(Les også reportasjen av en geocacher-tur her)

 I en bolig en plass i nærheten av Lillesand har elleve mennesker samlet seg for å starte opp en interesseorganisasjon for geocachere på Sørlandet. Den skal hete «Geokaprerne Agder.»

I verdensperspektiv er det like mange som driver med sporten som det er borgere i Norge. De som blir sett på som aktive brukere er over 2 millioner.Det som kjennetegner de fremmøtte i Lillesand er at de er engasjerte og svært seriøse «idrettsutøvere». De leker ikke skattejakt. Styremedlem, økonomisk ansvarlig og sekretær ble valgt på møtet. Husvert og initiativtaker til å starte opp organisasjonen er Svein Bratberg. Sammen med konen, Inger Bratberg, reiser de to pensjonistene land og strand med campingbilen sin og leter etter cacher rundt omkring i Norges land.

- Det er to ting som gjør sporten appellerende for meg. Det som tenner meg er teknikken og bruk av nettet, og det å komme seg ut å finne ting, forteller Svein Bratberg.

- Det er ikke bare ting, supplerer konen hans, Inger Bratberg.

 - Når man går ut for å finne cacher havner man veldig ofte på veldig fine naturplasser, eller noen historiske plasser.

Opprinnelsen til spillet

Spillets tilblivelse ble muliggjort av at Clinton-regjeringen 2. mai i 2000 skrudde av en funksjon i det militære GPS-systemet som gjorde at GPS-nettet ble tilgjengelig også for sivile brukere. Ved hjelp av små, håndholdte mottagere ble det mulig for enhver person å lokalisere punkter med en nøyaktighet på pluss minus ti meter.

Dette inspirerte folk til å bruke teknologien til lek. Den første cachen ble lagt ut av en mann fra USA kalt Dave Ulmer. Mannen som fant den utlagte cachen, Mike Teague, opprettet en nettside hvor han loggførte funnet. En annen amerikaner, Jeremy Irish, så nettsiden og videreutviklet konseptet til det vi i dag kaller geocaching. I dag spilles geocaching i over hundre land.

[img83648_2RM]

Mannsdominert?

Blant de elleve deltakerne i dag er det kun to kvinner.

Sheena Mortensen(24) går ikke med på at det er en mannsdominert sport. Sammen med samboeren Daniel Gran(27) kommer hun fra et geocacher-miljø i Tromsø med et stort mangfold.

- Det er cirka like mange jenter som gutter som driver med det der. Og så er det mange flere barn og barnefamilier som holder på med det.

Hun forteller at hun stort sett får god respons når hun forteller om geocaching til andre.

- Hva er det for noe? Hvorfor har jeg ikke hørt om det før? er noen av tingene folk sier. Mange synes også det er rart at de går forbi cacher hver eneste dag uten å være klar over det.

Hun meddeler også at noen gir utrykk for at sporten virker litt geekete.

 - Folk synes det er rart å samle på tingene man finner i boksen, for eksempel.

 - Kan ikke hverandres navn

Mye av appellen med sporten er at man registrer alt man oppnår på nettet. Da har man en bruker med et nick(navn på internett) og der loggføres turene.

- Vi kan ikke alltid de ekte navnene til hverandre, ofte omtaler vi bare hverandre med nick, forteller Svein Bratberg. Psyduck54 er den andre kvinnen som er møtt opp.Hun heter i virkeligheten Anne-Berit Holmen. Hun tok lenge en cache om dagen, men har trappet ned den siste tiden.

Etter at opprettelsen av styret er et faktum, er det sosialisering som står på menyen, og det er mye å snakke om. «Hvordan kommer man seg enkelt til den cachen? Var det en fin tur?»

Vandrehistoriene er heller ikke få. Da en bekjent av de fremmøtte fant ut at skoene han hadde på seg ikke var egnet for løypen, tok han de like godt av seg og gikk barbeint gjennom snøen til cachen. Latteren sitter løst blant de fremmøtte. Gjennomsnittsalderen ligger en plass i førtiårene.

Klokken fem om natten

En av de som er kjent innad i miljøet er Kjetil Hofstad.Hofstad dro på ferie til USA for en stund tilbake, men benekter at han dro utelukkende for å finne cacher.

- Men jeg må innrømme at ferien ble sterkt dominert av geocaching.

Han har tatt over 1500 cacher, og er spesielt opptatt av «first to tind» Det vil si at man er den første til å finne en cache, ofte kort tid etter at lokasjonen blir lagt ut på internett.

- Forrige gang jeg tok en «first to find» var klokken fem på natten, forteller Hofstad.

Det er en intern vits i miljøet at utrykningsmannskap har mye å lære av geocachere på jakt etter «first to find.»

Stor vekst på Sørlandet 

For noen er sporten en hobby, for andre er den nærmest en besettelse. Det er ikke utenkelig at geocahere, som deltakerne på møtet i Lillesand, er en medvirkende årsak til at Norges GPS-produsenter tjener gode penger. Det er en høyst avhengighetsskapende sport. Og den er i vekst. Det kan Inger Bratberg skrive under på.

- For to-tre år siden var det ikke mange cachere her på Sørlandet. For fire år siden arrangerte vi «event» (en sosial sammenkomst for geocachere journ.anm.) og da kom det to personer.

I dag er vi elleve, men det er fordi «eventet» ble holdt på en ukedag. Hadde det vært en helg ville de vært oppimot tjue stykker, forklarer Inger Bratberg.

[img83648_3RM]

Viktig melding 

Plutselig høres noen synkrone pling rundt bordet fra ulike smarttelefoner. Mobilene sjekkes.

- En ny cache er blitt plassert i Telemark, sier Psyduck54.

En ting er å finne cacher lagt ut av andre, samtlige av de frammøtte driver også og legger ut cacher sånn at andre kan lete etter dem.

Styrleder Svein Bratberg har selv lagt ut 110 cacher. Når de blir funnet får han beskjed på pc-en.

- De som finner cachen skriver en logg som i mange tilfeller kan være en flott turbeskrivelse, eller de bare takker for at du har vist dem stedet.

Han kan fortelle at han har plassert Norges sydligste cache, på Skjærnøya i Mandal. En gang fant han en «Travel Bug», på norsk kalles den også reisevenn. Det er en gjenstand med en unik kode på seg som registreres på geocaching.com. Reisevennen begynte sin reise i Maldivene, da hadde den bytter hender førti ganger før den nådde han.

Klokken er ni og organisasjonen er et faktum. Etter hvert drar de enkelte utøverne hjem. Det er flere cacher å fange.