Solveig Omland er høgskolelektor og har nylig presentert funnene i sin doktorgrads-avhandling "In islam you're not in the middle" i Amerika. Intervjuobjektene i studiet har enten foreldre som er innvandrere, eller har innvandret med foreldrene i veldig ung alder.

Kvinnene er alle mellom 18-30 år og hadde naturligvis sosial kontakt med jobb-kolleger, men når det gjaldt venner hadde de fleste hovedsakelig venner med samme bakgrunn og/eller religion som dem selv.  Alle de intervjuede var praktiserende muslimer og rundt halvparten brukte til vanlig religiøse hodeplagg.

- Studiet tar for seg kvinner i den kategorien som lever her i Norge og ønsker å være praktiserende og gode muslimer. Spørsmålet var: opplever de noe utfordringer i hverdagslivet når de utfører religiøs praksis i det offentlige rom og forhandler de rundt dette med religiøs identitet i hverdagen? Jeg har valgt å intervjue jenter som ønsker å leve som gode muslimer, med bønnetider, fasting, også videre, det er derfor gjort et utvalg blant muslimske kvinner.

De må stadig forsvare seg, og det er alltid er noe som blir diskutert. De opplevde at det gikk fra spørsmål om hvorfor de ikke drakk, til troen, og at det til slutt ofte endte opp med terrorisme. Vi må huske at det stadig å måtte forholde seg til denne diskusjonen kan ikke være så lett.

Høgskolelektoren forteller at kvinnene opplyste at foreldrene ga dem frihet til å gjøre egne valg, og at mange av dem mente at de selv var mer strikt praktiserende i religionen enn sine foreldre.

- Når jeg spurte dem hvordan de vil oppdra sine egne barn, påpekte mange at foreldrene alltid hadde latt dem ta egne valg, men at de selv faktisk ville være strengere i den muslimske oppdragelsen. En sa at hun skulle passe på at sønnen bare fikk servert Halal-kjøtt i barnehagen.

Haram

Funnet når det gjaldt sosiale relasjoner til etnisk norske var bare en liten del av selve studiet, men er likevel noe Omland synes er meget interessant.
- Jeg gikk veldig åpent inn i studiet og hadde ikke noen spesielle hypoteser, eller noe jeg skulle kartlegge. Jeg ville egentlig bare høre med dem hvordan disse jentene opplever hverdagen og hvordan dette med haram, altså synd, kan finnes i én setting, men ikke en annen. Det er også situasjoner som kan oppleves som haram, men hvor noen andre verdier til tross for dette, oppleves som viktige.

For de fleste med lite eller ingen kontakt med etnisk norske i sosiale settinger, var det en utvikling som skjedde mot slutten av ungdomsskolen og begynnelsen av videregående.

- Jeg ble litt overrasket over at det var der det feilet, når alle 22 har vært gjennom norsk skole. Flere fortalte at det "bare ble sånn" og at det var en uønsket og lei situasjon, men når de begynte på videregående møtte de mange med samme religion, og gjerne også samme bakgrunn, som de tidligere ikke hadde møtt og  at de dermed begynte å omgås mye mer med likesinnede.

[img152241_2LM]

Må forsvare sin tro

Ifølge Omland kan årsaken til at jentene trekker seg tilbake, være et ønske om å være en god muslim. Hun tror også den norske drikkekulturen kan spille inn til en viss grad.

- Det finnes ungdommer som drikker en del, og hvis du er religiøst praktiserende og ikke ønsker å drikke alkohol, kan bare det å være med på en slik situasjon hvor andre drikker også være uheldig. En kan ikke si at det ene og alene er grunnen, men det kom frem som en faktor.

Intervjuobjektene fortalte at de opplevde alltid å måtte forsvare seg selv og sin tro, og at de derfor heller lot være å dukke opp på arrangementer med alkohol. Én kvinne sa at hun tidligere hadde tatt en slurk eller to av en alkoholholdig drikke, bare for å unngå spørsmål.

- For en del muslimer kommer disse spørsmålene opp hele tiden. De må stadig forsvare seg, og det er alltid er noe som blir diskutert. De opplevde at det gikk fra spørsmål om hvorfor de ikke drakk, til troen, og at det til slutt ofte endte opp med terrorisme. Vi må huske at det stadig å måtte forholde seg til denne diskusjonen kan ikke være så lett.

