I over 25 år har Øystein Bogen vært journalist i TV2. Hans spesialfelt er Russland, der han har vært utenrikskorrespondent. Han peker på store forskjeller mellom Russland og Norge når det gjelder journalistikk.

- Den største forskjellen er at langt flere russere har TV-nyheter som primær kilde. Dette er langt mer diversifisert i Norge f.eks. Nå er internett under utbygging, men det har vært vanskelig i mange år for folk å lese nyheter på nett fordi de ikke har hatt internett, forteller Bogen.

Den russiske regjeringen har helt siden 2001 har i praksis hatt full kontroll over de tre viktigste TV-kanalene, Kanal 1, TV Rassia og NTV, ifølge Bogen. På grunn av sterk kritikk rettet mot Russlands president Vladimir Putin i forbindelse med havariet til ubåten Kursk, ble to av kanalene kjøpt ut ved hjelp av statlige penger. I ettertid har internett åpnet for nye distribusjonsmåter, og ny bruk av nyheter og nyhetsressurser på nett. Blant annet dukket det opp uavhengige TV-kanaler, som enten sendte via nettet, eller så fikk de til avtaler med kabeldistributører rundt om i landet.

[img226174_2RM]

TV Rain er et eksempel på dette, og de klarte å skaffe seg en ganske solid seerskare før de ble kuttet ut av kabelnettet. Grunnen til det var at de hadde sagt noe om andre verdenskrig, som ikke falt i god smak hos myndighetene. Dermed fortsatte de å sende på nettet, men har i ettertid blitt kjørt så godt som konkurs fordi de har blitt stemplet som utenlandsk agent.

- Dette skjer med veldig mange andre uavhengige medier i Russland i dag. Da tenker jeg spesielt på nettaviser, der du hadde en mengde veldig gode russiskspråklige nettaviser som betjente et yngre, urbant publikum med liberalt tankesett, for eksempel avisen Meduza. De ble tvunget ut av landet og stemplet som agent. Nå er det nesten ingen uavhengige medier igjen i Russland, ifølge Bogen.

-Man skal være litt tøff for å stå i det
Ifølge Reporters without borders er Russland på 150. plass på pressefrihetsindeksen. I alt er det 180 land på listen. For å sammenligne ligger Norge på 1. plass. Et av de største problemene med journalistikken i Russland er at journalister ofte blir utsatt for sensur, eller at de sensurerer seg selv. Ifølge Bogen har han aldri sensurert seg selv, men han har utenlandske kolleger som gjør det jevnlig. Han forteller at de gjør det fordi de er redd for å miste akkrediteringer og visum.

- Jeg må fornye journalistkortet nesten hver gang jeg er i Moskva. Da hender det at jeg må forklare meg til saksbehandlere i russisk UD om kritiske vinklinger jeg har gjort (om Russland red.anm.). De har helt åpenbart fulgt med på hva vi har sendt, skrevet og sagt om Russland. Man skal være litt tøff for å stå i det. Jeg har opplevd at man prøver å utøve en betydelig grad av press mot utenlandske journalister fra myndighetenes side. Man bruker diverse triks, man trakasserer. Jeg har blitt arrestert, hacket, også er det disse små daglige triksene med at du merker at det kjører en bil med en i skinnjakke hele tiden bak deg mens du er ute på jobb. Dette gjør de bare for å demonstrere at de følger med deg, ifølge Bogen.

[img226174_3RS]

- Fra vondt til verre
Robert Wallace Vaagan er professor på OsloMet i medievitenskap, journalistikk og interkulturell kommunikasjon. Han har jobbet med Russland siden midten av 1970-tallet, og skrev doktorgraden sin fra 1999 om russisk journalistikk. Han er ikke nådig om situasjonen i den russiske journalistikken.

