I en youtubevideo publisert av Open Society Foundations, forteller Naing at han studerte til å bli tannlege når studentopprøret i 1988 fant sted. Etter at rundt 3000 personer, inkludert noen av medstudentene hans ble drept, forlot han Burma og bestemte seg for å bli med i en gerilja. Da han kom til Thailand, ble han med på å lage nyhetsbrev. Her oppdaget han hvor lite resten av verden visste om hva som faktisk skjedde på innsiden av landegrensene. Han startet å skrive artikler og feature-reportasjer for å informere omverdenen om hva som pågikk i Burma.  Naing bodde i Thailand i tre år, før han reiste videre til Norge. Dette var starten på hans karriere som journalist.

En ny æra 

Ifølge Wikipedia ble radiostasjonen Democratic Voice of Burma startet i 1992. Den ble startet av burmesiske studenter og flykninger som hadde forlatt landet i 1988. Radiostasjonen ble gitt i gave av norske myndigheter, til den burmesiske eksil-regjeringen. I år 2000 ble radiokanalen uavhengig, og i 2005 kom den første TV-sendingen. Stasjonen hadde rundt 12 ansatte i Norge, deriblant Aye Chan Naing som sjefsredaktør og direktør i DVB. Til sammen hadde Democratic Voice of Burma ca 100 ansatte, der rundt 40 stykker befant seg i Burma.

De som jobbet fra Burma, jobbet som skjulte journalister, da de risikerte å bli arrestert av militærmyndighetene. Mange av journalistene hadde en dramatisk hverdag, som gjorde at de ikke kunne bo hjemme lenger, og var på rømmen, samtidig som de prøvde å sende bilder og stoff til stasjonen i Norge. Stoffet ble sendt via vanlig post, eller så ble det sendt fra Thailand. Flere sendte fra langs landets grenser og benyttet muligheten til å krysse grensen når de kunne, og stasjonen hadde et kontor i Chiang Mai i Thailand. Nyhetene som kom fra Democratic Voice of Burma var uavhenging, og det ble sendt usensurerte nyheter via satellitt. De anslo at sendingene nådde ca. fem millioner burmesere.

Torn i øyet på militærregime

Democratic Voice of Burma var den eneste uavhengige TV-stasjonen for Burma. Det var tre statsstyrte kanaler og en kanal som var delvis eid av myndighetene og private selskaper som hadde tette bånd til regimet. Man kunne heller ikke surfe rundt på internett som man ville, dette var nøye kontrollert og sensurert. Det samme gjaldt hvis man så på Democratic Voice of Burma. DVB ble for alvor kjent under munkeopprøret i Myanmar i 2007. Videoklipp som kanalens journalister dokumenterte, fikk hele verden til å se overgrepene som ble gjort mot munkene, de ble skutt på og slått ned av millitæret. Dette endte i en film, Burma VJ, som senere ble nominert til Oscar som beste dokumentarfilm.

Målet til DVB var å spre kunnskap om økonomi, sosiale spørsmål, politikk og et overblikk over hva som skjedde i Burma, til innbyggerne i landet. Dette er helt normalt i Norge, men dette ble sett på som en politisk handling og gjorde at folket i Burma måtte se på tv-sendingene i skjul. Stasjonen er regnet som en av de viktigste stasjonene for å avvikle politiske syn på den politiske situasjonen i Burma.

 

Endelig fri

Februar 2012 fortalte Aftenposten at Aye Chan kunne reise tilbake til Burma med et femdagers journalistvisum. Han dro til Naypidaw, et område militærjuntaen hadde kontroll over, for å forhandle om DVBs retur. Dette ble begynnelsen på en ny start for journalistene som hadde levd i eksil i to tiår.

Et halvt år etter Aye Chan sin første retur, møtes de igjen i Yangon til konferansen ”Media Service to the Public”. Denne konferansen handler om hvordan Burma kan bygge en friere presse og allmennkringkasting lik den britiske og nordiske. Ifølge Dagen la regjeringen ned det offentlige sensur-kontoret og det ble slutt på forhåndssensuren dette året.

I 2013 ble DVB lovlig i Burma og fikk sende nyheter derfra. Dette gjorde at de la ned stasjonen i Norge, etter 21 år i en bakgård på St.Hanshaugen. Noe av det første de gjorde når de fikk dra tilbake, var å intervjue president Thein Sein. Det var som å intervjue fienden, presidentens generalkollegaer var de som gjorde at de selv måtte flykte for 25 år siden. De har ventet på å få dra hjem i mange år, men det var med blandede følelser. Mange av de hadde etablert seg i Norge og fått familie. Det var kun fire stykker som ble igjen i Norge, av de tolv som har jobbet på St.Hanshaugen.

[img169411_2RM]

Skjult under overflaten 

Selv om de fikk flytte tilbake til Burma, visste de at det ikke kom til å bli lett å jobbe som journalister. På overflaten hadde det tilsynelatende skjedd mye positivt for pressefriheten, men i 2015 meldte Dagen at myndighetene ble beskyldt for å sette pressefriheten i revers. Dette utviklingen syntes Naing var bekymringsverdig. Han fortalte til samme avis at den største utfordringer var at de flesta av de udemokratiske lovene som tidligere ble brukt for å kneble journalister, aktivister og opposisjon, fremdeles gjaldt. Ønsket om å demokratisere landet gikk fremover, men ble ikke fulgt opp med endringer i lovverket.

 

I dag er Aye Chan Naing tilbake i Burma, og jobber fortsatt som sjefsredaktør i Democratic Voice of Burma, 29 år etter at han flyktet fra landet. Til Dagen sier han at respekten for grunnleggende menneskerettigheter har blitt bedre i landet, folket nyter en mye større ytringfrihet og forsamlingsfrihet enn før.

 

-Tilbake til felles forside