Foruten det opplever kvinnene svært sjelden utfordringer med sin tro i hverdagen, og mange omtaler seg selv som heldige. Både arbeidssted og skoler er flinke til å tilrettelegge, og tillater for eksempel at de kommer for sent til timer på grunn av bønn.
- De har likevel en oppfatning om at det er vanskelig å leve som muslim i det norske samfunnet som kvinne. Når jeg utfordrer dem på det, sier de at det fins så mange historier. Ting de har hørt i media, eller av en venninne av en venninne, men de har ikke noen veldig tydelige og klare historier på det. De har kanskje opplevd at en medstudent har sagt noe uheldig én gang.

- Kjenner meg igjen

[img152241_3RM]

Partileder i Demokratene Makvan Kasheikal er andregenerasjons innvandrer og ble født inn i et muslimsk miljø, men er nå ateist. Han mener det er trist, men ikke overraskende.

- Når jeg hører dette kan jeg kjenne meg igjen, så det kan nok stemme. Dette bekrefter at selv om andregenerasjons innvandrere lærer og snakker norsk, betyr ikke det at de nødvendigvis at det innebærer mer sosial kontakt med etniske nordmenn.

Politikeren mener at det bør være en viktig og saklig debatt rundt dette temaet.
- De må tenke selv. Slik situasjonen i samfunnet har blitt, må folk velge å ha kontakt, og ikke stenge seg ute. Det ender med parallell-samfunn.

Han mener at det likevel bør bli tatt tak i fra flere parter.
- Det moderne og sekulære instituttet har ikke lyktes å få religiøse til å forstå at man fint kan være muslim, eller medlem av en annen religion, uten at en behøver å kutte sosiale kontakter.

At de dropper sosiale tilstelninger på grunn av at de vil unngå ubehagelige spørsmål, mener Kasheikal er feil tilnærming.
- Selvfølgelig kan det hende at det i ungdomsmiljø kan ha vært et press, men jeg tror det er en feil måte å reagere på. En burde heller møtt opp og for eksempel si: Jeg drikker ikke på bakgrunn av det og det.

Utrolig trist

Omar Sadiq er daglig leder i Norsk Institutt for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme og styreleder i Muslimsk Union ungdom Agder og syns undersøkelsen tegner et tragisk bilde.

- Hvis dette er tilfelle syns jeg at det er utrolig trist. Jeg vet ikke noe om kvinnenes utgangspunkt, men jeg tror det er et dårlig valg.

Sadiq har selv foreldre som har innvandret fra Pakistan, men kjenner seg ikke igjen i problemstillingen.

-  Jeg er selv andregenerasjons innvandrer og har veldig gode kontakt både med det etnisk norske miljøet og med utenlandske, så jeg selv kjenner meg ikke helt igjen i det. Det man kan gjøre er at man aktivt oppfordrer begge parter til å holde kontakt.

Han påpeker at det er godt at dagens ungdom har bedre forutsetninger for å lykkes med interkulturelle vennskap.

[img152241_4RM]

- Jeg syns det er bedre å ha kontakt i begge leirene, jeg tror den generasjonen som vokser opp nå ikke har noen utfordringer med akkurat dette.

Grunnen kan være at en standard norsk skole har mye mer mangfold, nå til dags.

- Når jeg vokste opp, både på barne- og ungdomsskolen, var det maks ti personer av flerkulturelle på hele skolen, men i dag er det langt flere, i en klasse kan du ha alt fra 0-40%. Det gjør at en får en mye større aksept for hverandre og forståelse, det er klart at man får økt vennskap og beholder det.

Styrelederen er sikker på at norsk ungdom sin tilnærming til alkohol kan være en del av problemet.

- Det tror jeg absolutt er en faktor. Jeg tror at mange får litt sjokk over den norske alkohol-kulturen, for å si det sånn. Mange føler at en må drikke for å være med. Jeg kan forstå at det er slitsomt og at folk trekker seg unna, det kan bli litt mye.

Samtidig ser han hvorfor det kan være slitsomt å engasjere seg i dette "fellesskapet".

- Du drar på en fest for å ha det gøy med venner, og så blir du plutselig midtpunktet fordi du har en annen religion, eller ikke drikker og må forsvare deg selv. Det burde kjøres en generell kampanje som forteller at det faktisk er greit å ikke drikke.

En må ha litt pågangsmot dersom en skal fordommene til livs, mener han.

- Det har med hvor sterk du er selv, og hvor selvtilliten din er. Jeg har på en måte vært gjennom det samme, og jeg har stått i det og tørt å forsvare det. Hvis du bare tar et standpunkt og sier at: "nei, jeg drikker ikke", så tror jeg at de fleste vil få en aha-opplevelse fordi en blir like godt akseptert selv om en ikke drikker og er med på alle de rølpefestene, avslutter Sadiq.