Vektnåla viser 20,3 kilo. Pernille hopper av vekta og jubler, hun har gått opp i vekt. Hun vil løpe bort til bestemoren som sitter i sofaen og venter, men pleieren minner henne på at hun først må måle hvor lang hun er blitt. Pernille hopper opp og ned og rister litt på kroppen, før hun går bort til pleieren og stiller seg langs veggen.

Det er torsdag formiddag og Pernille Kyvåg Pedersen er tilbake på barneavdelingen på Sørlandet sykehus i Kristiansand til sin månedlige kontroll.

 

Tøff tid

For snart to år siden opplevde Trine Kyvåg og Pål Erik Pedersen alle foreldres mareritt. Deres to år gamle datter fikk diagnosen akutt lymfatisk leukemi. Mellom 140 og 150 barn under 15 år rammes hvert år av kreft, og en fjerdedel av disse får diagnosen akutt lymfatisk leukemi.

- Vi tenkte det verste. Jeg trodde vi skulle miste henne, forteller en åpenhjertig mor til Sørnett.

Hun sitter i sofaen hjemme på Fidjeåsen og ser bort på døtrene Pernille og Martine (11). Et smil streifer munnvikene. Kyvåg legger ikke skjul på at det var mange tårer den første tiden, men understreker at familien har kommet styrket ut av det.

- Besteforeldrene og mormoren til Pernille har vært svært viktige personer i denne tiden. Vi har grått og ledd mye sammen. Det har vært mye ekte følelser som har bidratt til å føre oss tettere sammen, forteller Kyvåg.

 

Ny kunnskap

[faktaboks]Tallet på antall barn som rammes av kreft ligger relativt stabilt, men flere barn overlever kreft nå enn tidligere. I perioden fra 1985 til 2009 har sjansen for å overleve fem år etter en diagnose økt for flere krefttyper ifølge den siste årsrapporten fra Norsk Barnekreftregister. For lymfatisk leukemi har antallet overlevende økt fra 75 til 84 prosent. Overlege Ragna Stendal på barneavdelingen ved Sørlandet sykehus mener økningen i overlevelse skyldes bedre behandling som følge av ny kunnskap.

- Forskningen på barnekreft er basert på et internasjonalt samarbeid som har et felles register. I registeret har alle tilgang til de samme barna, og gode registre trengs for å forbedre behandlingsmetodene, sier Stendal.

En av bivirkningene av cellegiftbehandlingen er svekket immunforsvar med økt risiko for infeksjoner. Stendal tror tettere og bedre oppfølging av barna under og etter kreftbehandlingen er en annen grunn til økningen i antall overlevende.

- I forhold til på 80-tallet har vi i dag gode retningslinjer som sikrer at vi får god kontroll på infeksjonene, påpeker overlegen.

 

Artikkelen fortsetter under bildene

[nggallery id=360]

 

Nytt familiemedlem

Det ringer på døren og Pernille spretter opp fra sofaen. Hun vet hvem som kommer. Familiens nyeste familiemedlem, en liten valp med navnet Chanel, ofres liten oppmerksomhet idet besteforeldrene kommer inn i stuen. Pernille løper bort og blir løftet opp av bestefaren, og latterkulene fyller rommet. Etter å ha vært gjennom to og et halvt års behandling er hun vant til å få mye oppmerksomhet. Selv om Pernille synes Chanel er søt, var hun ikke bare begeistret for det nye familiemedlemmet.

- Jeg ble litt sjalu da mamma koste med den og ikke meg, forteller Pernille.

Mens Chanel ligger sovende i armkroken til pappa Pål Erik, har Pernille fått med seg bestemor opp på rommet sitt for å leke. Rommet er innredet med en køyeseng full av kosedyr, et mini-kjøkken og så klart en dukkeseng med en sovende dukke i. Det meste av interiøret er rosa og hvitt. Det er ingenting ved jenterommet som tyder på at den unge jenta som bor der har vært livstruende syk. Kanskje bortsett fra jenta selv.

- Jeg skal sjekke om hun har blodtrykk, sier Pernille til bestemoren og holder en blodtrykksmåler over dukka si.

Blodtrykksmåleren er en tryllestav, men det ser ikke ut til å bry Pernille som er dypt konsentrert i å gjennomføre undersøkelsen, før hun går bort til en rosa Hello-kitty lekedatamaskin og taster ivrig på tastaturet.

- Blodtrykket er helt fint, forteller Pernille til bestemoren.

 

 Jeg sa til mamma at jeg kom til å bli frisk, og det ble jeg.

 

- Skal jeg dø?

Selv om sannsynligheten er liten, er det fortsatt en mulighet for at Pernille kan få et tilbakefall. Kyvåg forteller at dette ikke er noe familien går og tenker på.

- Jeg tillater ikke meg selv å ha de tankene, det er noe med tankens kraft, sier en optimistisk mor.

- Jeg har lagt de kapitlene bak meg, jeg synes vi har hatt vårt, poengterer hun.

Kyvåg ser lyst på fremtiden, men innrømmer at enkelte episoder har vært tøffere enn andre. En av episodene hun husker spesielt godt var da hun fikk spørsmål fra sin tre år gamle datter om hun skulle dø.

- Det var ganske sterkt. Jeg måtte holde tunga rett i munnen, for å ikke gjøre Pernille usikker, sier Kyvåg, som fortalte datteren at så lenge hun tok medisinene sine kom alt til å gå bra.

Selv husker Pernille at moren var bekymret for henne da hun ble innlagt på sykehuset.
- Mamma trodde ikke at jeg kom til å bli frisk. Men jeg sa til mamma at jeg kom til å bli frisk, og det ble jeg, forteller 4-åringen til Sørnett.

 

Tett oppfølging

Hver måned går Pernille til kontroll for å sjekke at kroppen er frisk. Først går turen innom poliklinikken for blodprøve, deretter inn på barneavdelingen for kontroll. Etter at Pernille har målt både vekt og høyde, kan hun endelig springe jublende bort til bestemoren. Fire-åringen leier bestemoren ut i venterommet hvor moren sitter og venter. Mens de venter på å få komme inn på kontroll rekker Pernille å fargelegge et par tegninger.

- Skal jeg i barnehagen etterpå mamma? Spør Pernille og ser opp fra tegningene et sekund.

Moren nikker og et smil brer seg over leppene til Pernille. Hun synes noe av det kjedeligste med å være syk, var den tiden hun bare måtte være hjemme. Men  nå skal ikke 4-åringen hjem, hun skal i barnehagen.