På den 40 minutter lange kjøreturen fra Skien så tenker jeg spent på hva slags person jeg skal møte. Selv har jeg ingen tilknytting til et livssyn, men sjamanisme er noe som har interessert meg siden jeg var ung. Hovedsakelig fordi det en karakter man kunne være på spillet World of Warcraft. Et kjapt google søk i bilen på Gro Anna Eilefsen viste meg at hun tidligere hadde vært i media, da hun hjalp til med å få vekk to personer som gikk igjen i et gammelt bankbygg i Skien. Etter en kjapp hilserunde er det naturligvis det jeg spør om først

 

-  Strømmen gikk, brannalarmen ble utløst på samme tid nesten hver natt. Jeg ble tilkalt av hun som ledet driften, og fant fort ut at det var to mennesker som gikk igjen der. Jeg gjorde mine ritualer, og dro hjem, forklarer hun.

 

Jeg blir naturligvis nysgjerrig på om de hadde merket noe forskjell i bygget, og det var hun helt overbevist om.

 

- Ja, tilbakemeldingene var veldig positive.

 

Kurs

 

En trend når for tiden er at sjamaner holder kurs, for å lære dette bort til andre. Jeg har alltid lurt på hva man egentlig lærer på disse kursene, og hvordan en utdannelsesprosses i noe som er så alternativer foregår.

 

- Man lærer det ikke over et kurs, eller om man leser ting. Man må jobbe med det, og man må erfare det.

 

Jeg sammenlignet det med en journalist, som ikke nødvendigvis er en journalist selv om utdannelsen ligger i bunn. Det var hun helt enig med, og hun dro sammenligningen videre

 

- Jeg merker jo forskjell om en journalist kommer forberedt eller ikke, og likt er det for oss. Om jeg får en henvendelsen begynner jeg å jobbe med den saken nesten med en gang, og det ligger mange timer i forarbeid og etter arbeid, ikke bare den tiden jeg er med personen som søker hjelp.

Når er man en sjaman?

 

Jeg spør henne om selve begrepet sjaman, og når man ser på seg selv som det, noe jeg i utgangspunktet tenkte var en vanskelig greie.

 

- Det er ikke en selv som sier at en er sjaman, men det er noe andre må si til deg, svarer hun kjapt.

 

Jeg føler opp med om selve begrepet er for stort for en enkeltperson, og hun nikker i et sett mens jeg prøver å formidle spørsmålet på en god måte. Det var hun enig i.

 

Jeg fortsatte å grave meg inn i et felt, og inn i et tema jeg egentlig ikke hadde noe peiling på før jeg kom, og jeg lurte selvfølgelig på hvordan en helbredelsesprosess foregår. Hun forklarte meg nøyaktig hva hun gjorde i alle deler av sin reise, men jeg skal forsøke å korte det ned litt.

Healingen

Når personen som ønsker behandling er klar for det, så renser Gro først auraen og energien til vedkommende. Dette gjøres med salvie. Hun legger så vedkommende ned på en benk, og gjør blant annet bevegelser med en hjemmelaget rasle, eller så slår hun på en tromme. Frekvensen og rytmen en tromme gir ut er med på å produsere theta bølger til hjernen. Det gjør at mennesket kommer inn i en meditativ stemning. Så vil sjamanen tilkalle sine hjelpere, det kan være bare en, eller det kan være mange. Disse hjelper sjamanen på sin åndelige reise til å fikse opp i problemet til vedkommende. Disse åndene styrer stort sett prosessen, og personen som utfører dette er bare en kanal fra åndene til den som vil ha hjelp. Energien og hjelpen overfører sjamanen endte via ord, sant, rytme eller via hendene.

[img169801_2LM]

 

Dette var forklaringen på hvordan det gjøres i korte trekk. Jeg tenkte automatisk at man må jo være helt utslitt etter en reise som det, men der tok jeg veldig feil.

 

-  Jeg blir ikke sliten, jeg kobler meg på krefter som er mye større enn meg. Jeg bruker ikke meg selv på den måten, og merker nesten ingenting når jeg er ferdig. Det kommer an på hva man opplever, for det kan være mye fælt som forekommer. Jeg blir ofte litt følelsesmessig berørt, for jeg har opplevd mye som er så grotesk at jeg ikke engang vil tenke på det. Jeg orker aldri mer enn en healing per dag, fordi healingen ofte kan ta lang tid, men jeg blir ikke utslitt på den måten.

