Minner strømmer på, i likhet med 59 syttiåringer, som etterhvert finner skolebenkene i et auditorium på UiA. Området på Gimlemoen ble fra midten av 1990-tallet brukt til sivile formål, og huser i dag blant annet Universitet i Agder. Flere bygninger etter en svunnen tid står ennå, selv om de nå har fått nye formål, og det er i dag langt til ammunisjon og skarpladde våpen.

 

- Jeg bruker ikke fløyte i dag, spøker Roar Haugen. Den tidligere befalsskoleeleven og generalmajoren krever øyeblikkelig mennenes oppmerksomhet når de har funnet plassene sine. Når 50-årsjubileumet skal avholdes, står mye på programmet. Først skal et foredrag om militærets seneste tjue år bli holdt av Generalmajor Haugen, deretter står omvisning på UiA på programmet. Det som den gang var kaserner, messe og kino for ambisiøse befalskoleelever, huser nå en helt annen type lærevillige.

 Giv akt!

 Etter omvisningen skal en daglig rutine fra 1962 hentes frem igjen. Det er tid for kompanioppstilling

 - Giv akt!Tropp! Rett!

Koordinering, timing og disiplin er ennå inkorporerte ferdigheter, viser det seg når mennene samler seg opp i tre ulike tropper, og adresseres av befalet.

- På stedet hvil! Hvil.

Stemningen er lattermild når bevegelsene kanskje ikke er like synkrone som for et halvt århundre siden.

 Hans Seland husker godt plassen hvor kompanioppstillingen fant sted. Det var nemlig på denne plassen befalskoleelevene fikk beskjed hvis de ikke var gode nok.

 -Da hadde de en time på å pakke sakene sine, før de ble forflyttet til en annen avdeling, ofte oppe i nord. Det ble gjort slik fordi det ikke skulle bli for mange vonde følelser. Synlige følelser i hvert fall.

 Til sammen var det 43 tjueåringer som slukøret måtte forlate plassen foran kasernene, pakke sakene sine, og vende nesen mot det kalde nord. 96 unge menn ble stående igjen etter samtlige utvelgelser. De er Gimlemoens siste befaler. I dag er plassen en parkeringsplass for studenter og ansatte ved UiA.

[img91069_2LF]

Det er slående mange av dem som gikk på befalskolen som gikk videre og tok høyere utdannelser og de har vært viktige bidragsytere i samfunnet. Generalmajor Haugen forklarer det slik:

 - Det blir kanskje slik når man får en slik utvelgelse som man hadde på befalskolen, for da samler man en del som har gode ressurser i utgangspunktet, og så utvikler de seg derfra i forskjellige retninger.

 - Det er mange goder minner herifra. Vi mennesker har en tendens til å glemme det som er vanskelig, og lett for å huske det som er fint. Så det egentlig vanskelig å huske akkurat hvor krevende det var.

Hans Seland ble senere siviløkonom i Statens Vegvesen, han står og mimrer sammen med tidligere medsoldat Erik Rømcke, som etter sin militære løpetid gikk inn i arkitektyrket og i dag er pensjonert sivilarkitekt.

 Han mener året på befalsskolen har preget ham.

 - I mitt snart syttienårigeliv kan jeg si at det året på befalskolen er det mest spesielle året jeg har hatt. Å komme fra mors lune rede og skolegang, for så å komme hit å ha null privatliv var veldig spesielt.

 -Jeg tror at alle gutta her syns at dette har vært en fin utdannelse, da tenker jeg ikke bare på militæret, men som mennesker, legger Seland til.

- Vi har blitt friluftsmennesker alle mann, for vi ble godt vandt til å ferdes i naturen.

 Åttemilsmarsjen

 Et minne som skiller seg ut er den gangen kompaniet ble sluppet av en vilkårlig plass i Søgne, og ble bedt om å ta seg frem til et spesifikt punkt i Evje. En marsj på totalt 8 mil i nattens mulm og mørke. Da de omsider kom frem, fikk de en etterlengtet matpause på en halvtime, før de ble satt til å grave skyttergraver.

