Sørnett

Var tett på veibombeeksplosjon i Libanon

Christiansholm festning. Foto: Elina Hjønnevåg

Christiansholm festning. Foto: Elina Hjønnevåg

Det er 20 år siden UNIFIL (United Nations Interim Force in Lebanon) trakk seg ut av Libanon, og 30 år siden Jan Reidar Vågsdalen var FN soldat. Sterke inntrykk under tjenesteoppholdet har lært han å sette pris på de små tingene i hverdagen.

Publisert:

- Når du er 22 år tror du at du eier verden, kan alt og vet alt, og er trygg på alt, noe som du definitivt ikke er. Jeg var forberedt, men en del inntrykk var ikke ventet, sier Jan Reidar Vågsdalen som tirsdag mottok den internasjonale operasjonsmedaljen.

Han var FN soldat i Midtøsten fra 1988 til 1989. Det var et veldig konfliktfylt område, hvor det har vært uroligheter siden Libanon ble selvstendig i 1946. Området var fylt av grupperinger fra ulike religioner fra ulike land, og Libanon lå midt i kaoset, med Israel i sør som en stor makt i Midtøsten.

Vågsdalen ble spurt om han kunne hjelpe til i et område hvor en veibombe hadde gått av.

- Det er det sterkeste inntrykket jeg sitter igjen med. Bilen var det ikke noe igjen av, og vi så kroppsdeler fra to personer. Menneskedeler skal tas hånd om, legges i poser og merkes. Det var ikke synet som gjorde størst inntrykk, men lukta. Den var helt spesiell.

Vågsdalen var stasjonert i en kristen landsby med ca. 700 mennesker som heter Kaukaba.

- Det en rolig landsby, og vi satt utrolig pris på innbyggerne. De fikk oss til å føle oss veldig velkomne. Litt morsomt, beboerne ville veldig gjerne gifte bort sine døtrene sine til FN soldatene, og jeg var i to brylluper der nede i min periode.

Vågsdalen var fotsoldat, og etter hvert oppgradert til vise korporal, en rolle med mye ansvar.

[img178241_2RM]

Dagene bestod av minesøk om morgenen før barn gikk på skolen og voksne gikk på arbeid. Om natten patruljerte vi for å passe på de som smugla inn våpen til Libanon. Han satt også på observasjonsposten for å  følge med på aktiviteter i området.

Et år jobbet Vågsdalen på julaften. Da kjørte de til en av de fattigste delene av området. Der hadde de med seg noen kasser med mat og små leker til barna. Den takknemligheten de ble tatt i mot med, og den gleden gjorde et veldig sterkt inntrykk på Vågsdalen.

- Familien bodde i et lite fjøs med jordgulv. Det er var rørende å se gråten til bestemor og gleden til barna som fikk gavene, det er noe som jeg sitter igjen med.

FN-oppholdet forandret han ikke så mye med en gang han kom hjem. Men nå som han er blitt eldre så har han lært å sette større pris på de nære ting, de små ting i hverdagen, forteller Vågsdalen.

- I min generasjon er vi oppvokst med mat på bordet hver dag, og generasjonen etter forventer enda mye mer. Der nede så var det å få mat, det å kunne kjøre trygt ute uten at noen går på en veibombe, veldig usikkert. Vi aner ikke hva frykt er. Vi aner ikke hva konflikter er. Her kan vi stå over hekken og krangle med naboen over et tre som står i veien. Så det er forskjellen. Du må ha vært der, du må ha sett og opplevd det.

Soldatene fikk lite oppfølgning etter hjemkomst. Men seinere har det blitt mye mer fokus på dette området. Politikerne har tatt mer ansvar, og i de siste årene har Vågsdalen blant annet fått en del skjemaer der han skal krysse ut hvordan han har det helsemessig, psykisk og fysisk.

- For min egen del har jeg sluppet veldig greit unna, men jeg sliter med vonde drømmer. 80-90 prosent av mine drømmer består av at jeg er i en stridsvogn, skyttergrav eller i skuddvekslinger. På den måten har det påvirket meg.

[img178241_3LM]

Libanon er Vågsdalens andre hjemland, og som han er blitt fryktelig glad i. Han opplevde utrolig mye positivt, og det å jobbe sammen med de andre soldatene i et viktig oppdrag og prosjekt. Samtidig som han opplevde hendelser som han tar med seg resten av livet, og som ga enorme inntrykk på veldig mange områder.