Avisa er styrt av to frivillige redaktører, Katarzyna Karp og Sylwia Balawender. De var noen av de første i Kristiansand som bestemte seg å hjelpe de ukrainske flyktningene.

- På begynnelsen det viktigste for ukrainske flyktninger en prat, slik at de kunne forstå at de er ikke alene, forteller Sylwia Balawender. Hun forklarer videre de etter hvert organiserte mer detaljert hjelp. De hjalp private personer ved å gi dem klær og andre ting, som de kunne trenge i begynnelsen, som nye i Norge.

Redaktøren Katarzyna Karp forteller at problemet med klæraksjonen var at folk sendte dem mer klær enn de klarte å sortere.

- Frivillige måtte sitte hele dagen, oftest utenfor pause, for å sortere disse tingene. Vi måtte bestemme hvilke ting som skulle sendes direkte til Ukraina, hvilke vi skulle gi og hvilke vi måtte kaste, forteller Karp. Balawender forteller at de også hjalp noen polske organisasjoner på grensen, som ga mat til de som har akkurat krysset grensen.

- Vår hjelp var ofte økonomisk. Vi sendte dem penger og de brukte dem for å hjelpe de som akkurat nå trenger det mest, forklarer Balawender.

Etter at den ukrainske foreningen har blitt etablert, så hjalp de med å bygge nettverk mellom norske og polske regjeringsinstitusjoner og private organisasjoner.

Det er stor forskjell på den polske og den ukrainske foreningen i Kristiansand. Den største forskjellen er tid. Polakkene har hatt mer enn to år på å organisere seg, skjønne og lære å samarbeide med hverandre. Mange ukrainere har startet i jobb med en gang. Oftest visste de ingenting om hverandre, bortsett fra at de personene de samarbeidet med også kommer fra Ukraina. De hadde ikke tid til å lære å samarbeide med hverandre eller bygge nettverk mellom forskjellige institusjoner eller organisasjoner.

- Vi hadde den erfaringen fra før, derfor hjalp vi dem og delte våre egne opplevelser, som kunne hjelpe dem til å organisere seg og jobbe mest mulig effektivt, forteller redaktøren Sylwia.

Blant annet har de printet ut plakatene på ukrainsk, som gir tips til foreldre om hvordan de kan snakke med barna om traumatiske situasjoner de måtte ha opplevd før de kom til Norge.

I tillegg vi gir ukrainske bøker for barn til biblioteket, og besøker barna på skolen, for å sjekke hvordan går det med de. Den viktigste delen av jobben nå gjør den ukrainske foreningen, og vi kan eventuelt hjelpe dem hvis de trenger det, forteller Sylwia Balawender.

På begynelsen av krigen, var Razem var den viktigste foreningen som bestemte seg for å hjelpe ukrainere som kom til Norge. De gjorde alt, fra organisering av innsamling av ting og penger, til mer konkret og personlig hjelp.

Etter at den ukrainske foreningen etablerte seg, har Razem hatt begrenset hjelp til logistikk og hjelp for å bygge nettverk mellom ukrainere og norske og polske institusjoner.