Kristiansand: Fluene slenges rundt i hallen og smellene av det jeg tror er lydmuren som brytes runger rundt ørene mine. Jeg prøver å ta bilder, men å få til noen gode er vanskelig ettersom jeg må vri og vende på meg i frykt for å bli dagens fangst.

Det er torsdag. Middagshvilen er akkurat gjennomført, og jeg er på vei til å se på fluefisketrening. Tankene som svømmer gjennom hodet er mange. Den eneste relasjonen jeg har til fluefisking er gjennom å ha sett Bjørn Dæhlie gjøre det på tv. Og da så det ikke akkurat ut som trening.

[img30963_2RM]

Etter å ha kjørt gjennom sentrum, utforsket GoogleMaps på iPhonen og spurt noen etter veien finner jeg endelig frem til en hall. Jeg stiger ut av bilen og gjenskinnet av månen i havet er det eneste som lyser vei. En eldre herre stiger ut av sin bil.

- Er det her de driver med fluefisking? spør han meg i håp om å få et godt svar.
- Jeg vet ikke. Håper det. Vi er på Odderøya, og dette er en hall, så jeg vil da tro at dette er Odderøyahallen, sier jeg tillitsvekkende.
- Ja, dette er Odderøyahallen, forteller han.
- Da har vi nok funnet frem, svarer jeg.

Gymsal og svette
Å finne hallen viser seg å bare være halve jobben. Etter å ha undersøkt to vegger på hallen og forsøkt å åpne tre låste dører finner vi endelig frem til riktig dør. Fint plassert på vegg nummer tre og dør nummer fire. Døren åpnes, og jeg mottar en lukt av gymsal og svette som jeg ikke har luktet siden videregående. Den lett gjenkjennelige lukten som gjør deg skråsikker på at du vil finne både gummimatter og bukk.

Pesende brøl kommer innenfra hallen, og jeg begynner å tro at fluefisketrening ikke er som jeg tror. Det som derimot møter meg gjennom døren er en gjeng ungdom og voksne som spiller innebandy. De er svette, slitne og brutale. Kontrasten blir da stor når jeg vender blikket mot høyre og ser femten menn med hver sine fiskestenger. Praten blant fluefiskeentusiastene går løst. Mye av praten går selvsagt inn under temaet fluefisking, men en innebandyspillers skade blir også nevnt.

- Jeg fikk en flott fjellørret for noen år siden oppe på hytten, forteller en av fluefiskerene.
- Jasså, stor også da? lurer en annen på.
- Vel, der var nok av mat i den, svarer han ydmykt.

Usannsynlig, ikke umulig
Noen minutter senere avslutter innebandyspillerne sin kamp og fluefiskerne beveger seg ut på gulvet. Jeg merker at jeg blir spent. Hvorfor jeg blir det, vet jeg ikke. Det er ikke akkurat slik at sjansene for fisk er store. En skade er også usannsynlig. Usannsynlig, men kanskje ikke umulig.

- Hvilken line bruker du? spør en fiskeentusiast til en annen.

[img30963_3RM]

Nei, dette er ikke starten på en god vits, men et vanlig stilt spørsmål i Odderøyahallen.

Når stengene er montert og linen sitter som den skal, begynner fluene å svirre. Når jeg går bak kasterne for å få tatt et godt bilde blir sannsynligheten for en skade økt betraktelig. Jeg presser meg inntil veggen i frykt for å bli dagens fangst. Et kraftig smell resulterer i et rungende ekko. Dette er ingen lek. For hvert smell går frysningene lengre og lengre nedover ryggen. Jeg tar noen bilder, før jeg småjogger tilbake til trygg grunn. Synet av femten stenger og femten fluer som flyr frem og tilbake er nærmest hypnotiserende. Det er et syn som bør betraktes.

Dårlig bunkers
I takt med minuttene som går blir jeg modigere og modigere når det gjelder fotografplasseringen. Jeg går et lite stykke bakover og tar noen bilder, før jeg strekker strikken lengre og går noen meter til. Jeg er bare noen meter fra å være utenfor den grønne linen og fluens rekkevidde. Tror jeg. Jeg går noen meter til og plasserer meg trygt bak håndballmålet. Målet fungerer som en bunkers gjør i krigen. Dessverre er ikke min selvutnevnte bunkers helt uten hull. Gjennom kameraet ser jeg en flue komme susende mot meg. Hadde det ikke vært for at reimen til kameraet var godt plassert rundt nakken ville jeg nok ikke hatt noen bilder å vise til i dag. Jeg slipper nemlig kameraet og dukker ned i knestående i en febrilsk bevegelse som sitter plantet i kroppen fra min tid som fotballkeeper på barneskolen. Det var det siste bildet som ble tatt fra baksiden av min i overkant hullete bunkers.

Resten av den times lange treningen betrakter jeg fra min trygge posisjon på linje med fiskerne. Jeg blir stående i en slags transe resten av treningen. En transe frembrakt av frykt, samt det fortryllende blikket av en rødlig flue bli slengt frem og tilbake i en time. Så selv om ingen ble skadet og selv om ingen ble svette, så levner det ingen tvil om at dette er en sport. Mange vil nok kanskje si at dette er mer enn en sport. Noen vil kalle det en kunst.