Noen ganger tenker jeg hva er det jeg driver med hvis vi har masse takling og sånn, men så er det jo bare moro og jeg ser jo at jeg klarer meg bra - Sonja

Hun står bare noen få meter fremfor meg og kikker på telefonen sin. En blondine med helt normal bygning og høyde. Olabukse og oppsatt hår.

Jeg snur meg en halv gang rundt og tilbake for å speide etter et annet mulig alternativ, men i mellomtiden har hun fått øye på meg. Tydeligvis var en stereotypisk journalist lettere gjenkjennelig enn en amerikansk fotballspiller.

«Hei» sier hun med en smil, presenterer seg som Sonja Drangsholt og slår følge med meg videre.

Tidlig krøkes

Nå er Sonja 16 år, men interessene for Amerikansk fotball begynte allerede for fire år siden. Faren hennes er amerikaner og moren spilte for forløperen til The Gladiators i Kristiansand som da het Vipers. Hennes mor var også jente på guttelaget, slik Sonja er i dag.

- De pushet meg litt, men jeg skjønte jo med en gang at det var moro og at jeg faktisk kunne bli litt god. Jeg var på forhånd ganske godt trent, så det har nok hjulpet en del. Jeg er jo ikke en av de beste, men jeg klarer meg fint.

Eneste jenta

Sonja spiller nå for både U17 og U19 laget til Kristiansand Gladiators, bare 16 år og som eneste jente. Stort sett har hun hyggelig opplevelser som jente i sporten, men hun har også opplevd skjellsord og hånlige kommentarer som «du hører ikke hjemme her» og «damer skal ikke spille» fra motstandere i kamp.

- Når vi har spilt kamper er det noen som bare har virkelig lyst til å takle meg og få meg ned i bakken. Noen tørr ikke takle i det hele tatt, men da nøler ikke jeg så det er bare en fordel, smiler Sonja.

Ønsker eget damelag

Hun sier selv at hun føler seg godt integrert og som en av gutta, men legger ikke skjul på at et eget jentelag hadde vært ideelt.

- Det hadde vært utrolig gøy med et eget jentelag. Jeg merker at kjemien er veldig annerledes mellom guttene, i forhold til hvordan det er mellom oss jenter. Det kan jo bli litt «kleint» til tider, hvertfall hvis det er rare øvelser eller mye kontakt. Jeg merker jo at jeg er den eneste jenta.

Sonja spiller linebacker hvilket innebærer å være den som skal takle de som har ballen. Linebacker er kanskje den mest fysisk krevende posisjonen, men det skremmer henne ikke.

- Man trenger ikke nødvendigvis være stor og sterk. Smidighet, fart og konsentrasjon er vel så viktig. Dessuten kan man ikke være redd for fysisk kontakt. Du må tørre å hoppe i det og «trøkke» til når det gjelder. Det er ikke nødvendigvis en sport for alle jenter, men jeg tror mange ville klart seg bedre enn de tror.

Det er ikke så ille som det ser ut!

Til tross for «pads», hjelmer, gommer og liknende til beskyttelse har Sonja likevel et par idrettsskader å vise til. En hjernerystelse og nylig en gipset tommel er blant dem.

[img82907_2RM]

- Mest sannsynlig skjedde det da jeg hang fingeren min fast i hjelmen til en mostander før vi begge gikk i bakken.  Det gjorde jo litt vondt, men jeg hadde ikke tid til å tenke på det da. Det var jo semifinale og da kunne jeg ikke klage på en finger og sette meg på benken. Heldigvis var det sesongens siste kamp, sier hun. 

Likevel mener hun ikke at foreldre har grunn til å være redd for å sende barna avgårde på trening.

- Det er ikke så ille som det ser ut, men skader kan jo skje. Hvis du er usikker kan du jo bare komme å se og ta en prat med trenerene.

Når Sonja fyller 20 år blir hun senior i fotballverden. Det kan gjøre det vanskelig for henne å hevde seg ettersom mennene da er betydelig større og sterkere enn henne. Hun håper et damelag er oppe og går innen den tid slik at hun ikke trenger å legge sporten på hylla.