Sørnett

- Jeg har ikke møtt ETT funksjonshemmet barn med spesielle behov

DEBATT: Debattpanelet snakket om inkludering av barn og unge med handikap her i Kristiansand. Fra venstre: Ane Aamodt, Annette Jensen, Sunniva Ørstavik, Marit Grimsrud, Mette Gundersen og ordstyrer Kristin Øygarden. FOTO: Daniel Fløan

DEBATT: Debattpanelet snakket om inkludering av barn og unge med handikap her i Kristiansand. Fra venstre: Ane Aamodt, Annette Jensen, Sunniva Ørstavik, Marit Grimsrud, Mette Gundersen og ordstyrer Kristin Øygarden. FOTO: Daniel Fløan

I forbindelse med En By for Alle-uka inviterte Redd Barna og Norges Handikapforbund til et møte for å diskutere hva man gjør her i Kristiansand for å inkludere barn og unge med funksjonsnedsettelser.

Publisert:

Ane Aamodt, som er kampanjeleder i Redd Barna, åpnet møtet med å påpeke viktigheten av barn og unges fritid.

- Fritid er en rettighet og det har vi et stort felles ansvar for å innfri. Det er ganske mange timer i døgnet som heter fritid for barn og unge. De skal kunne hvile. De skal kunne gå på idrettsarrangementer. De skal kunne henge med venner. De skal oppleve kultur. Fritid er ikke noe gøy man driver med, det er noe man skal få innfridd.

- Fritid er så mye mer enn den håndballtreningen fra 5 til 6, fritiden er også reisen til og fra. Flere av de unge jeg har snakket med forteller om at bussturen på vei til kamp er vel så viktig som selve kampen. Det er da den sosiale biten kommer inn, det er der tilhørigheten er. Det å føle at du er en del av fellesskapet. Det handler om å høre til, fortalte Aamodt.

Fordommer og diskriminering
Redd Barna har gjennom de siste ukene, lagd kortfilmer basert på reelle historier fortalt av barn og unge. Kortfilmene handler om fordommer og diskriminering mot de med funksjonsnedsettelser. Og her snakket Aamodt om barrieren som heter fordommer og holdninger.

[img203620_2LF]

- Du kan ha så mye tilrettelegging du bare vil, ramper og lignende, men når du ser hvordan manglende kunnskap fører til diskriminering og utestengelse, så slutter jeg ikke å rystes over det. Vi hører mange historier, men jeg skal ta et lite eksempel: Vi satt på et pauserom sammen med noen av lærerne på den ungdomsskolen vi filmet på. Da hadde vi uken før filmet en scene av et skoleball, der en jente må sitte ved lærerbordet istedenfor å sitte sammen med venninnene sine.

- Hvis lærere i 9.klasse tenker at «sånn er det ikke», da må vi jobbe med det.

- Så forteller jeg om disse historiene vi lager kortfilm om til en av ungdomsskolelærerne, og så sier læreren at «den med skoleballet er ikke særlig troverdig, der burde dere fortalt noe annet». Og da tenkte jeg, det er derfor vi gjør dette.

- Hvis lærere i 9.klasse tenker at «sånn er det ikke» da må vi jobbe med det. Hvem er du som skal fortelle om noe er troverdig eller ikke, når dette er basert på ekte historier, og dette er bare en av enormt mange historier, fortalte Aamodt.

Spesielle behov
Leder i Norges Handikapforbund, Sunniva Ørstavik, rettet innledningsvis kritikk mot samfunnets tilrettelegging og generelle oppfatning av barn- og unge med funksjonsnedsettelser.

- Sara går på skole. Hun er aldri med på noen av de utfluktene de har på skolen. Og det verste er at hun nesten aldri er med på friminuttene. For de har installert en heis, men den heisen bruker nesten 7 minutter ned. På den tiden Sara bruker på å komme seg inn i heisen og kjøre ned til de andre, så ringer det inn til time igjen. Hvilken fortelling er det vi gir til Sara da? Jo, vi sier: «du er ikke helt som oss». «Du er litt mindre verdt». «Men vi heier på deg altså!»

Ørstavik forteller at dette bare er andre gangen hun er invitert til å snakke om barn- og unges fritid, til tross for at hun har jobbet for funksjonshemmede rettigheter i 30 år.

