- Det var presist, sier Rasmussen til meg, i dét døren åpnes i det gule rekkehuset på Tinnheia.

[img25453_2RS]

Rundt i boligen henger singler, plakater, musikalske bilder og hyller på hyller med LP-plater, filmer, kassetter og CD-er. Gitarer og forsterkere står også oppstilt rundt om i hjemmet hans.

Vi sitter i stuen, og Jan Inge tar en slurk av kaffekoppen, før han setter i gang med å fortelle om sin musikalske karriere.

- For to år siden begynte jeg å forberede en ballade-CD, men i prosessen gikk det i helt andre retninger. Jeg spilte inn en drøss nye melodier, og valgte ut syv av dem, forteller han, og legger til:
- Det hele resulterte i et samlealbum med gamle sanger pluss de syv nye sangene. Albumet kalte jeg «1760», for den viser musikken min fra jeg var 17 til jeg ble 60. Det er 42 melodier i ulike stilarter, konstaterer han fornøyd.

The Shadows

Jan Inge har tenkt nøye gjennom livets minneverdige begivenheter, og ramser dem opp i kronologisk rekkefølge.

[img25453_3RS]

- Jeg var 13 år gammel første gang jeg begynte å spille gitar. Det var begynnelsen til alt godt og alt galt, mimrer han, og smiler lurt.

Jan Inge forteller villig om sin musikalske karriere, men er litt mer hemmelighetsfull i forhold til privatlivet sitt. Sånn er det vel å være artist.

Han forteller at han ble inspirert av å lytte til Radio Luxembourg.
- Og så var det jo veldig tøft å spille gitar. Etter hvert fant jeg ut at jeg hadde en rimelig grei sangstemme også, så det var naturlig for meg å synge tidlig, sier han.

Dette fortsatte han med.

- Første gang jeg stod på en scene, var med et shadows-band. Det er et begrep for rocka instrumentalmusikk, mener han, og forklarer meg at begrepet er hentet fra bandet The Shadows, som regjerte på 60-tallet.

Elvis, Buddy Holly og The Shadows var inspirasjonskildene hans på denne tiden, og Jan Inge fikk smaken på musikklivet. I 1965 begynte han som 15-åring å spille i bandet The Shambles, som hadde mange spillejobber på Sørlandet. Dette gav merkbare resultater.

- Vi spilte til og med inn en singel i 1967 som havnet blant topp ti på den daværende VG-listen, sier han, men opplyser om at bandet bare varte en kort periode. De ble oppløst i 1968.

Dermed solgte han den elektriske gitaren sin, og begynte med visesang. Bob Dylan, Peter, Paul and Mary og Tom Paxton ble de nye inspirasjonskildene.
- Jeg pakket med meg en koffert og en gitar, og flyttet til Hokksund. Der begynte jeg som sivilarbeider fordi jeg var militærnekter, forteller han lattermildt.

Irsk folkemusikk
Han tar seg en tur ut på kjøkkenet med kaffekoppen, før han setter seg tilbake i sofaen og forteller mer.

I Hokksund møtte han den irske folkemusikkartisten Mick Moloney fra bandet The Johnstons, som han innledet et treårig samarbeid med. De fikk seg en manager, og turnerte blant annet i Norge, England og Amerika.

Dette åpnet flere dører for artisten, som også har samarbeidet med blant annet medlemmer fra bandene Prudence og Folque. Han spilte på flere rock- og visefestivaler, før han møtte en mann som skulle hjelpe karrieren hans videre.
- Jeg ble kjent med Kåre Virud. Han hadde nettopp spilt inn plate, og tok meg med til plateselskapet sitt. Dermed debuterte jeg som soloartist på LP i 1975, forteller mannen med den forbausende gode hukommelsen.

Utdannelse og CD-produksjon

Han fortsatte med å jobbe som sosialarbeider i Hokksund, før han fant ut at han trengte en utdannelse.
- Man kan ikke leve av å være visesanger, så jeg dro til Stavanger og skaffet meg en utdannelse innenfor pedagogikk, forklarer hobbyartisten, som er utdannet barnevernpedagog.
- Jeg traff en del musikere i Stavanger, og dannet senere en gruppe med folk fra Skien og Porsgrunn. Vi kalte oss Bantar, fordi vi spilte både banjo og gitar, forteller han videre.

Fikk støtte

I 1993 bestemte Rasmussen seg for å spille inn en CD. Her hadde han satt sammen sine egne melodier til tekstene til både kjente og ukjente tekstforfattere. CD-produksjonen 'Time', som han laget sammen med lydtekniker Jan Reidar Bøe, fikk gode kritikker. Dette gav mersmak.
- I 1997 gav jeg ut et spesielt produkt. Jeg brukte kun Jens Bjørneboes lyrikk til egne melodier. Jeg opptrådte også i år med Tore Rem, som har skrevet to fantastiske bøker om Bjørneboe, forklarer Jan Inge, som tidligere har mottatt produksjonsstøtte fra kulturetaten i Kristiansand kommune til både Bjørneboe-platen og «1760».

Fortidens stilarter var imidlertid ikke lagt helt på hyllen.
- I 1994 innhentet den irske folkemusikken meg, og sammen med andre norske irskmusikkinteresserte dannet vi bandet St. Patrick's. Vi spiller uforfalsket irsk musikk, konstaterer han.

Bandet spiller han med den dag i dag.
- Vi har gitt ut to produksjoner; en kassett og en CD. Kassetten kom ut like før CD ble det normale formatet, ler han, og forsikrer meg om at han også har fått digitalisert kassetten.

Fantastisk reisebagasje

På spørsmål om hva som er drømmen, og om han har oppnådd den, svarer han dette:
- Jeg tror ingen kan nå sin egen drøm. Man må fylle livet med de positive tingene en kan litt om. Jeg har alltid vært veldig realistisk, også i forhold til musikk, filosoferer han, og skyter inn:
- Jeg foretrekker å jobbe i det stille og tro på det jeg gjør, sier mannen som betegner seg selv som et rolig og forholdsvis harmonisk menneske, men av og til med noen skarpe kanter.

Han innrømmer nemlig at han kan bli litt skarp hvis det er noe han er uenig i.
- Jeg har skrevet alt fra meningsfylte kjærlighetssanger til krasse tekster om politikk og tusen andre ting, utdyper han.

- Kort oppsummert har musikk vært en fantastisk reisebagasje i et langt liv. Men jo eldre man er, jo yngre føler man seg. Det er den evige livsgnisten som følger de fleste mennesker, sier han, og avslutter med:
- Oppi den absurde sandkasse har jeg levd et meningsfylt liv, så jeg håper å kunne fortsette med det.