- Det har gått fra vondt til verre. Mange er ganske skeptiske til utviklingen når det gjelder pressefrihet, ytringsfrihet og mediemangfold. TV er det viktigste mediet i Russland, og det aller meste er statseid og statskontrollert. Det er omtrent 16 000 registrerte aviser i Russland, og de fleste av dem er også statskontrollert, sier Vaagan.

På internett har sensuren og myndighetskontrollen tradisjonelt sett vært lav. Men de siste årene har det kommet flere lovgivninger som strammer inn friheten på internett for russiske borgere. «Yarováya-loven», som ble innført fra 2018, påla internettoperatører lagring av all kommunikasjon og at de skulle ha det tilgjengelig for myndighetene. «Sovereign Internet Law» fra 2019 kom da russerne prøvde å løsrive seg fra «world wide web», altså resten av verdens internett.

- Den loven var et forsøk fra myndighetene på å innføre noe som innebærer total overvåkning, sier Vaagan.

[img226174_4RM]

Men til tross for det dystre medieklimaet i Russland kom det en hyggelig overraskelse i oktober i år, da journalisten Dmitry Murátov ble delt vinner av Nobels Fredspris. Han har de siste 24 årene vært sjefsredaktør i den uavhengige og kritiske avisen Novaja Gazeta. Vaagan forteller at seks av journalistene fra den avisen har blitt myrdet, og at lite av dette har blitt etterforsket og oppklart. Etter at han ble en av to som vant Nobels Fredspris, ble Dmitry Murátov stemplet som utenlandsk agent.

- Er du journalist i Russland kan det innebære betydelig fare. Rundt 2010-2011 deltok jeg på flere workshops i St. Petersburg for journalistlærere fra hele Nordvest-Russland, i regi av opposisjonsgrupper. Lærerne fortalte at det var vanskelig å motivere studenter til å studere journalistikk, og ta det yrkesvalget, fordi det er et potensielt farlig yrke. Dette gjaldt ikke bare politisk journalistikk, men all type journalistikk fordi du kunne lett komme i skade for å legge deg ut med en oligark eller lignende. Allerede den gang var lærerne bekymret, og det har blitt enda verre siden den gang, slår Vaagan fast.

- Dør ikke da journalistikken ut?

- Hvis man ser på definisjonen av journalistikk som gjelder i Kina, så betyr journalistikk der bare en informasjonsarbeider som formidler myndighetenes syn på ting. Og det er jo den veien det går i Russland også, at den frie, uavhengige og kritiske journalistikken vil forsvinne. Det er veldig synd, sier Vaagan.

Utenriksjournalistikken varer ikke evig
Øystein Bogen erkjenner at utenriksjournalistikken har flere utfordringer. Først og fremst handler det om å få seere og lesere til å være interessert i det som foregår utenfor landets grenser. Han mener utenriksredaksjoner og utenriksjournalister går gjennom en daglig kamp for å få midler til å bedrive journalistikk rundt omkring i verden.

[img226174_5RM]

- Det er en kamp med egne redaktører for å påvise at det vi har tenkt å gjøre er relevant og interessant. Når du da først er ute i verden, er en utfordring for norske medier å vise at vi er relevante i det landet du jakter kilder. Hvis du kommer som norsk journalist i USA, står du ikke først i køen til å intervjue presidenten. Det er nok den største utfordringen der ute, å vise at selv om du er fra Norge, så kan det hende at det kan være hensiktsmessig å snakke med deg, mener Bogen.

Han legger til at det er stor interesse for nyheter fra Russland fra det norske folk, både fra seere, lesere og redaktører. Men i Russland kan det være vanskelig å operere som norsk journalist.

- Russiske politikere eller andre høytstående kilder gidder kanskje ikke å sette av tid til deg. Norge er et lite og ubetydelig land, og mange russere har ikke noe forhold til det i hele tatt, forteller han.

NB: Denne artikkelen er del 3 av en større reportasje.
Del 1 finner du her. Del 2 finner du her.