Flyktningene kommer fra Rakhine provinsen i det vestlige Myanmar hvor landets militærestyrker har igangsatt et folkemord av den etnisk minoritetsgruppen; Rohingya muslimene. Per nå er det omtrent 800.000 som har blitt drevet på flukt.

I leiren

-Dette er den største flyktningkrisen som verden har sett på lenge. Det er den største flukten av mennesker fra et land til et annet siden de som rømte fra folkemordet i Rwanda i 94, så vi følte det var viktig å opplyse om det. Vi jobbet først med å rapportere det fra Norge med å snakke med folk herfra men vi fant ut at vi rett og slett måtte ut å se det selv og lage en ordentlig reportasje.

Rønneberg og Espedal tilbrakte 6 dager i flyktningleiren, her fikk de oppleve for segselv hvordan Rohingya muslimene som har blitt jaget ut av Myanmars militærledelse levde tett på hverandre i Kutupalong leiren og fikk høre deres historier.

-Jeg trodde vi var ganske godt forberedt for jeg er ganske godt kjent med Rohingya situasjonen fra å ha jobbet med den både i Myanmar og Norge, men jeg var veldig overrasket av hvor mange av historiene vi høre som var øyenvitneskildringer.

Rønneberg forteller at i hans erfaring er det mest vandrehistorier som journalister får høre når de kommer til flyktningleirer som Kutupalong. Historier om grusomme ting som skjedde i nabolandsbyen, med andre flyktninggrupper som kildene har møtt på og “den og den sier at den og den opplevde det og det” historier. Flyktningene i Kutupalong hadde alle en rystende historie om ting de hadde sett og opplevd selv.

Før han i det hele tatt hadde satt fot i leiren sier Rønneberg at han visste dette ville bli verdens største flyktningleir, området som har blitt dedikert til å huse flyktningene er ifølge Aftenposten 12 km2 stort, noe som tilsier et areal på størrelse med Kvadraturen, Odderøya, Lund, Gimle og Gimlekollen kombinert. Et av de første tingene Aftenposten-journalisten la merke til var at det var lange køer som slanget seg gjennom leiren, det var i en av disse køene hvor de kom i kontakt med den 10 år gamle Rashida som hadde stått der i mange timer for å få mat til seg og småsøsknene. Rashidas historie ble et av hovedfokusene i Aftenpostens reportasje.

[img168759_2RM]

 

Var sterkt.

Rønneberg forteller i løpet av intervjuet at de opplevde å se og høre sterke ting fra deres tid i flyktningleiren.

-Etisk sett er det viktig at de du snakker med vet at det de forteller deg vil bli publisert, når det er folk som har mistet at og er i en så sårbar posisjon, og det da kommer reportere fra Norge som spør om å dele det lille de har så er det mye å kreve.

I en video som ble lagt ut på Aftenpostens nettside uken etter at reportasjen kom på trykk forteller Rønneberg om å ha snakket med en mor som opplevde å få sitt barn revet ut av armene sine og druknet, for å selv bli gjengvoldtatt av de samme soldatene.

-Jeg opplevde flere ganger mens jeg snakket med flyktningene å ikke klare å finne noe ordentlig svar på det jeg hørte. Hvordan skal man svare noen når de forteller deg om hvordan de så sine kjære bli slaktet foran seg?

 

Vil at verden skal vite.

Rønneberg forteller at dette var fra et praktiskståsted en av de lettere reportasjeturene han har vært med på ettersom at de ikke møtte noe motgang fra de lokale myndighetene. Inntrykket han satt igjen med var at Bangladesh var veldig interessert i få ut informasjon om hva som foregikk i leiren og Myanmar. Når han møtte på lokalbefolkningen sier han at de

-Det bor fast rundt 200.000 personer i dette området og når 4 ganger det plutselig dukker opp så skaper det en helt ny dynamikk, det er heldigvis ikke oppstått noe konflikt enda så vidt vi så, sier Rønneberg.  Det er lagt til rette for å bistå lokalbefolkningen. Det er ingen tvil om at Bangladesh er veldig stolte av arbeidet de gjør, men det er enighet mellom stat, flykninger, befolkning og medier at dette ikke kan være en permanent løsning.

