Dørene åpnet klokket 19:00. Ti minutter senere begynte køen allerede å danne seg på utsiden.

Et kvarter før oppvarmningsbandet gikk på scenen var lokalet fylt til randen, og man så en tydelig optimisme blant de 700 som hadde møtt opp. Etter hvert endrer kveldens hovedperson scenen, og han bruker ikke lang tid på å vise hva han har kommet for.

Med åpningslåten Blown Away fanget han umiddelbart interessen til publikum, og den holdt gjennom de knappe to timene nordlendingen sto på scenen. Mesteparten av materialet som ble presentert kom naturligvis fra hans nyeste album. Fra å være vokalist i Madrugada er Høyem nå blitt en etablert soloartist, og overgangen har gått smertefritt. Lørdag kveld stilte han med fullt band, bestående av bassist, trommis og gitarist. Hans nye album inneholder mye rockpreget musikk, men balansen mellom stemmebruk og instrument fungerte bra på tross av mye lyd. Nå skal det riktignok mye til for å overdøve hans stemme, da det uten tvil er vokalferdighetene som kjennetegner Høyem best.

Noe nytt, noe gammelt

Han presenterte et variabelt materiale, noe som også må gjøres dersom man skal klare å holde publikums interesse i nesten to timer. Det var tydelig at noen i publikum ikke var helt stødige på tekstene fra hans nye album. Etter lørdagens konsert er det derimot liten tvil om at publikum vil bruke tid på å sette seg inn i det nye albumet. Give it a whirl og Under administration har potensiale til å kunne bli nye publikumsfavoritter slik vi kjenner hans slagere fra tiden i Madrugada.

Personlig synes jeg Høyem skal ha skryt for måten han klarer å presentere noen av disse slagerne på. Madrugada ble oppløst som følge av at en av bandmedlemmene døde, og da er det meget sterkt å fremføre sangene på den måten Høyem gjorde lørdag. Han viste en sterk intensitet og mye glede på scenen. Som tilskuer kunne det se ut som han holdt konsert sammen med resten av Madrugada, men sannheten er at han presenterer disse låtene som soloartist, sammen med et nykomponert band.

Appellerer til publikum

Høyem er ikke bare en dyktig vokalist. Han er også flink til å få publikum med seg, og etterhvert blir stemningen i lokalet til å ta og følge på. Den siste halvtimen av konserten er det definitive høydepunket. Høydepunktene begynner med sangen som ble brukt i fjorårets TV-aksjon Prisoner of the road. En sang som er utrolig vanskelig å synge, men han klarer å balansere stemmebruken perfekt. Deretter fyller han på med slageren Into the sea. Etter applausen fra publikum blir Sivert stående alene igjen på scenen. Noen sekunder etterpå mottar han en kassegitar, og det tar ikke mange sekundene før publikum kjenner igjen den neste sangen. Det er tid for Majesty, og publikum skal selvfølgelig være med å synge.  Da stiger stemningen ytterligere.

Når publikum har sunget fra seg tusler kveldens store stemme ned fra scenen. Publikum kan derimot ikke misforstås, de vil ha mer. Etter et minutt med klapping og rop om å få høre Moon Landing dukker bandet opp igjen på scenen. Publikum får det de ønsket, de får høre Moon Landing. Når siste tone er spilt tar Høyem og resten av bandet et ekstra steg ut mot det begeistreiede publikumet. De bukker ned til publikum og applauderer deres innsats gjennom hele kvelden. Tydelig svette og fulle av begeistring forlater de scenen.