg bestiller pepsi max, så spør de om cola zero går greit? Nei, det gjør ikke det. Jeg blir så fornærmet! De smaker jo ikke likt i det hele tatt, sier hun bestemt.

Lettet, lo jeg litt og sa meg helt enig. Det var deilig å møte en som hadde samme forkjærlighet for pepsi max som meg selv. Og der ifra gikk praten lett.

På grunn av ulike omstendigheter ønsker personen i dette intervjuet å være anonym. La oss kalle henne Anna.

Anna er 21 år gammel, siden hun var 13 år har hun slitt med den psykiske lidelsen anoreksi.

- Hvordan vil du beskrive denne sykdommen?

- Veldig ensomt og veldig rigid. Det er en fryktelig begrenset sykdom. Man har begrensninger over alt. Jeg kan bare gjøre en brøkdel av det jeg kunne gjøre før, forklarer hun.

Anna forteller videre at hun savner det å kunne spille fotball. Noe jeg straks skjønner er den store lidenskapen hennes. Videre forteller hun at hun savner å dra på ferier og lange turer. Hun kan ikke kjøre bil nå, eller gjøre de andre vanlige ungdoms tingene lenger. Dette er både på grunn av de fysiske og psykiske begrensningene denne sykdommen gir.

- Det som motiver meg mest nå er å kunne sette i gang med studier og komme i gang med livet. Jeg er lei av å gå i det samme hele tiden, sier hun bestemt.

Sosiale medier er i stor grad med på å opprettholde spiseforstyrrelser

Mange unge opplever et voldsomt kroppspress i dag. Det er ingen tvil om at magasiner og sosiale medier som viser bilder av slanke, veltrente kropper påvirker oss. Eller bloggere som skriver hvor mye de veier, hva de spiser og hvor mye de trener. Jeg tror mange bloggere og instagrammere glemmer at de er forbilder til unge mennesker helt ned til ti års alderen.

- For min del begynte spiseforstyrrelsen som en sekundærlidelse, eller en konsekvens av en annen lidelse, forklarer Anna. Jeg tror mye handler om følelsesregulering, hele følelsesbegrepet blir så abstrakt for meg. Jeg må ha noe fysisk og konkret som jeg forbinder med følelser, sier hun mens blikket vender ut mot gaten.

For Anna var det ikke presset fra sosiale medier som trigget spiseforstyrrelsen. Men det har vært med på å opprettholde den. For det er veldig få som utvikler en spiseforstyrrelse basert på samfunnet, forklarer hun. Men kroppspresset, treningspresset og "superfood" og alt det man leser om i blader og på blogger, bidrar i ganske høy grad og opprettholde en spiseforstyrrelse, mener hun.

Hvis en frisk person hadde byttet plass med meg ville de trodd at de var dødssyke

[img159614_2RS]

Videre forteller Anna om hva kroppen gjennomgår når man lider av sykdommen anoreksi. Det fins ikke noe glamorøst ved denne sykdommen, forsikrer hun meg. Blikket hennes beveger seg ned mot hendene hennes som ligger foldet i fanget. Hun forklarer at sykdommen går utover negler og hår. Man får et gråskjær i huden, og den blir tørr og glatt. Man får også veldig lett sår, og disse sårene bruker lang tid på å helbrede seg. Hun viser meg et sår hun har på pekefinger og forteller at det såret har vært der siden nyttårsaften.


- Men når man har en spiseforstyrrelse skjer de største skadene inne i kroppen, sier hun alvorlig. Kroppen begynner å spise av seg selv når den ikke får næring. Det kroppen først begynner å ta av er fettlagrene. Når de er tomme, begynner den å ta av musklene. Når de er tomme så begynner kroppen og spise av skjelettet.


- Se for deg en stratos sjokolade, etter lang stund med sykdom vil skjelettet se sånn ut. Muskler som blir spist opp inkluderer også hjertet. Hjertet og hjernen blir fysisk mindre. Man mister menstruasjon og kan etter hvert bli steril. Alle hormonene blir satt ut av spill, sier hun.

Videre forklarer hun at følelseslivet forsvinner, man blir ikke forelsket, det er ingenting som gleder deg eller gjør deg sint lenger. Alt i alt så blir det blir et veldig stusselig liv.


- Det jeg merker det mest på er blodtrykket og pulsen. Jeg har hatt det så lenge at jeg har blitt en mester på å overse symptomene. Legen fortalte meg hvis en annen frisk person hadde byttet plass med meg og kommet inn i kroppen min, så hadde de trodd at det var dødssyke, forteller hun.

- Men blir du ikke redd?

