- Vi slipper at folk klapper!

Gisle Skancke og vennen, Jens Petter Kitttelsen smiler lurt. De sitter i noen dype filtstoler ved inngangen til Aladdin.

Ute regner det, heldigvis er stormen som herjet dagen før over. Det er flere personer samlet under det dunkelt belyste området kledd i svart stein. Snart skal klassikeren Paris, Texas (1984) vises på 35 millimeter.

- Vi har hatt en kraftig stigning i besøk det siste året, hvor det har vært rundt 30 i gjennomsnitt per visning. Før lå det på 14 - 15, kan Molberg fortelle.

- Hvis høsten fortsetter som nå ligger det ann til å bli 2400 besøkende i 2014. Til sammenligning var det for eksempel ca. 1300 besøkende i 2012. Det er veldig morro, sier hun.

Hun står bak en anonym disk og selger rosa lodd til filmbilletter. I et skrin som alle som driver med korps, bruktbutikker og andre frivillige arrangementer har kjenneskap til.

- Det er en god dag for cinematekene i dag, sier Molberg.[faktaboks]

- Det er en stor lettelse at den blå regjeringen ønsker å videreføre støtten i 2015 på samme nivå som før. Det er stadig en kamp for å overleve fra år til år, og vi kommer til å jobbe for å få til en varig løsning. Vi håper å få cinematekene inn i filmmeldingen som kommer neste år, sier hun.

Skancke og Kittelsen sitter på bakerste rad. Den lille kinosalen er kledd i rød murstein og det er små kvadratiske lommer som om veggen prøver å puste. Lyset er avdempet og ved skjermen strekker det seg to søyler til det korte taket. Det har samlet seg mange mennesker og i den intime salen er det kun et fåtall seter som er ledige. Lyset senker seg og filmen starter.

En svak knitring begynner, og en høy, tynn mann i en slitt dress går gjennom et øde og slett terreng. Han har på seg en rød caps og holder en gammel melkekanne i plast i den ene hånden. Langsomt bukter han seg gjennom det tørre landskapet preget av små knauser og en endeløs skyfri horisont. I ny og ne drikker han av dunken.

[img117217_2RM]

Film for få eller alle

For mange virker cinematekene i Norge som et sted hvor sær film vises. Stumfilmer og utenlandsk film uten tekst. Hvorfor skal man egentlig ha et cinematek når man kan på kino?

- Det skapes en større forventning når mørket senker seg her enn på kino. Folk drar på kino for få underholdning. Her snakker vi om filmen før, litt under og etter filmen er ferdig, sier Skancke.

Han pleier å være på cinemateket seks til ti ganger i halvåret, og er godt fornøyd med tilbudet. Han mener også at opplevelsen av å se film på cinemateket er annerledes enn den du får av når du går på kino eller ser film hjemme.

- Det er mulighet for å se masse filmer man ikke kan se andre steder, sier han.

- Du kan ikke pause filmen som man ofte gjør hjemme, her må du se den ferdig, tilføyer Kittelsen.

De syv cinematekene i Norge ble en periode sponset av Film & Kino som forvaltet penger fra moms på dvd-salg. I 2013 kom beskjeden om at inntektene fra dvd-salg hadde stupt.

- Det er som bibliotekene skulle blitt sponset av Libris. Det hadde ikke gått!

Thorstein Johannessen rister oppgitt på hodet. Han har tidligere jobbet med spillefilmer og studert film og journalistikk. Nå står han bøyd over en av rullene til filmen som skal vises om et snaut kvarter. Tempoet er høyt og Johanessen har også med seg en lærling som hjelper til med å sette opp filmen på de to analoge kameraene som begge opererer når filmen ruller.

- Det er ikke lukrativt å drive med gammel film, like mye som det ikke er lukrativt å låne ut gamle bøker, sier han.

[img117217_3RM]

Kultursky by

Cinemateket i Kristiansand har bygget seg opp flere ganger. Først da bygningen brant ned en varm sommerdag i juli i 1980. Ironisk nok skjedde eksplosjonen under visningen av Bud Spencer filmen Alene er jeg sprengstoff. Det viste seg senere at eksplosjonen skyldtes brannfarlig nitratfilm som kan selvanntenne ved over 40 grader.

I 2008 ble også Kristiansand filmklubb lagt ned. Året før hadde den blitt kåret til den beste filmklubben blant 70 klubber av Norsk Filmklubbforbund.

- Det er typisk Kristiansand og ikke være med på noe når det skjer, men klage når det blir lagt ned, sier Kittelsen.

- Det har blitt en selvoppfyllende profeti. Man klager på at tilbudet ikke er bra, men går ikke selv. Hvis man skal ha en endring må man starte et sted, mener Johannessen.

 Det har plutselig gått over to timer og Skancke og Thorkildsen skynder seg hjem. I morgen er det jobb tidlig. En dump lyd er det siste man hører på vei ut. Neste gang det skal vises film blir allerede i morgen.