Tiden for hvile etter det var kort. Den påfølgende uken ble de vordende befalene satt til baseforsvar.

 - Vi sov i knappetelt og fikk knapt sove, myggen beit som søren. Så var uken over, folk hadde tenkt å finne på noe hyggelig, men folk lå jo hele helgen og sov i fellesteltet. Jeg husker en som kom flygende i full fart ut av teltet med helsetrøya tredd godt nedover hodet, myggen var uutholdelig.

 Den påfølgende uken ble det angrepsleir og besøk av et annet innpåslitent insekt. Knotten beit seg fast, til stor frustrasjon, men den ble også inspirasjon til feltsanger av det kreative slaget. Etter femti år vekker eks-løytnant Rømcke en av dem til live:

 «Høyt oppe på berget satt Herman og dreit

han hadde ikke papir og var riktig i beit

og fluene surra og myggen den beit

og like forbanna satt Herman og dreit.»

 Det kan virke som om de fremmøtte herremenn kjennetegnes av noen spesielle kvaliteter. For de lærte nok disiplin, disse unge mennene som gikk rundt i Søgnes tussmørke den natten for femti år siden. De lærte nok en ting eller to om seg selv også, når de i hver dag i en periode på et år ble frarøvet alt privatliv, når de lå sammen og hutret og frøs i kasernene på vinterstid og drømte om sørlandssommeren.

[img91069_3LM]

 

Den Kalde Krigen

 I motsetning til i dag da det norske forsvaret kan betegnes som et innsatsforsvar, var det på den tiden en litt annen forsvars-struktur. Norge hadde etter andre verdenskrig og helt frem til den kalde krigens slutt et mobiliseringsforsvar. Etter endt aktiv tjeneste, var de likevel parate til å beskytte Norge dersom krig skulle bryte ut. Tanken på en invasjon av fedrelandet er i dag fjern for mange, men etterkrigstidens Norge var ikke skjermet fra det pågående opprustningskappløpet mellom Sovjetunionen og USA. Den kalde krigens klamme hånd lå over Europa. Trusselen om atombomben hang i luften.

Vinteren ti år etter at kullet ble uteksaminert er de tidligere befalskoleelevene innkalt på standard plikttjeneste, siden Norge forsatt på den tiden har et mobiliseringsforsvar. Datoen er 22. november 1963. Denne dagen rystes en allerede anspent verden. I Dallas, Texas blir President John F. Kennedy skutt. Soldatene frykter det verste.

- Det er litt som å spørre når Oddvar Brå brakk staven, hvis man spør oss hvor vi var når Kennedy ble skutt. Jeg tror alle kan fortelle hvor de var og hva de gjorde på da. Vi tenkte jo: nå kommer russerne, forteller Seland

Ettertiden har vist at så ikke skulle bli tilfelle, men frykten de kjente den gang var høyst reell.

[img91069_4LF]

50årsjubileiumet går mot sin slutt

 På kvelden samles «gutta» på ny, klare for festmiddag i den Gamle Befalsmessen.Bilder taes, ærbødige menn kledd i finstasen smiler til kamera.

- Nå er ikke vitsen å gjemme seg, nå er vitsen å bli synlig, roper en av dem til påfølgende latter. De er ikke tjue lengre, men kvelden er ung, femti år gamle minner og sanger skal vekkes til live igjen.

 Tidligere på dagen, under oppstillingen på parkeringsplassen, benytter Haugen mennenes fulle oppmerksomhet og holder en liten tale.

 «Jeg vil minne om at vi akkurat har passert 8. Mai, frigjøringsdagen, og syttende mai, grunnlovsdagen.

Det er nasjonale, tidløse verdier og institusjoner, som krever et tidløst forsvar. Dette er jo så en unik anledning at jeg må benytte den til å takke, samtlige på vegne av forsvarsjefen, for 24 års fullverdig innsats i det norske forsvaret.

 Samtidig, siden vi nå har en oppstilling og det er litt høytidelig, vil jeg ønske hver enkelt alt vel og lykke til i en forsatt aktiv pensjonisttilværelse. Og hvem vet? Kanskje vi møtes igjen. Tre av!»