- Det er et vanskelig spørsmål. Selvfølgelig blir jeg redd, men mennesker er dessverre utstyrt med den tankegangen at "det skjer ikke meg". Da jeg havnet på akutten for første gang ble jeg ordentlig redd. Men siden har det skjedd så mange ganger at man mister litt det "farlig begrepet". Men det hender at noen ganger når jeg har besvimt i dusjen og slått meg veldig hard. Da blir jeg redd. For hva om dette hadde skjedd i trappa, når man har litt skjøre bein fra før så kan det gå veldig galt, sier hun alvorlig.

Spiseforstyrrelsen er som et dop 

Det er veldig store likheter mellom en som er rusavhengig og en med spiseforstyrrelser, sier Anna. Og være avhengig av rus og ha en spiseforstyrrelse fungerer som en overlevelsesmekanisme. Det er det eneste lille tingen du kan gjøre for deg selv som holder deg på bakken.

- Man går hele tiden med et ønske om å bli frisk, men ambivalensen er så sterk. For frisk, hva er det? Jeg husker ikke hvordan det er å være frisk. Jeg husker ikke hvordan det er å ha en hverdag uten en spiseforstyrrelse og uten å tenke på mat. Det er kanskje det som er skummelt. Det å gi slipp på det som er trygt for meg. Så jeg går jo rundt og har lyst til å bli frisk, men samtidig så vil jeg ikke, forklarer hun.

Pappa ble sykemeldt i flere år

Det er ingen tvil om at når man har en slik alvorlig sykdom som anoreksi, at det vil påvirke familien og vennene til denne personen.  Det blir stille i noen sekunder, før Anna fortsetter å prate.

- Jeg hadde aldri trodd at det kom til å påvirke familien min i så stor grad som det har gjort. Både mamma og pappa, tanter og onkler, lillebror og storebror. Alle har så forskjellige opplevelser av den samme saken, som er mye sterkere enn det jeg trodde. Pappa måtte sykemelde seg fra jobb i flere år, under forskjellige perioder. Lillebror har måttet bo hos mamma, mens pappa var sykemeldt fordi han måtte bruke all sin tid på meg. Jeg har ikke innsett før nå hvor mye belastning jeg har påført de rundt meg, sier hun.

Ernæringsrådgiver Ida Grimstad mener at kroppsfokuset i dag helt klart ikke fremmer normalvekt.

[img159614_3RS]

- De som dominerer reklameplakater og sosiale medier er ofte tynne, opererte bloggere, kjendiser og modeller som er eksperter på poseringstriks, lyssetting, vinkling og ikke minst redigering. Dette fremmer et urealistisk ideal og er ikke virkelig, sier hun.

Grimstad tror også at hovedproblemet ligger i det faktum at personer med svært tynne eller veltrente kropper som eksponerer seg via sosiale medier, ofte blir sett på som forbilder av de yngre. Når unge mennesker, hver eneste dag, blir bombardert med bilder av veltrente og lettkledde kropper på instagram eller på bloggene de leser, skapes det et inntrykk av at disse kroppene, som et fåtall mennesker har, er den "ideelle" kroppen. Dette er skremmende, for det er ikke slik virkeligheten er, uttrykker hun.

- Det er veldig bra å ha et fokus på et sunt kosthold, enn sunn livsstil og at man er i fysisk aktivitet. Grensen går når fokuset blir en overdrevet fiksering på mat og kropp som går utover dagligdagse ting som skole, jobb og sosialt liv. Når man får en tvangsfølelse til å kontrollere matinntaket enten om det er overdrevet fokus på sunn mat, at man ikke spiser, eller at man overspiser. Det er da det begynner å gå over til å bli et usunt kroppsfokus og man bør begynne å tenke på å skaffe hjelp, sier Grimstad.


Rundt 50.000 norske kvinner i aldersgruppen 15-44 år vil til enhver tid ha en spiseforstyrrelse. Anna er 21 år gammel og har lidd av sykdommen anoreksi i åtte år. Hun venter nå på innleggelse og motivasjonen er på topp for at dette skal bli den aller siste innleggelsen for denne sykdommen.


I Norge er det rundt 50.000 norske kvinner i alderen mellom 15-44 år som til enhver tid vil ha en spiseforstyrrelse. Av disse har 2700 kvinner anoreksi, 18.000 bulimi og 28.000 overspisingslidelse, i følge nettsidene til folkehelseinstituttet.

- Tror du at samfunnet kan gjøre noe annerledes for at tallene på mennesker med spiseforstyrrelse skal gå ned?

- Kroppspresset fra sosiale medier vil alltid være der. Bloggere, reklamebyråer, aviser og store kleskjeder har derfor et ansvar for å ta hensyn til at de yngre og lettpåvirkelige lesere samt å fremme et sunnere og mer normalt kroppsfokus, avslutter Grimstad.

Hør intervjuet med Anna: