Jeg går av ved Greipstad kirke og følger veien bortover mot Øyslebø. Der tar jeg av veien inn mot venstre og følger en bratt gjørmete sti inn mot skogen. Jeg går opp den gjørmete stien i et kvarters tid, og i toppen av bakken står han, den uortodokse presten.

[img198571_2RM]

Han er ikledd helt svart tøy, har tatoveringer på armene og ringer i ørene. Det rødblonde håret hans er satt opp i en hestehale og i høyre hånda har han en sort pipe som han smatter på. Han ser mer ut som en rockestjerne enn en prest.

Jeg går bort til han og hilser. Han forteller at han liker godt å gå turer i skogen, da får han tid til å tenke – oppleve mystikken, som han kaller det.

[img198571_3LF]

Lever guttedrømmen

Christoforos bor i et lite brunt trehus, her i skogen i utkanten av Greipstad. Han flyttet hit for to år siden, og beskriver det som en slags guttedrøm å kunne bo så tett på naturen. Han forteller at dagene går i å lage kunst og skrive tekster om livet. Et innholdsrikt liv. I hans 40 år lange liv har han jobbet ti år som ortodoks prest, han har bodd i fire forskjellige land, gitt ut tre musikkalbum, jobbet i flyktningeleir på Lésvos, talt romfolkets sak, men han er kanskje mest kjent for å ha kjempet for kvinner og homofiles rettigheter i den Ortodokse kirken.

Ønsket å utfordre de ortodokse dogmene

[img198571_4LM]

Han viser veien mens vi beveger oss vekk fra stien og lengre inn i skogen.

Vi følger en opptråkket sti inn i skogen helt til trærne åpner seg opp og et hus dukker frem. Det er her han bor. Det hele er som en scene tatt rett fra der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Vi spaserer videre langs stien forbi huset hans. Mens vi går forteller han om hvorfor han ble avsatt som prest i den ortodokse kirken for to år siden.

[img198571_5LF]

- Jeg mente at homofile og kvinner skulle ha de samme rettighetene i den ortodokse kirken som det resten har, forklarer han. Kvinner blir sett på som urene når de menstruerer, dette mener jeg er galt. Menstruasjon er en naturlig del av kvinnens kropp. Det var ikke noe rom for å debattere slike spørsmål i kirken.

Christoforos har selv en datter som er panseksuell, men han påpeker at engasjementet hans for homokampen kom flere år før hun kom ut av skapet.

- Jeg husker mange spurte datteren min om hva jeg syntes om homofili, da vi gikk i Prideparaden sammen i 2015. Er ikke faren din prest?, spurte de. Da svarte hun at det aldri har vært noe problem. Jeg er glad for at hun aldri har vært redd for å uttrykke hvem hun er ovenfor meg, forteller han stolt.

- For meg er kjærligheten størst.

Hans egent lille tempel

Vi har nå gått en times tid inn i skogen. Han viser veien opp mot en stein-helling. Han forteller at han skal vise meg hans eget lille tempel. Vi går opp hellingen og der ligger det noen steiner stablet oppå hverandre. Mellom de to stein-stablene ligger det et lys. Han bøyer seg ned for å tenne lyset. Han tar seg noen sekunder til å se på flammen. Han er helt stille. Jeg spør han om han ber mye.

- Jeg snakker ofte til meg selv, svarer han tvetydig.

 

[gallery ids="198584,198581,198585"]

Videre forteller han at han håper det er en Gud der ute, men han vet ikke helt om det stemmer.

- Jeg tviler ofte. Noen ganger tror jeg, andre ganger tror jeg ikke. Tvil er for meg en viktig del av troen, forteller han paradoksalt nok.

Dette virker for meg ganske rart. Har ikke han vært prest? Jeg spør han, men hva tror du skjer etter døden?

- Jeg vet ikke. For meg er det egentlig ikke så interessant. Jeg ønsker å leve det livet jeg har her på jorden, svarer han.

- For meg handler troen om å leve et best mulig liv for andre. Mange religiøse prøver å si og lære de riktige tingene, men for en som er fattig og ikke har noen ting hjelper det ikke at man kommer å sier de rette tingene – det handler om hva man gjør.

Inspirasjonen bak presteyrke

Det med å hjelpe andre er faktisk grunnen til at Christoforos valgte presteyrket.

- Jeg leste boken Christ Recrucified av Nikos Kazanrzakis. Boken handler om en gresk landsby med to ortodokse prester. Den ene ortodokse presten oppfører seg som en mafioso og styrer over landsbyen. Den andre presten hjelper de fattige. Jeg sa da til meg selv: Hvis jeg skal bli prest, da skal jeg bli en som hjelper andre.

[img198571_6LF]

Jobbe i flyktningeleir i Lésvos

Det med å hjelpe andre er noe Christoforos har viet mye av livet sitt til, han har jobbet flere år i flyktningsleir i Hellas.

- Det var en stor påkjenning. Jeg ble ofte spurt i media om hvor mange som hadde død. Det var bare det de lurte på – de sensasjonelle tingene. Det var en påkjenning å bli spurt om det. Det river opp i gamle minner. Jeg lovte egentlig meg selv at jeg ikke skulle snakke mer til media om flyktningestrømmen.

Han forteller at journalistene løp for å komme først ned på stranda for å ta bilder av båtene som var fulle av flyktninger.

- De tok bilder av flyktningene mens de hjalp dem. For meg er dette litt som om man skal komme med en gripende hånd for å hjelpe flyktningene ut fra båten bare for å dra. Hva med maten, rent kloakkanlegg, utdanningen, søknadene om asyl? spør han retorisk.

- Det var disse hverdagslige tingene som var den største påkjenningen. Det å ha ansvar for så mange mennesker.

Jobber i dag med å sette ord på alle inntrykkene

Christoforos bruker i dag mye tid på å skrive. Han skriver tekster om livet – om alt det han har opplevd.

- Jeg tror jeg har mye å fortelle som andre mennesker kan syntes er interessant. jeg har hatt et ganske innholdsrikt liv.

[img198571_7RM]

Han ønsker likevel å understreke at selv om han formidler tankene sine, er det viktig at folk tenker å opplever ting for seg selv.

- Den siste sangen jeg skrev handler faktisk om akkurat dette, forteller han.

Plutselig begynner han å synge på sangen. Han gestikulerer med høyrehånden teatralsk mens stemmen runger ut i skogen. Når han er ferdig med å synge sier han det en gang til:

-Husk å tenk for deg selv.

Det hele virker litt merkelig, men samtidig er det noe fint i den tryggheten han formidler. Han er en presten litt utenom det vanlige. Han banner, har tatoveringer på armene, ringer i ørene og vet ikke helt om han tror på en Gud eller livet etter døden. Han er rett og slett litt uortodoks.

Vi følger stien videre til vi ender opp tilbake på toppen av den gjørmete stien der vi først møttes. Jeg takker for den to timer lange skogsturen og følger den gjørmete veien ut av skogen tilbake til sivilisasjonen.

Les også saken om den serbisk-ortodokse menigheten i Kristiansand.