- Jeg har ikke møtt ETT funksjonshemmet barn med spesielle behov

- Aldri har jeg blitt bedt om å snakke om barn- og unges fritid. Hvorfor har jeg ikke det? Jeg tror det er fordi vi tenker på det som luksus, en slags bagatell i livet. Og så tror jeg det handler om at funksjonshemmede barn, først og fremst blir sett på som funksjonshemmede. Deretter som barn. Jeg tror en stor årsak til det er måten vi snakker om barna på, sier Ørstavik og utdyper:

- Man sier ofte det at funksjonshemmede barn har spesielle behov. Jeg hører det hele tiden. Barn med spesielle behov. Jeg holdt foredrag for KRF og da hadde de sånn store bannere med teksten «VI BRYR OSS OM DE BARNA MED SPESIELLE BEHOV». Jeg har ikke møtt ETT funksjonshemmet barn med spesielle behov. De har behov for å gå på skolen. De har behov for å ha venner, noen å elske. Behov for å leke, behov for å bli sett. De har behov for å lære. Er det spesielle behov, spurte generalsekretæren.

-Den hverdagen jeg selv vil ha
Marit Bjørnskau Grimsrud, grunnlegger av Bevegelsesbegeistring, var en av de som satt i diskusjonspanelet. Hun sitter selv i rullestol og fortalte om sin egen oppvekst og opplevelser.

- Jeg vokste opp på Bygdøy utenfor Oslo i et lite miljø. Så det jeg kjente mest på var det sosiokulturelle, for det var nok ikke det stedet det var lettest å skille seg ut og ha andre typer forhold til hverdag og fritid etter skole. Og det er et område med dårlig fortau og krappe svinger så det var liksom ikke bare å ta bussen inn til byen. Så jeg opplevde det nok som at min fritid handlet mye om å få besøk hjem, minnes Grimsrud.

[img203620_3LF]

Hun forteller at hun egentlig ikke tenkte på det som et problem før hun ble voksen og flyttet hit til Kristiansand.

- Her lever jeg tilnærmet som en funksjonsfrisk person og har den hverdagen jeg selv vil ha, og ikke den hverdagen som var praktisk nok for meg. Så det er jo litt av det negative aspektet. Men det finnes jo også mye bra. Jeg ble tidlig en del av Oslo handikapforbund, og der var jeg med i en barne- og ungdomsgruppe som trente hver onsdag kveld. Det ble veldig inkluderende fordi jeg fikk være sammen med en god venninne av meg.

- det viktigste for meg når jeg vokste opp, det var å være med på aktiviteter

- Jeg tror aldri jeg hadde meldt meg inn i det forbundet nå, for det viktigste for meg når jeg vokste opp, det var å være med på aktiviteter. Ikke fordi du skal være så himla lik alle de andre som sitter i rullestol, men fordi du f.eks. liker å synge. Så da ble jeg med i kulturskolen og tok sangtimer der, og det ble ikke gjort noe forskjell på meg og de andre der, fortalte Grimsrud.

Hva slags samfunn vil vi være?
Etter møtet var over snakket vi litt med generalsekretær i Norges handikapforbund, Sunniva Ørstavik, som var del av panelet under debatten.

-Du sa under debatten at du ikke jobber for de med funksjonsnedsettelse, men for det samfunnet vi ønsker å være?

- Og det handler om at det er ikke de funksjonshemmedes problem. Det er de som kjenner det på kroppen, men vårt store problem som samfunn er at vi tillater det at vi definerer noen som «utenfor». Det er det samme som kampen mot rasisme, eller kampen for skeive sine rettigheter. Hva slags samfunn vil vi være, spør Ørstavik.

[img203620_4LF]

- Selvfølgelig er mye av arbeidet for at funksjonshemmede skal få bedre rettigheter, men det handler jo til syvende og sist om hva slags samfunn vi ønsker å være. Og det måles i om vi faktisk klarer å være et godt «mulighets-samfunn» for alle.

-Er det viktig at man i tidlig alder lærer seg at barn og unge med funksjonsnedsettelser er en del av samfunnet på lik linje med alle andre?

- Jeg tror det er helt avgjørende. Våre holdninger og verdier skapes jo når vi er barn. Og hvis man lærer og erfarer tidlig at selv om alle barn er forskjellig, så har vi alle de samme behovene og har rett på de samme mulighetene, så vil veldig mye være gjort, sier Ørstavik.