Det er fjerde gang Norge stikker av med førsteplassen i årets indeks. Pressefrihetesindeksen er basert på flere kriterier blant annet medieuavhengighet, mangfoldet av presse, og om man har et fungerende lovverk.

I begrunnelsen blir det trukket frem at man i Norge har valgt å sette ned en kommisjon via regjeringen som skal jobbe for å fremme bredest mulig offentlig debatt, de skal se på trusler mot ytringsfriheten, og man skal finne måter og bekjempe spredningen av falske nyheter og hatefulle ytringer.

Samtidig så har det i Norge kommet et sivilt initiativ for å fjerne paragraf 185 om rasisme i straffeloven, fordi man mener at loven er såpass vag og man har ingen klar grense på hva som er ytringsfrihet og hva som er krenkelse.

Et siste argument som trekkes frem er at VG, sammen med Norsk redaktørforening og journalistlag har gått sammen om å saksøke Riksadvokaten for å nekte tilgang til dokumenter i en sak om politiets håndtering av våpen. Det har vært en viktig sak slik at man kan se hvordan politiet faktisk forvalter den makten de har, slik at pressen oppgave som vaktbikkje kan gjøres best mulig.

Sørnett har vært i kontakt med generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund, som trekker frem flere positive sider ved pressefriheten. Hun mener at man har et bra system hvor man anerkjenner pressen egen selvjustis som et viktig virkemiddel og hvordan det fungerer. Samtidig er det sider ved pressefriheten i Norge som kan forbedres, mener hun, blant annet at man ønsker å styrke kildevernet via en lov som sier at man skal kunne holde kildene sine anonyme, og at det må komme en lov som sier at det skal bli forbudt å etterforske anonyme kilder.

 

- Situasjonen i Norge og store deler av verden er ganske forskjellig, hvor man i Norge jobber for å bedre pressefriheten, mens det i store deler av verden kommer lover som innskrenker den. Man har statsledere som driver en kamp mot medier, noe som igjen kan være med på å skape mistillit til mediene i folket, sier Floberghagen.

Samtidig peker hun på at det er en helt annen hverdag å være en kritisk gravende journalist i Norge enn i andre deler av verden. Vi skal ikke lenger enn til Øst-Europa hvor det å være en kritisk gravende journalist kan være farlig.

Floberghagen oppfordrer folk til å være kildekritiske i en verden som øses over av falske nyheter. Så får det være pressens rolle å jobbe så bra og sannferdig som mulig.

For mange så vil det være noe overraskende at et land som USA havner på 45. plass, bak land som Namibia, Ghana og Burkina Faso. Mange vil naturlig se til et land som USA når man tenker på ytringsfrihet og dernest pressefrihet. Noen av grunnene til plasseringen er blant annet at det i mars 2019 lekket et dokument om at den amerikanske regjeringen brukte en hemmelig database som sporer journalister, aktivister og andre som grensemyndighetene mente burde stoppes for avhør når de krysser visse kontrollpunkter langs grensen mellom USA og Mexico. Samtidig har man hatt visse episoder med Trump hvor han blant annet ifølge mange har vist en slags propagandavideo i måten han håndterte korona-situasjonen på. Man har videre episoder hvor han går til angrep og trakasserer pressen, og dette er også noe som ikke bare skjer i Washington, men det har spredd seg til de lokale myndighetene i USA.

Nederst på listen kommer ikke overraskende, Nord-Korea. Her lister Reportere uten grenser opp ting som at landet har sitt helt egne intranett hvor myndighetene bestemmer hva folket kan se, og man har kun en kilde for landets medier, The Korean Central News Agency. Utenlandsk presse som ønsker å dekke det de kan i Nord Korea, blir satt under streng overvåking av regimet, og alt som dekkes skjer under regimets kontroll.