-Det er et veldig sterkt preg av nasjonalstolthet i Bangladesh for at de nå tar seg av flyktningene, statsministeren har fått veldig mye ros fra både sitt eget folk og verdenssamfunnet for å ha åpnet grensene men de er veldig klare på at Myanmar må ta de tilbake.

 

Som Jugoslavia

På tross av at Myanmar ikke nødvendigvis er slik et strategisk-viktig land er det et land som Rønneberg lenge har hatt en egeninteresse i det, i 2015 ga han ut boken “veien til Mandalay. En reise fra Burma til Myanmar» og fulgte utviklingen fra landets sivile leder Aung San Suu Kyis løslatelse fra husarresten i 2010 og årene som fulgte.

På sine besøk i Myanmar så han selv hvor delt landets etniske grupper er, det er omkring 143 etniske grupper i Myanmar som flere lever avdelt. Flere av gruppene er ofte i voldelige konflikter med styresmaktene i landet mens andre undertrykkes eller nektes statsborgerskap. Rønneberg sammenligner Myanmars maktfordeling med den som ledet til Jugoslavias splittelse, Landets etniske grupper var i stand til å leve sammen under en mektig felles leder som kunne holde tritt med alle gruppene, men når britene trakk seg ut i 1948 startet det en maktkamp mellom alle gruppene.

-Rohingyaene har lenge vært en “erkebyll” i Burmesernes øyne og får veldig lite sympati av mediene i hjemlandet og den dominante etniske gruppen er veldig nasjonalistiske. Om man stopper en burmeser på gata og spør får man nok svar at Bengaline som de kaller dem ikke hører hjemme i Myanmar.

Han forteller at å rapportere fra innsiden av Myanmar har de siste årene blitt lettere. Når han først kom til landet hørte han historier om journalister som var forfulgt og strenge sensurmyndigheter. Ved flere besøk opplevde han å ha statlige påpassere mens han var ute i det offentlige, men etter å ha bodd i Kina sier han dette ikke var en ny opplevelse.

-En gang når jeg var der nede husker jeg å være oppriktig overasket over å ha sett Aung San Suu Kyis ansikt på forsiden av en avis, det var jo lege ulovlig å bare avbilde henne så det er tydelig at mediesituasjonen har forbedret seg drastisk med årene.

Når Rønneberg først kom til landet for første gang møtte han journalister som ikke ønsket å diskutere ting via telefon og kun ville møte med kilder på offentlige steder for å forsikre seg om sin egen trygghet. Førsensuren i landet er nå borte men journalister i Myanmar viser i stor grad fortsatt tydlige tegn på selvsensur når de arbeider.

Aung San Suu Kyi

Det er ikke noe politisk press fra folket rettet mot Aung San Suu Kyi for at hun skal slippe Rohingyaene tilbake inn i landet, og som en selverklært burmesisk nasjonalist har hun i tidligere intervjuer fremstått som ufølsom og likegyldig til Rohingya krisen, i et intervju med BBC i august fortalte hun at hun ikke ser dette som et folkemord eller etnisk rensing, men som en konflikt mellom Rohingyaene og militæret i tillegg til muslimer mot muslimer.

Hun har derimot opplevd sterkt press fra verdenssamfunnet og har nå begynt å vise en enighet med løsningsforslagene som ble lagt frem av Kofi Annans kommisjon i August. Suu Kyi er nå i en posisjon hvor hennes støtte av Rohingya ene kan koste henne folkestøtten og risikere et nytt militærkupp, mens hennes mangel på å gripe inn kan koste henne ryktet som fredsikon og tillit fra verdenssamfunnet.

-Tilbake til felles forside

-Tilbake til felles forside