Hvert år markeres krigsseilernes dag på Arkivet i Kristiansand med foredrag og musikk for å sette fokus på krigsseilernes bidrag under krigen og hvordan den utviklet seg. Tirsdag ettermiddag var den årlige minnesmarkeringen for krigsseilernes dag.  

Under andre verdenskrig var det krigsseilerne som hjalp til ved å frakte nødvendigheter som drivstoff og våpen til allierte. Reisen kostet mange livet og har preget andre mye også i ettertid. I lang tid fikk krigsseilerne lite anerkjennelse for den innsatsen de gjorde. 

Det er registrert totalt 68 471 tusen sjøfolk som bidro under krigen. De opplevde traumatiske ting som også har preget mange av dem i ettertid. Det norske helsevesenet hadde ikke kommet så langt at de kunne hjelpe dem godt nok da de kom tilbake. 

Hva er en krigsseiler 

- Det har endret seg siden krigen, sier Bjørn Tore Rosendahl. - Men grovt sett er en krigsseiler noen som seilte under første eller andre verdenskrig, enten i handelsflåten eller marinen. Det var både norske og utenlandske krigsseilere. 

Årets markering 

Markeringen startet med en sang av Édith Piaf, La Vie En Rose, sunget av Britt-Synnøve Johansen oversatt til norsk. Denne sangen sang Johansen fordi den henger godt sammen med andre verdenskrig. Under andre verdenskrig ble Piaf mistenkt for å være forræder i sitt eget land. Dette var fordi Piaf sang for tyske tropper i fangeleiren gjentatte ganger. Det som viste seg i ettertid var at hun samarbeidet med motstandsbevegelsen i Frankrike. Hver gang hun spilte i leiren lot hun seg avbilde med franske fanger også memorerte hun navnene deres og adressene deres. Tilbake i Paris lagde motstandsbevegelsen falske identitetspapirer av disse bildene. Neste gang hun spilte i leiren smuglet hun ut i lag med orkesteret fanger. - Det som var veldig rart var at tyskerne og nazistene de sa aldri noe på at orkestret var mye større da det dro enn da det kom, sier Johansen. 

Etterkommere tanker under panelsamtalen 

Fokuset under årets markering var etterkommerne av krigsseilere. Sylvia Løvrak, datter av Søren Brandsnes som var krigsseiler forteller at faren var åpen om det han hadde opplevd. - Det var han jo absolutt, sier Løvrak. Det han fortalte preget ikke Løvrak noe negativt. Men hun forsto ikke helt hva han hadde opplevd før hun ble tenåring. Brandsnes var åpen og fortalte mye, og det er en av grunnene til at han klarte seg så godt hevder Løvrak. Hun forteller at hun var stolt over han som far, men at hun var stolt over han som krigsseiler kom med årene. Han var en god og omsorgsfull far legger hun til. 

Kathleen Løvdal datter av Thorleif Aslesen som også var krigsseiler opplevde ikke at hennes far var like åpen om det han hadde opplevd. - Ingenting, jeg visste ingenting, sier Løvdal. Hun husker godt en 17. mai som var litt rar. De pleide å gå til byen og se på folketoget. Alle mennene brukte hatt på den tiden, og da “Ja, vi elsker” ble spilt tok alle av seg hatten. - Men det gjorde ikke min far, og det var så flaut. Og da sa han “jeg har gjort nok for Norge”, forteller Aslesen. På den tiden syntes hun dette var flaut, men nå i ettertid syntes hun det var modig gjort.