[faktaboks]

Seks år etter at ditt førstefødte barn blir født, får du beskjed om at barnet ikke er ditt. I timene etter fødselen ble ditt og et annet barn forbyttet og du forlot sykehuset med feil barn.

Prøv å sette deg inn i den situasjonen. Det er et fryktelig komplisert mareritt man ikke kommer seg ut av, uansett hva man velger å gjøre.

Filmen snor seg rundt hvordan familiene Nonomiya og Saikis bytter barn etter at de får den forferdelige beskjeden om forbyttelsen ved fødselen. Plottet er både originalt og på en rar måte troverdig.

Filmens store problem er mangelen på dybde hos karakterene. Det store komplekset - hvor man ikke vil bytte vekk sitt seks år gamle barn, men samtidig ønsker å ta vare på og bli kjent med sitt biologiske barn - er interessant. Men jeg får aldri følelsen av at familiene er i denne forferdelige situasjonen. Jeg tror rett og slett ikke på karakterene.

Vi får se for lite av morsinstinktene, den ene av de to familiefedrene blir for endimensjonale, og dermed blir ikke filmen så kompromissløs som den kunne og burde vært. Her må jeg ta forbehold om at karakterene fremstår annerledes for folk som forstår japansk og som har kunnskap om kulturen.

Mange av produktene som kommer fra Japan, enten det er teknologi eller musikk, er ofte enten veldig sære eller veldig fremtidsrettet. Heldigvis unngår regissør Hirokazu Koreeda å gå i den ”japanske” fellen.

Historien i filmen er god (ikke altfor innovativ og sær), budskapet er godt, det er bare synd utførelsen ikke sitter helt.

Som far, så sønn vant juryens pris under filmfestivalen i Cannes, og Steven Spielberg sikret seg rettighetene til å lage en ny versjon av filmen. La oss håpe Spielberg, med et større budsjett og bedre skuespillere, kan forbedre filmen på de områdene den skorter. For denne filmen er ålreit, men den kunne vært bra.