Jeg prøvde meg igjen med å spørre om hva som er det verste man kan oppleve på en slik tur, men det ville hun ikke snakke om.

 

- Jeg syns det er vanskelig å snakke om. Både fordi dette gjelder personer jeg ikke vil snakke om, og fordi det er tungt for meg. Jeg kan si så mye som at det er mye forferdelig.

 

Tjener man bra?

 

Jeg lurte litt på om det går an til å leve av dette, og kun dette. Selv jobber hun for kommunen ved siden av, og selv tror hun ikke hadde hun hadde orket å leve av dette. Det finnes så vidt meg bekjent bare en person som driver med healing og åndelige reiser på heltid.

 

- Selvfølgelig tar vi litt betalt for dette, men det varierer. Det er aldri fokuset, og jeg gjør ofte saker gratis, for det er healingen som er viktig for meg. Jeg er av de som mener at vi skal ta betalt for det vi gjør, vi legger ned masse tid, og vi har tatt utdannelse for dette. Det finnes de som mener at det skal være gratis, men de vet ikke hvor krevende det er. Om noen vil ha en gratis healing, og ikke gir noe tilbake, så virker det ikke på samme måten er jeg overbevist om. Om det er en krone eller 500 kroner så spiller ikke det så store rolle.

 

Mange som velger et alternativt livssyn gjør dette for å velge sin egen vei. I sjamanisme har man ingen lover og regler som man må følge, noe som gjør det attraktivt for folk som ikke liker å bli tvunget til noe. Noen steder følger man bøker, men her er det fullstendig åpent. Det er ingen krav, ingen synd og man blir aldri straffet for noe.

Naturen i fokus

- For meg handler det om kontakten med naturen, og at jeg kan velge min egen vei. Et tre er levende, en stein har en kraft selv om den ikke har noe bevissthet. For eksempel er vann for meg en følelse. Vann er sammen med vind flyten og bevegelsen i kroppen. Essensen er at man skal føle naturen, og bruke den, forteller hun og lyser opp i blikket.

 

[img169801_3LM]

Hun forklarer meg også at hun bruker naturen som et speil til sitt eget liv. Både i positiv og negativ forstand. Hun dro frem et interessant eksempel at hvis hun så et steinras kunne hun relatere det til noe som hadde skjedd i sitt eget liv. Hun kunne gå tilbake til det raset flere ganger om dagen for å se hvordan naturen ryddet opp i det, og da jobbe videre med seg selv for å lære seg hvordan man kan leve med personlige ras.

 

- Inne i skogen her er det et stort sumphull, og der går jeg ofte om jeg har problemer i hverdagen. Jeg står ved kanten og kan bestemme selv om jeg ønsker å tråkke i sumpen eller om jeg ønsker å holde meg på katen.

 

Dette var en interessant tanke, og det hjalp meg som ikke-forstående å se det på en annen måte. Man finner sine egne veier, via naturen.

 

På vei ut døren ga hun meg et siste råd. Når jeg hjelper et menneske, så kjenner jeg en glede i hele kroppen. Det er en følelse man kjenner for lite på i hverdagen, og noe alle burde gjøre oftere. Når man kommer gjennom til et menneske så opplever man en følelse man ikke oppnår med noe annet.

 

Jeg satte meg i bilen igjen, etter et trivelig møte. Jeg var veldig spent på hva slags person jeg kom til å møte, og hva dette mennesket trodde på. Jeg satt igjen etter en lang samtale, og følte at jeg hadde lært ekstremt mye, både om personen og om livssynet. Det første som slo meg var at denne personen var et vanlig menneske, som levde et vanlig liv ved siden av denne troen på naturen. Sjamanisme ble tidligere sett på nesten som heksekunst, og at personen som utøver det også har kontakt med den onde siden, og de onde åndene. Det var virkelig ikke slik, i alle fall ikke hos Gro. Jeg dro hjem med en god følelse.